Så har jeg nettopp kommet hjem etter en femdagerstur til Bergen. Hvorfor Bergen? Tja. Laiv. Laiving i Bergen har jeg udelt positiv erfaring med, så det anbefales sterkt, dersom du har slike legninger. Forrige gang jeg var på bergenslaiv var jeg jo for så vidt ikke en gang innom selve byen, så denne gangen var det litt digg å ha mesteparten av mandagen til å fjase rundt på kafé sammen med lokale venner med sjarmerende skarring. Vi overnattet hos en trøndervenninne oppe ved Brann Stadion (der er det forøvrig en nydelig liten park like ovenfor), fikk middag både på søndag og mandag, og pratet trønderlaiv i mange timer. Linsesuppe med chili og sitron er forøvrig good eatin'.
Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.
Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.
Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.
Viser innlegg med etiketten kaffe. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kaffe. Vis alle innlegg
tirsdag 10. mars 2009
mandag 16. februar 2009
Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff
Tog til og fra Oslo... jeg kan tenke meg bedre måter å tilbringe 14 timer til sammen på. Særlig når den ene reisen innebærer å sitte med ryggen mot kjøreretningen, i et sete hvor stollommen foran meg er halvveis revet av og dermed ubrukelig, sammen med en dame som spiser matpakke som lukter sterkt av sitron(!) og klager over at hun må sitte baklengs.
Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.
Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.
Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.
Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.
Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.
Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.
lørdag 31. januar 2009
NAV: Nesten Alltid Vanskelig
Nav.no har gjort det igjen. Spist opp passordet mitt og spyttet meg ut av meldekorttjenesten i 30 minutter. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ble bedt om å bytte ut passordet mitt sist jeg sendte meldekort, men selvsagt, det kan jo hende. Man må jo bytte passord hver måned, og det kan jo ikke være noe som er enkelt å huske. Gud forby. Hvert nye passord må være noe helt forskjellig fra det forrige, eller for den saks skyld fra noe annet passord du har brukt tidligere noen gang i ditt voksne liv.
For den saks skyld: De har faktisk i år, hittil uten å mukke, gitt meg vedtak på stønad frem til og med Mars. Derav "Nesten Alltid Vanskelig". Men men. De finner vel en måte å skuffe meg på igjen. Og igjen.
Ellers har Januar vært den store konfliktmåneden. Jeg er dårlig til å holde inne, merker jeg, og senest i går ble jeg rimelig irritert over noe syting over en konflikt som for meg (på avstand) så veldig enkel ut. Jeg er rimelig prinsippfast, men jeg merker også at noen folk kan oppfatte meg som rett ut sagt nådeløs. Jeg mener stort sett at folk som med viten og vilje og åpne øyne setter begge beina i uføret er nødt til å innse at det er et valg som kan komme til å få konsekvenser. Dette gjelder, for meg, også nær familie. Jeg har vært ute for folk som vegrer seg for å ta imot hjelp. Det er frustrerende, men greit nok, det er mulig å håndtere det på en grei måte. Når folk nekter å høre på fornuft til tross for at han/hun ødelegger for andre enn bare seg selv, og gjerne med ett eller annet liksomidealistisk prinsipp til grunn, da begynner vi å snakke idioti for viderekomne.
Jeg er en stor fan av å ta hensyn. Jeg trår forsiktig omkring følsomme emner, jeg lar ting ligge hvis jeg vet at det skaper ubehag uten at det gjør opp for det med noe bra (i hvert fall etter første forsøk)... men noen ganger er den eneste måten å løse noe på en stor, hard hammer mot kraniet. Billedlig talt. Jeg er selv veldig følsom for kritikk, men jeg tror jeg har blitt bedre til det. Jeg må vel det, så mange hammere som jeg trekker opp av lomma i tide og utide. En må forvente noen hammere tilbake. For meg er det viktigere å være ærlig, og å kunne si hva man mener, enn å være så fordømt snill hele jævla tiden. Om det betyr at jeg må tåle noe dritt tilbake, så tar jeg gjerne imot det. Om noen har et problem med meg personlig så vil jeg nemlig høre om det, så vet jeg hvor jeg har folk, og kanskje jeg innser at jeg kan endre noe ved meg selv også, så det ikke lenger er et problem. Jeg vet ikke, jeg.
Livet er kanskje for kort. Men ikke for kort til kaffe.
Meh. Ellers... så er jeg forkjølt. Det er kjedelig. Jeg hoster litt sånn seige greier som er umulig å få helt opp av halsen. Og det ene neseboret mitt er tett. Bare det ene, eller ett om gangen, da. Jeg har drukket utrolige mengder te med honning, og husker nå hvorfor jeg ikke drikker det når jeg er frisk - jeg blir så sinnssykt lei av det hver gang jeg er sjuk. Hvordan faren min klarer å tylle i seg litervis med stoffet daglig, aner jeg ikke. Det må være et eget te-gen.
For den saks skyld: De har faktisk i år, hittil uten å mukke, gitt meg vedtak på stønad frem til og med Mars. Derav "Nesten Alltid Vanskelig". Men men. De finner vel en måte å skuffe meg på igjen. Og igjen.
Ellers har Januar vært den store konfliktmåneden. Jeg er dårlig til å holde inne, merker jeg, og senest i går ble jeg rimelig irritert over noe syting over en konflikt som for meg (på avstand) så veldig enkel ut. Jeg er rimelig prinsippfast, men jeg merker også at noen folk kan oppfatte meg som rett ut sagt nådeløs. Jeg mener stort sett at folk som med viten og vilje og åpne øyne setter begge beina i uføret er nødt til å innse at det er et valg som kan komme til å få konsekvenser. Dette gjelder, for meg, også nær familie. Jeg har vært ute for folk som vegrer seg for å ta imot hjelp. Det er frustrerende, men greit nok, det er mulig å håndtere det på en grei måte. Når folk nekter å høre på fornuft til tross for at han/hun ødelegger for andre enn bare seg selv, og gjerne med ett eller annet liksomidealistisk prinsipp til grunn, da begynner vi å snakke idioti for viderekomne.
Jeg er en stor fan av å ta hensyn. Jeg trår forsiktig omkring følsomme emner, jeg lar ting ligge hvis jeg vet at det skaper ubehag uten at det gjør opp for det med noe bra (i hvert fall etter første forsøk)... men noen ganger er den eneste måten å løse noe på en stor, hard hammer mot kraniet. Billedlig talt. Jeg er selv veldig følsom for kritikk, men jeg tror jeg har blitt bedre til det. Jeg må vel det, så mange hammere som jeg trekker opp av lomma i tide og utide. En må forvente noen hammere tilbake. For meg er det viktigere å være ærlig, og å kunne si hva man mener, enn å være så fordømt snill hele jævla tiden. Om det betyr at jeg må tåle noe dritt tilbake, så tar jeg gjerne imot det. Om noen har et problem med meg personlig så vil jeg nemlig høre om det, så vet jeg hvor jeg har folk, og kanskje jeg innser at jeg kan endre noe ved meg selv også, så det ikke lenger er et problem. Jeg vet ikke, jeg.
Livet er kanskje for kort. Men ikke for kort til kaffe.
Meh. Ellers... så er jeg forkjølt. Det er kjedelig. Jeg hoster litt sånn seige greier som er umulig å få helt opp av halsen. Og det ene neseboret mitt er tett. Bare det ene, eller ett om gangen, da. Jeg har drukket utrolige mengder te med honning, og husker nå hvorfor jeg ikke drikker det når jeg er frisk - jeg blir så sinnssykt lei av det hver gang jeg er sjuk. Hvordan faren min klarer å tylle i seg litervis med stoffet daglig, aner jeg ikke. Det må være et eget te-gen.
onsdag 24. desember 2008
Christmas time in Hell
Så er det endelig jul. Takk alle gode makter. En eneste dag til med vasking og matlaging, og det hadde klikket for meg. Dvs det gjenstår noe matlaging til middag i dag, men det står kjæresten for.
Treet er pønta, Askepott er sett ferdig (med de obligatoriske morsomme kommentarene og forsøkene på å spontant dubbe over Knut Risans originaldubbing). Lunsj har man spist (litt for mye av), og pakkene er plassert. Jeg sov for lite i natt (igjen), og ble vekket av søsteren min som kom og ringte på døren. En liten liter kaffe fikk susen på systemet, og jeg synes alt er morsomt. Hvem trenger jazztobakk? Kaffe og søvnmangel ordner biffen.
Til jul i forfjor fikk jeg en helfigur av Dumbledore i papp av en jeg kjenner som jobbet på Trondheim Kino. Den sto i hjørnet ved sofaen i et helt år etterpå, og til jul ble den ikledd en nisselue for å matche julepynten. Dette har blitt en tradisjon, så i dag tok vi figuren ned fra loftet (der den har stått lagret det siste året), og satte lua på den og posisjonerte den i det samme hjørnet. Rare tradisjoner er nesten nødvendig.
Seks julesanger som ikke akkurat er tradisjon, men som er blitt nær sagt nødvendige for at jeg skal føle julestemning:
Treet er pønta, Askepott er sett ferdig (med de obligatoriske morsomme kommentarene og forsøkene på å spontant dubbe over Knut Risans originaldubbing). Lunsj har man spist (litt for mye av), og pakkene er plassert. Jeg sov for lite i natt (igjen), og ble vekket av søsteren min som kom og ringte på døren. En liten liter kaffe fikk susen på systemet, og jeg synes alt er morsomt. Hvem trenger jazztobakk? Kaffe og søvnmangel ordner biffen.
Til jul i forfjor fikk jeg en helfigur av Dumbledore i papp av en jeg kjenner som jobbet på Trondheim Kino. Den sto i hjørnet ved sofaen i et helt år etterpå, og til jul ble den ikledd en nisselue for å matche julepynten. Dette har blitt en tradisjon, så i dag tok vi figuren ned fra loftet (der den har stått lagret det siste året), og satte lua på den og posisjonerte den i det samme hjørnet. Rare tradisjoner er nesten nødvendig.
Seks julesanger som ikke akkurat er tradisjon, men som er blitt nær sagt nødvendige for at jeg skal føle julestemning:
- Marc Shaiman og Trey Parker: The Most Offensive Christmas Song Ever
- Marc Shaiman og Trey Parker: Christmas Time In Hell
- Marc Shaiman og Trey Parker: Merry F-ing Christmas
- Danny Elfman: What's This? (fra The Nightmare Before Christmas)
- Tom Waits: Christmas Card From A Hooker In Minneapolis
- Cornelis Vreeswijk: Jultomten är faktiskt död
lørdag 6. desember 2008
Ting som ikke bør spises
Jeg kunne laget en liste nå, men jeg skal la være. For det første fordi noen andre allerede sikkert har gjort det allerede, og for det andre fordi Steve fra bloggen The Sneeze gjør det så mye bedre enn jeg ville gjort, med spalten Steve, Don't Eat It!
En liten advarsel før du begynner å lese Steve, Don't Eat It! - det er ganske fryktelige saker denne Steve velger å dytte inn i sin egen brødsaks. Jeg brakk meg flere ganger da jeg leste spalten, men lo oftere enn jeg brakk meg, forsåvidt, så jeg antar det er verd det.
Selv er jeg en sånn tradisjonalist som ikke liker "nye og spennende" matsorter. På mange andre måter er jeg radikal, til tider revolusjonær (bare spør foreleserne mine i pedagogikk på høyskolen, og for ikke å snakke om praksislærerne jeg har hatt oppigjennom årene mine på lærerutdanningen), men når det gjelder mat er jeg rimelig satt. Allergier gjør selvsagt sitt til dette, men som regel kan jeg ikke skylde på dem. Nei, det er nok jeg som er tverr. En kompis av meg kaller meg en "ikkeliker", men jeg er nok en del bedre enn de fleste "ikkelikerne" i vår bekjentskapskrets. For eksempel kompisen vår som dro til Paris og på en restaurant bestilte biffen sin godt stekt. Kelneren så ut som om han nettopp hadde funnet en spesielt ekkel buse på stolen der denne kompisen satt, og jeg er rimelig sikker på at det ikke akkurat var det beste kjøttet han fikk servert heller. Man ber bare ikke om en grå skosålebiff i Paris. Da vet man at kokken spytter i sausen. Og apropos spytt, er ikke honning egentlig bare biespytt og blomsterstøv? Kaviar er fiskeegg. Vanlige egg er, vel, hønsemens. Eller hønseabort, alt ettersom. Og har du noen gang tenkt på nøyaktig hvor melk kommer fra? I could go on.
Jeg vet at jeg kommer til å få meg selv til å virke som en total stølling nå, men jeg foretrekker kaffen min svart. Fløte og sukker er for gamle damer, latte er for folk som ikke takler en god kopp kaffe uten å måtte spe den ut med melk og "smak" (er ikke "kaffe" en "smak"?), og espresso er for folk som tror de er kule når de drikker sterke saker i små doser. Vin drikker jeg ikke på grunn av allergi, men rødvin smaker uansett sjøvann. Og apropos sjøvann, hvem i huleste spiser rå fisk? Alle sushielskerne, selvsagt. Du får ikke meg til å spise rå fisk, altså. Beklager. Ikke røykt heller, selv om jeg har gjort det og overlevd. Det smaker jo hoggorm! Fetaost har jeg nettopp vent meg til å like i stekt form, f.eks. på pizza, men oliven kan du få ha for meg. Grøss! Sjampinjong har jeg også et anstrengt forhold til, men det kommer - tro det eller ei - av konsistensen. Som å tygge viskelær. Det knirker i tennnene! Jeg spiser det dog hvis noen lager mat til meg og det tifeldigvis er sjampinjong i maten. Ikke noe problem, jeg bare lar være om jeg kan.
Det jeg får mest pepper for å ikke like, er ananas. That's right. Jeg hater ananas. Fersk eller boks, det spiller ingen trille - ananas er djevelens verk, og i motsetning til hva folk flest tror, var ananasen sentral ved oppstart av andre verdenskrig. Jeg er sikker på det! Ananasen har fingrene sine i dirty business verden over. Man kan aldri føle seg trygg for ananas. Den skjuler seg på pizzaen og hopper frem som en dusj av søtlig kliss når du biter ned i et stykke med salt ost og pepperoni. Salt being the operative word. Frukt på pizza? OK, paprika er teknisk sett også en frukt, men man skjønner hva jeg mener.
Grunnen til at jeg kom inn på dette, er fordi jeg og kjæresten holder på å lage kalkunmiddag til en bråte med venner. Man vil ikke tro hvor mange oppskrifter på nettet som anbefaler å putte rosiner inni kalkunen! Rosiner! Min nemesis, ananasens fryktelige medarbeidere. Den neste som omtaler det beste med en situasjon som "rosinen i pølsen", får med meg å gjøre. Jeg sverger.
En liten advarsel før du begynner å lese Steve, Don't Eat It! - det er ganske fryktelige saker denne Steve velger å dytte inn i sin egen brødsaks. Jeg brakk meg flere ganger da jeg leste spalten, men lo oftere enn jeg brakk meg, forsåvidt, så jeg antar det er verd det.
Selv er jeg en sånn tradisjonalist som ikke liker "nye og spennende" matsorter. På mange andre måter er jeg radikal, til tider revolusjonær (bare spør foreleserne mine i pedagogikk på høyskolen, og for ikke å snakke om praksislærerne jeg har hatt oppigjennom årene mine på lærerutdanningen), men når det gjelder mat er jeg rimelig satt. Allergier gjør selvsagt sitt til dette, men som regel kan jeg ikke skylde på dem. Nei, det er nok jeg som er tverr. En kompis av meg kaller meg en "ikkeliker", men jeg er nok en del bedre enn de fleste "ikkelikerne" i vår bekjentskapskrets. For eksempel kompisen vår som dro til Paris og på en restaurant bestilte biffen sin godt stekt. Kelneren så ut som om han nettopp hadde funnet en spesielt ekkel buse på stolen der denne kompisen satt, og jeg er rimelig sikker på at det ikke akkurat var det beste kjøttet han fikk servert heller. Man ber bare ikke om en grå skosålebiff i Paris. Da vet man at kokken spytter i sausen. Og apropos spytt, er ikke honning egentlig bare biespytt og blomsterstøv? Kaviar er fiskeegg. Vanlige egg er, vel, hønsemens. Eller hønseabort, alt ettersom. Og har du noen gang tenkt på nøyaktig hvor melk kommer fra? I could go on.
Jeg vet at jeg kommer til å få meg selv til å virke som en total stølling nå, men jeg foretrekker kaffen min svart. Fløte og sukker er for gamle damer, latte er for folk som ikke takler en god kopp kaffe uten å måtte spe den ut med melk og "smak" (er ikke "kaffe" en "smak"?), og espresso er for folk som tror de er kule når de drikker sterke saker i små doser. Vin drikker jeg ikke på grunn av allergi, men rødvin smaker uansett sjøvann. Og apropos sjøvann, hvem i huleste spiser rå fisk? Alle sushielskerne, selvsagt. Du får ikke meg til å spise rå fisk, altså. Beklager. Ikke røykt heller, selv om jeg har gjort det og overlevd. Det smaker jo hoggorm! Fetaost har jeg nettopp vent meg til å like i stekt form, f.eks. på pizza, men oliven kan du få ha for meg. Grøss! Sjampinjong har jeg også et anstrengt forhold til, men det kommer - tro det eller ei - av konsistensen. Som å tygge viskelær. Det knirker i tennnene! Jeg spiser det dog hvis noen lager mat til meg og det tifeldigvis er sjampinjong i maten. Ikke noe problem, jeg bare lar være om jeg kan.
Det jeg får mest pepper for å ikke like, er ananas. That's right. Jeg hater ananas. Fersk eller boks, det spiller ingen trille - ananas er djevelens verk, og i motsetning til hva folk flest tror, var ananasen sentral ved oppstart av andre verdenskrig. Jeg er sikker på det! Ananasen har fingrene sine i dirty business verden over. Man kan aldri føle seg trygg for ananas. Den skjuler seg på pizzaen og hopper frem som en dusj av søtlig kliss når du biter ned i et stykke med salt ost og pepperoni. Salt being the operative word. Frukt på pizza? OK, paprika er teknisk sett også en frukt, men man skjønner hva jeg mener.
Grunnen til at jeg kom inn på dette, er fordi jeg og kjæresten holder på å lage kalkunmiddag til en bråte med venner. Man vil ikke tro hvor mange oppskrifter på nettet som anbefaler å putte rosiner inni kalkunen! Rosiner! Min nemesis, ananasens fryktelige medarbeidere. Den neste som omtaler det beste med en situasjon som "rosinen i pølsen", får med meg å gjøre. Jeg sverger.
onsdag 29. oktober 2008
Heim til Kristiania, glem no personalia og andre trivialia
Da var jeg atter i Oslo. I motsetning til mine forventninger om vær- og føreforhold på Østlandet snør det faktisk her nede. Det gjør det ikke i Trondheim, så vidt jeg vet, noe som føles som en liten seier. Oslo stikker alltid av med finværet, men ikke i dag. Hå nei. Bare synd at det selvsagt er slik akkurat når jeg befinner meg i Oslo. C'est la vie.
Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.
Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.
Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.
Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.
Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!
Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.
Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.
Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.
Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.
Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!
tirsdag 30. september 2008
Svart kaffe
Ja, jeg skrev navnet mitt i lys på bunnen av arket
hvorfor spør du?
Er det ikke heller åpenbart/sjarmerende/nyttig/fantastisk
som en sprekk sett fra innsiden av noens skalle
det lille lyset som lokker -
"frihet finnes her"
Ja, navnet mitt er skrevet i lys
så du alltid kan finne meg
på samme måte som bestemødre lærer oss at Gud kan
Er du redd?
Det jeg lever av er det jeg dør av
sakte og omhyggelig
et svømmende speilbilde i øynene til en hjemløs hund
Du spør ikke fordi du ønsker å vite
men fordi du ikke ønsker det
på samme måte som vi ser en bil kræsje
og alle i den brenne levende i vraket
fordi vi ikke ønsker å kjenne lidelse
Ja, jeg knytter skoene mine med innvoller
ja, jeg drikker kaffen min svart
(Originalutgaven på engelsk finnes her. Copyright meg, osv. osv.)
hvorfor spør du?
Er det ikke heller åpenbart/sjarmerende/nyttig/fantastisk
som en sprekk sett fra innsiden av noens skalle
det lille lyset som lokker -
"frihet finnes her"
Ja, navnet mitt er skrevet i lys
så du alltid kan finne meg
på samme måte som bestemødre lærer oss at Gud kan
Er du redd?
Det jeg lever av er det jeg dør av
sakte og omhyggelig
et svømmende speilbilde i øynene til en hjemløs hund
Du spør ikke fordi du ønsker å vite
men fordi du ikke ønsker det
på samme måte som vi ser en bil kræsje
og alle i den brenne levende i vraket
fordi vi ikke ønsker å kjenne lidelse
Ja, jeg knytter skoene mine med innvoller
ja, jeg drikker kaffen min svart
(Originalutgaven på engelsk finnes her. Copyright meg, osv. osv.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
