Jeg noterer meg med en viss interesse at enkelte jøder (og uten tvil enkelte muslimer) ønsker at "svineinfluensa" skal skifte navn til "meksikansk influensa". Dette er åpenbart fordi grisen er et urent dyr i jødedommen (og i islam), men jeg må nesten svare med følgende:
Hva pokker har det med saken å gjøre? Det er en sykdom! Den er uren i seg selv, den dreper folk, hva pokker kan gjøre den verre?
Influensaen in question har jo for lenge siden sluttet å smitte fra gris til folk, nå smitter den bare gjennom folk. Men bare tanken på at man kan bli stigmatisert fordi man har fått en dødelig sykdom som i ett eller annet ledd kan ha smittet fra en gris, skremmer vannet av et helt folkeslag. Det igjen, skremmer meg. Og jeg synes synd på de stakkarne som blir stigmatisert på grunn av det. Det er som med homser og aids, all over again. "Alle" vet jo i dag at aids kan smitte andre enn homser. Akkurat som at "alle" vet at man ikke får influensa direkte av fugler og griser. Det burde ikke være et problem. Man kan visstnok ikke ha en sykdom som er assosiert med et urent dyr, men det er et ord jeg gjerne vil gjøre klart: assosiert. Ikke "fått på grunn av seksuell kontakt med" eller hva pokker, men assosiert.
Det er litt som å lese om den gangen en muslimsk far ønsket en tegning av en glad gris fjernet fra korridoren på barneavdelingen på et sykehus. Bare representasjonen av en gris gjorde at han følte at sykehuset var for skittent for ungene hans. Det er en jævla tegning av et gårdsdyr! På papir! Laget med fargestift! Nå er jo muligens fettet i fargestiftene laget av svinefett, men i så fall skulle han jo krevd alle tegningene fjernet, samt fargestiftene og hele hopprennet.
Og meksikanerne da? Dem er det ingen som tenker på.
Viser innlegg med etiketten syk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten syk. Vis alle innlegg
onsdag 29. april 2009
mandag 13. april 2009
Alenemødre mot innføring av fargekoding på kattemat!
Okay, Fjesbok! You had me at hello. Nå, derimot... er jeg ikke så sikker lenger. Jeg innbiller meg at jeg i løpet av de siste to ukene har fått den samme jævla invitasjonen til den samme jævla Facebook-gruppa minst tre ganger, muligens til og med av den samme personen. Jeg er litt usikker på det siste punktet. Nei, jeg er ikke interessert i å være med på enda en "Til minne om..."-gruppe dedikert til en kreftsyk unge jeg ikke kjenner. Ja, det er trist at han fikk kreft, og jeg sympatiserer, men hva pokker har det med meg å gjøre? Hvis jeg melder meg inn i gruppa føler jeg meg som en inntrenger i livet til familien til denne ukjente ungen, men hvis jeg ikke gjør det føler jeg meg stigmatisert som usympatisk, kald, og følelsesløs. La meg for pokker være i fred! ...men det kan man ikke si, kan man vel? Er man først med på leken, må man smake steken. Ikke at jeg skjønner hvordan det skal låte logisk. For det første har jeg ikke noe imot stek, og hva pokker har middagsmat med leking å gjøre? Nåvel.
Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.
Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.
Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.
Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.
Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.
Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.
torsdag 9. april 2009
Piss og potet
I går kveld dro jeg tidlig fra Blæst og gikk glipp av gratiskonsert med Geoff Berner. Hvorfor? Fordi jeg skulle reise til England tidlig i morges. Halv åtte skulle jeg stå opp og pakke ferdig, før vi skulle bli hentet kl. halv ni og kjørt til flyplassen. Det ble ikke noe tidlig til sengs, skjønte du vel? I stedet satt vi oppe til sent, så en episode av BBC-adapsjonen av Henning Mankells Wallander-saga, spiste pasta, la inn musikk på mp3-spillerne våre, og deretter gikk vi og la oss. Needless to say, jeg følte meg dratt gjennom gjørma da jeg sto opp i morges.
Flyturen var ikke særlig minneverdig - jeg sov lykkelig gjennom mesteparten av den - men så kom det spennende prosjektet å leie bil i England. Kjæresten skulle kjøre på feil side av veien, med automatgir og (i begynnelsen, før vi tok til vettet) uten GPS. I ettertid takker jeg den genistreken som gjorde at han bestemte seg for å betale ekstra og få med en liten boks som pekte oss i rett retning til enhver tid.
Bilturen fra Stansted til Sidcup, Kent, tok litt over to timer. Lang vei? Ikke så mye det, som at Noe(tm) hadde skjedd som lagde køen fra Helvete. Selvsagt måtte jeg på do etter den første timen, noe vi løste ved at jeg hoppet ut av bilen, tisset i veikanten, og tok igjen bilen og heiv meg inn i passasjersetet igjen. Jeg måtte jogge litt, men det gikk fint. Det som ikke var fullt så kult var å tisse uten å ha dopapir eller i det minste en serviett. Underbuksene blir litt vel fuktige, og lukter litt rart når man holder på sånn. Jeg bestemte meg for å la det gå, siden jeg hadde med skift og kunne bytte bukser (og underbukser) ved destinasjonen. Så, tre kvarter senere, måtte jeg tisse igjen. Jeg var drittrøtt, hadde koffeinmangel-hodepine, hadde ikke spist på nesten tre timer, og var tørst som en potteplante i Sahara. Jeg tok hoppe-ut-av-bilen-stuntet igjen. Funket like bra denne gangen. Faktisk var det det eneste som funket bra på hele turen, unntatt GPS'en og det faktum at alle tre i bilen (jeg, kjæresten, og søstersen) slapp unna uten å skamkvæle hverandre. Det viste seg senere at køen skyldtes en bilulykke. Vraket så ut som et trekkspill, men jeg kunne ikke se blod og gørr, så forhåpentligvis var det ingen dødsfall.
Vel fremme i Sidcup fikk vi handlet på supermarkedet (og ergo endelig spist noe mat før blodsukkeret tok seg en tur til jordens indre for å slåss mot dinosaurer) og bestilt bord på restauranten Harvester. Jeg fikk endelig prøvesmakt et Cadbury's Creme Egg (smakte kjip melisglasur inni, dommen: Aldri mer!), og Harvester viste seg å være et kult pub/grill-konsept, kjåkfullt av lokale gærninger, og de serverer triple porsjoner av alt og kaller det en vanlig porsjon. Jeg sølte bakt potet på buksene mine (som fra før av sikkert luktet litt emment etter bil/tisse-stuntet), og de ble kjapt vraket da vi kom oss tilbake til leiligheten. Piss og potet på buksene = tid for klesvask, lizzm.
I morgen er det duket for togtur inn til London, shopping på Forbidden Planet, og generell feelgood. Det eneste aberet er at jeg føler en forkjølelse snike seg innpå meg. Lemsip virker som veien å gå.
Flyturen var ikke særlig minneverdig - jeg sov lykkelig gjennom mesteparten av den - men så kom det spennende prosjektet å leie bil i England. Kjæresten skulle kjøre på feil side av veien, med automatgir og (i begynnelsen, før vi tok til vettet) uten GPS. I ettertid takker jeg den genistreken som gjorde at han bestemte seg for å betale ekstra og få med en liten boks som pekte oss i rett retning til enhver tid.
Bilturen fra Stansted til Sidcup, Kent, tok litt over to timer. Lang vei? Ikke så mye det, som at Noe(tm) hadde skjedd som lagde køen fra Helvete. Selvsagt måtte jeg på do etter den første timen, noe vi løste ved at jeg hoppet ut av bilen, tisset i veikanten, og tok igjen bilen og heiv meg inn i passasjersetet igjen. Jeg måtte jogge litt, men det gikk fint. Det som ikke var fullt så kult var å tisse uten å ha dopapir eller i det minste en serviett. Underbuksene blir litt vel fuktige, og lukter litt rart når man holder på sånn. Jeg bestemte meg for å la det gå, siden jeg hadde med skift og kunne bytte bukser (og underbukser) ved destinasjonen. Så, tre kvarter senere, måtte jeg tisse igjen. Jeg var drittrøtt, hadde koffeinmangel-hodepine, hadde ikke spist på nesten tre timer, og var tørst som en potteplante i Sahara. Jeg tok hoppe-ut-av-bilen-stuntet igjen. Funket like bra denne gangen. Faktisk var det det eneste som funket bra på hele turen, unntatt GPS'en og det faktum at alle tre i bilen (jeg, kjæresten, og søstersen) slapp unna uten å skamkvæle hverandre. Det viste seg senere at køen skyldtes en bilulykke. Vraket så ut som et trekkspill, men jeg kunne ikke se blod og gørr, så forhåpentligvis var det ingen dødsfall.
Vel fremme i Sidcup fikk vi handlet på supermarkedet (og ergo endelig spist noe mat før blodsukkeret tok seg en tur til jordens indre for å slåss mot dinosaurer) og bestilt bord på restauranten Harvester. Jeg fikk endelig prøvesmakt et Cadbury's Creme Egg (smakte kjip melisglasur inni, dommen: Aldri mer!), og Harvester viste seg å være et kult pub/grill-konsept, kjåkfullt av lokale gærninger, og de serverer triple porsjoner av alt og kaller det en vanlig porsjon. Jeg sølte bakt potet på buksene mine (som fra før av sikkert luktet litt emment etter bil/tisse-stuntet), og de ble kjapt vraket da vi kom oss tilbake til leiligheten. Piss og potet på buksene = tid for klesvask, lizzm.
I morgen er det duket for togtur inn til London, shopping på Forbidden Planet, og generell feelgood. Det eneste aberet er at jeg føler en forkjølelse snike seg innpå meg. Lemsip virker som veien å gå.
lørdag 31. januar 2009
NAV: Nesten Alltid Vanskelig
Nav.no har gjort det igjen. Spist opp passordet mitt og spyttet meg ut av meldekorttjenesten i 30 minutter. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ble bedt om å bytte ut passordet mitt sist jeg sendte meldekort, men selvsagt, det kan jo hende. Man må jo bytte passord hver måned, og det kan jo ikke være noe som er enkelt å huske. Gud forby. Hvert nye passord må være noe helt forskjellig fra det forrige, eller for den saks skyld fra noe annet passord du har brukt tidligere noen gang i ditt voksne liv.
For den saks skyld: De har faktisk i år, hittil uten å mukke, gitt meg vedtak på stønad frem til og med Mars. Derav "Nesten Alltid Vanskelig". Men men. De finner vel en måte å skuffe meg på igjen. Og igjen.
Ellers har Januar vært den store konfliktmåneden. Jeg er dårlig til å holde inne, merker jeg, og senest i går ble jeg rimelig irritert over noe syting over en konflikt som for meg (på avstand) så veldig enkel ut. Jeg er rimelig prinsippfast, men jeg merker også at noen folk kan oppfatte meg som rett ut sagt nådeløs. Jeg mener stort sett at folk som med viten og vilje og åpne øyne setter begge beina i uføret er nødt til å innse at det er et valg som kan komme til å få konsekvenser. Dette gjelder, for meg, også nær familie. Jeg har vært ute for folk som vegrer seg for å ta imot hjelp. Det er frustrerende, men greit nok, det er mulig å håndtere det på en grei måte. Når folk nekter å høre på fornuft til tross for at han/hun ødelegger for andre enn bare seg selv, og gjerne med ett eller annet liksomidealistisk prinsipp til grunn, da begynner vi å snakke idioti for viderekomne.
Jeg er en stor fan av å ta hensyn. Jeg trår forsiktig omkring følsomme emner, jeg lar ting ligge hvis jeg vet at det skaper ubehag uten at det gjør opp for det med noe bra (i hvert fall etter første forsøk)... men noen ganger er den eneste måten å løse noe på en stor, hard hammer mot kraniet. Billedlig talt. Jeg er selv veldig følsom for kritikk, men jeg tror jeg har blitt bedre til det. Jeg må vel det, så mange hammere som jeg trekker opp av lomma i tide og utide. En må forvente noen hammere tilbake. For meg er det viktigere å være ærlig, og å kunne si hva man mener, enn å være så fordømt snill hele jævla tiden. Om det betyr at jeg må tåle noe dritt tilbake, så tar jeg gjerne imot det. Om noen har et problem med meg personlig så vil jeg nemlig høre om det, så vet jeg hvor jeg har folk, og kanskje jeg innser at jeg kan endre noe ved meg selv også, så det ikke lenger er et problem. Jeg vet ikke, jeg.
Livet er kanskje for kort. Men ikke for kort til kaffe.
Meh. Ellers... så er jeg forkjølt. Det er kjedelig. Jeg hoster litt sånn seige greier som er umulig å få helt opp av halsen. Og det ene neseboret mitt er tett. Bare det ene, eller ett om gangen, da. Jeg har drukket utrolige mengder te med honning, og husker nå hvorfor jeg ikke drikker det når jeg er frisk - jeg blir så sinnssykt lei av det hver gang jeg er sjuk. Hvordan faren min klarer å tylle i seg litervis med stoffet daglig, aner jeg ikke. Det må være et eget te-gen.
For den saks skyld: De har faktisk i år, hittil uten å mukke, gitt meg vedtak på stønad frem til og med Mars. Derav "Nesten Alltid Vanskelig". Men men. De finner vel en måte å skuffe meg på igjen. Og igjen.
Ellers har Januar vært den store konfliktmåneden. Jeg er dårlig til å holde inne, merker jeg, og senest i går ble jeg rimelig irritert over noe syting over en konflikt som for meg (på avstand) så veldig enkel ut. Jeg er rimelig prinsippfast, men jeg merker også at noen folk kan oppfatte meg som rett ut sagt nådeløs. Jeg mener stort sett at folk som med viten og vilje og åpne øyne setter begge beina i uføret er nødt til å innse at det er et valg som kan komme til å få konsekvenser. Dette gjelder, for meg, også nær familie. Jeg har vært ute for folk som vegrer seg for å ta imot hjelp. Det er frustrerende, men greit nok, det er mulig å håndtere det på en grei måte. Når folk nekter å høre på fornuft til tross for at han/hun ødelegger for andre enn bare seg selv, og gjerne med ett eller annet liksomidealistisk prinsipp til grunn, da begynner vi å snakke idioti for viderekomne.
Jeg er en stor fan av å ta hensyn. Jeg trår forsiktig omkring følsomme emner, jeg lar ting ligge hvis jeg vet at det skaper ubehag uten at det gjør opp for det med noe bra (i hvert fall etter første forsøk)... men noen ganger er den eneste måten å løse noe på en stor, hard hammer mot kraniet. Billedlig talt. Jeg er selv veldig følsom for kritikk, men jeg tror jeg har blitt bedre til det. Jeg må vel det, så mange hammere som jeg trekker opp av lomma i tide og utide. En må forvente noen hammere tilbake. For meg er det viktigere å være ærlig, og å kunne si hva man mener, enn å være så fordømt snill hele jævla tiden. Om det betyr at jeg må tåle noe dritt tilbake, så tar jeg gjerne imot det. Om noen har et problem med meg personlig så vil jeg nemlig høre om det, så vet jeg hvor jeg har folk, og kanskje jeg innser at jeg kan endre noe ved meg selv også, så det ikke lenger er et problem. Jeg vet ikke, jeg.
Livet er kanskje for kort. Men ikke for kort til kaffe.
Meh. Ellers... så er jeg forkjølt. Det er kjedelig. Jeg hoster litt sånn seige greier som er umulig å få helt opp av halsen. Og det ene neseboret mitt er tett. Bare det ene, eller ett om gangen, da. Jeg har drukket utrolige mengder te med honning, og husker nå hvorfor jeg ikke drikker det når jeg er frisk - jeg blir så sinnssykt lei av det hver gang jeg er sjuk. Hvordan faren min klarer å tylle i seg litervis med stoffet daglig, aner jeg ikke. Det må være et eget te-gen.
torsdag 9. oktober 2008
Influensadietten
Som lyn fra klar himmel kom den; influensaen. Den burde strengt tatt ikke kommet så brått på, siden høsten jo er sykdomssesong nummer én, men siden jeg sist var syk på denne tiden i forrige måned, tenkte jeg at immunforsvaret var laget av stål fortsatt. Den gang ei. Den ene dagen var jeg frisk som en spretten fole, den neste hadde jeg over 38 i feber og hoven hals.
Både søvn- og spisemønsteret mitt har vært rimelig corny i det siste, men influensaen hjelper altså ikke til. Jeg sitter oppe til seint, spiller Lost Odyssey på Xboxen uten å komme noen vei, og glemmer å spise fordi jeg er så sjuk at magen min ikke kommer igjennom til hjernen med sultsignalene i tide. Så reiser jeg meg opp, blir svimmel, og innser at jeg ikke har spist på seks timer. Så sover jeg til det er umulig å sove mer, tungen min smaker kamelbajs, og leddene er stive og ømme. Så står jeg opp, og repeterer fra dagen før. Spennende, med andre ord. Og egentlig helt likt en vanlig uke som arbeidsledig. Minus feberen og svimmelheten.
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Hvorfor selges ikke Lemsip i Norge?
Både søvn- og spisemønsteret mitt har vært rimelig corny i det siste, men influensaen hjelper altså ikke til. Jeg sitter oppe til seint, spiller Lost Odyssey på Xboxen uten å komme noen vei, og glemmer å spise fordi jeg er så sjuk at magen min ikke kommer igjennom til hjernen med sultsignalene i tide. Så reiser jeg meg opp, blir svimmel, og innser at jeg ikke har spist på seks timer. Så sover jeg til det er umulig å sove mer, tungen min smaker kamelbajs, og leddene er stive og ømme. Så står jeg opp, og repeterer fra dagen før. Spennende, med andre ord. Og egentlig helt likt en vanlig uke som arbeidsledig. Minus feberen og svimmelheten.
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Hvorfor selges ikke Lemsip i Norge?
mandag 8. september 2008
Universets ubrytelige lover
Det er ingen hemmelighet at universet har noen merkelige lover. Hvor blir det f.eks. av alle sokkene som blir borte når man vasker klær? Personlig, dog, har universet og jeg en høne å plukke med hverandre. Jeg er litt usikker på hva jeg har gjort for å bli behandlet på denne måten, men noe må det altså være.
Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.
PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.
Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.
Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.
PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.
Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.
fredag 15. august 2008
*snæpp* AAAAAAAAAAAAAAAAA!
Så jeg sjekker nettbanken min i morges for spor etter penger til husleie. Nada. Jeg går ned på Nav før frokost, trekker kølapp, og kommer i snakk med en av sosialarbeiderne. Hun ringer til saksbehandleren, som kan fortelle at hun har gjort en major fuck-up og ikke lagt vedtaket ut til betaling enda. Jeg forteller at huseieren min ikke kan betale leie til banken før jeg har betalt de 7000 som jeg skylder for Juli og August, og som jeg enda ikke har betalt, grunnet - du gjettet riktig - Nav. Visstnok loves her bot og bedring, og jeg får beskjed om at pengene skal utbetales i løpet av dagen i dag, men at tregheten ved overføring mellom banker kan gjøre at beløpet ikke kommer på min konto før mandag. Greit nok, sier jeg - men hva med matpenger? Jeg har 68 kroner å leve for i helgen. Hva har de tenkt å gjøre med det? Nei, det kan de ikke gjøre diddly-squat med, for akutthjelp blir også - av en eller annen merkelig grunn - overført via bank, og kommer dermed sannsynligvis heller ikke inn på konto før mandag. Så 68 spenn på tre dager it is. Jeg får beskjed om å sjekke kontoen i løpet av dagen, for forhåpentligvis kommer pengene allerede i dag. Det er snakk om to husleier og to måneders livsopphold, minus en restlønn på et par hundre spenn som kom flytende etter i slutten av Juli, ergo en ganske stor sum til sammen. Greit nok, sier jeg, og takk for hjelpen (sosialarbeideren var jo ganske hyggelig, til tross for at hun jobber for et sted som ville fått Lucifer sjøl til å rødme av skam).
Så jeg sitter nå hele dagen og gjør andre ting. Til klokken blir halv fem, og jeg sjekker kontoen igjen. Der ser jeg til min forbløffelse at jeg har fått den ujevne sum av 4880 kroner inn på konto. Hvorfra, og hvorfor så lite? Joda, det er fra Nav - det er bare, av en eller annen snurrig grunn, ikke hele beløpet. Galemathias? Jepp. Galemathias. And this is why.
Let me get it straight: De skylder meg 7000 i husleie pluss nesten 8000 i livsopphold. Rundt femten tusen kroner, altså. De overfører dermed rett under fem tusen i stedet, altså deler av livsoppholdsbeløpet for Juli. That's it. Hvor i innerste gamperæva er resten?! Jeg kan jo ikke betale leie med kun halvt beløp? Og hvorfor kan ikke Nav utbetale hele beløpet på en gang? De deler det opp på papiret, i vedtaket, så det går an å se hva man får penger for og hvilken periode - jeg skjønner det - men det virker altså som om de må dele det opp i overføringen også. Hvorfor, spør du? Fåglarna vet. Føkkings fåglarna føkkings vet.
Det er som om universet har en idiotrating som fordrer at et visstminimumsantall av friske folk skal få et gen som gjør dem totalt tilbakestående på alle vis bortsett fra at det ikke kan bevises medisinsk. Disse folkene får folk med Downs Syndrom til å virke som rakettforskere! (Ikke misforstå, jeg synes kanskje folk med Downs Syndrom er noen av de mest sympatiske menneskene vi har her i landet, men så smarte er de ikke nødvendigvis.) Og disse siklende, nedsnødde gærningene jobber alle i føkkings sosialtjenesten. Alle! Hva er oddsene for det? Vel, slik jeg kjenner Nav - og har fått dem referert av andre "brukere" - så har alle disse retarderte jubelidiotene fått seg en jobb der de, og de alene, mind you, har ansvaret for andre menneskers ve og vel. Jeg trodde klovner skremte vannet av meg, men dette her holder meg våken om nettene! "Brukere," spør du? Jepp. For det heter ikke "sosialklienter" lenger, må vite, det er jo så nedverdigende, vi kaller dem heller "brukere" før vi trekker ut ryggraden deres med de rosamalte neglene våre og tråkker selvtillit og verdighet ned i gulvflisene på mottaket.
Et tankeeksperiment: La oss tenke oss at jeg ikke har internett hjemme. Hvordan skal jeg da skaffe til veie utskrifter av konto, gjeldsbrev fra Lånekassen som ikke lenger sendes ut i posten men via nettsidene deres, sykeerklæringer? Jo, jeg må i banken og sitte i kø hele dagen. Deretter må jeg på Lånekassen og sitte i kø neste dag. Til slutt må jeg til legen og betale hundre kroner for en legeerklæring - jeg har ikke hundre kroner til det. På epost kunne jeg fått erklæringen først, og så en giro til å betale når jeg endelig har fått pengene fra Nav. Men nei. Tre hele virkedager og hundre kroner ville det tatt meg å samle dokumentasjonen jeg trengte bare for å kunne kjøpe meg noe å spise og betale strømregningen. Kanskje ta bussen til et jobbintervju til en jobb jeg uansett ikke får. Det er seksti kroner bare det. Tur-retur. Penger som kunne kjøpt kneippbrød og ost. Jeg må gå forbi tiggere på gaten fordi jeg ikke har penger jeg kan putte i koppene deres. Den eneste åpenbare forskjellen på oss er et jeg snakker rent norsk og har ganske hele, ganske fine klær.
Forstå meg riktig: Jeg sier ikke dette fordi jeg mener jeg selv har det så forpult ille. I motsetning til svært mange har jeg det etter forholdene ganske bra. Men jeg føler jeg må ta til orde fordi jeg først nå har innsett hvordan det er. Hvordan det funker. For ikke bare meg, men så mange tusen andre i Norge. Joda, Norge er vakkert, et godt land å bo i. Så godt er det, at vi må sparke nedover på de som ikke har vært like heldige som oss.
Det skremmer meg at man bytter navn på de uheldig stilte menneskene i samfunnet for at det liksom skal gjøre opp for all dritten man må igjennom på det gjengse sosialkontor og det uføret man må leve i hver eneste jævla dag når man er pengelens, ufør, og/eller arbeidsløs. Det skremmer meg at utbetalingskontoret ikke klarer å legge sammen noen enkle, firesifrede tall og utbetale et helt beløp til en person som har levert purring fra huseier for en måned siden med advarsel om at leia må betales snarest. Må man levere utkastelsesordre, eller komme ned på kontoret med tingene sine i en pappeske før man blir tatt på alvor? Det skremmer meg at byråkratiske tomskaller som følger lovens bokstav i stedet for dens intensjon skal få lov til å ha ansvar for at vanlige mennesker som deg og meg skal få lov til å spise, ha tak over hodet, ta bussen, kjøpe klær, og føle seg verdige som mennesker. Det skremmer meg, og det gjør meg rasende. Det gjør meg sliten. Det gjør meg til et verre menneske, fordi jeg hater så mye akkurat nå at det tyter ut ørene på meg. Tankene mine går til Eugene Obiora, som sannsynligvis var rettmessig forbannet i minuttene før sin død, og kanskje fikk den letteste utveien av oss alle der han lå fastklemt under politiets knær og albuer - håndheverne av byråkratenes rett til å knuse all medmenneskelighet, alt hensyn, all verd vi noen gang har kunnet se i oss selv. Knus det, fei det under teppet. Få det til å forsvinne. Slit oss ut til vi ikke lenger orker tanken på å trekke de sørgerlige skrottene våre ned på sosialkontoret for å ydmykes igjen og igjen.
Jeg trodde tortur ble forbudt ved Genève-konvensjonene. Jeg må ha tatt feil.
Så jeg sitter nå hele dagen og gjør andre ting. Til klokken blir halv fem, og jeg sjekker kontoen igjen. Der ser jeg til min forbløffelse at jeg har fått den ujevne sum av 4880 kroner inn på konto. Hvorfra, og hvorfor så lite? Joda, det er fra Nav - det er bare, av en eller annen snurrig grunn, ikke hele beløpet. Galemathias? Jepp. Galemathias. And this is why.
Let me get it straight: De skylder meg 7000 i husleie pluss nesten 8000 i livsopphold. Rundt femten tusen kroner, altså. De overfører dermed rett under fem tusen i stedet, altså deler av livsoppholdsbeløpet for Juli. That's it. Hvor i innerste gamperæva er resten?! Jeg kan jo ikke betale leie med kun halvt beløp? Og hvorfor kan ikke Nav utbetale hele beløpet på en gang? De deler det opp på papiret, i vedtaket, så det går an å se hva man får penger for og hvilken periode - jeg skjønner det - men det virker altså som om de må dele det opp i overføringen også. Hvorfor, spør du? Fåglarna vet. Føkkings fåglarna føkkings vet.
Det er som om universet har en idiotrating som fordrer at et visstminimumsantall av friske folk skal få et gen som gjør dem totalt tilbakestående på alle vis bortsett fra at det ikke kan bevises medisinsk. Disse folkene får folk med Downs Syndrom til å virke som rakettforskere! (Ikke misforstå, jeg synes kanskje folk med Downs Syndrom er noen av de mest sympatiske menneskene vi har her i landet, men så smarte er de ikke nødvendigvis.) Og disse siklende, nedsnødde gærningene jobber alle i føkkings sosialtjenesten. Alle! Hva er oddsene for det? Vel, slik jeg kjenner Nav - og har fått dem referert av andre "brukere" - så har alle disse retarderte jubelidiotene fått seg en jobb der de, og de alene, mind you, har ansvaret for andre menneskers ve og vel. Jeg trodde klovner skremte vannet av meg, men dette her holder meg våken om nettene! "Brukere," spør du? Jepp. For det heter ikke "sosialklienter" lenger, må vite, det er jo så nedverdigende, vi kaller dem heller "brukere" før vi trekker ut ryggraden deres med de rosamalte neglene våre og tråkker selvtillit og verdighet ned i gulvflisene på mottaket.
Et tankeeksperiment: La oss tenke oss at jeg ikke har internett hjemme. Hvordan skal jeg da skaffe til veie utskrifter av konto, gjeldsbrev fra Lånekassen som ikke lenger sendes ut i posten men via nettsidene deres, sykeerklæringer? Jo, jeg må i banken og sitte i kø hele dagen. Deretter må jeg på Lånekassen og sitte i kø neste dag. Til slutt må jeg til legen og betale hundre kroner for en legeerklæring - jeg har ikke hundre kroner til det. På epost kunne jeg fått erklæringen først, og så en giro til å betale når jeg endelig har fått pengene fra Nav. Men nei. Tre hele virkedager og hundre kroner ville det tatt meg å samle dokumentasjonen jeg trengte bare for å kunne kjøpe meg noe å spise og betale strømregningen. Kanskje ta bussen til et jobbintervju til en jobb jeg uansett ikke får. Det er seksti kroner bare det. Tur-retur. Penger som kunne kjøpt kneippbrød og ost. Jeg må gå forbi tiggere på gaten fordi jeg ikke har penger jeg kan putte i koppene deres. Den eneste åpenbare forskjellen på oss er et jeg snakker rent norsk og har ganske hele, ganske fine klær.
Forstå meg riktig: Jeg sier ikke dette fordi jeg mener jeg selv har det så forpult ille. I motsetning til svært mange har jeg det etter forholdene ganske bra. Men jeg føler jeg må ta til orde fordi jeg først nå har innsett hvordan det er. Hvordan det funker. For ikke bare meg, men så mange tusen andre i Norge. Joda, Norge er vakkert, et godt land å bo i. Så godt er det, at vi må sparke nedover på de som ikke har vært like heldige som oss.
Det skremmer meg at man bytter navn på de uheldig stilte menneskene i samfunnet for at det liksom skal gjøre opp for all dritten man må igjennom på det gjengse sosialkontor og det uføret man må leve i hver eneste jævla dag når man er pengelens, ufør, og/eller arbeidsløs. Det skremmer meg at utbetalingskontoret ikke klarer å legge sammen noen enkle, firesifrede tall og utbetale et helt beløp til en person som har levert purring fra huseier for en måned siden med advarsel om at leia må betales snarest. Må man levere utkastelsesordre, eller komme ned på kontoret med tingene sine i en pappeske før man blir tatt på alvor? Det skremmer meg at byråkratiske tomskaller som følger lovens bokstav i stedet for dens intensjon skal få lov til å ha ansvar for at vanlige mennesker som deg og meg skal få lov til å spise, ha tak over hodet, ta bussen, kjøpe klær, og føle seg verdige som mennesker. Det skremmer meg, og det gjør meg rasende. Det gjør meg sliten. Det gjør meg til et verre menneske, fordi jeg hater så mye akkurat nå at det tyter ut ørene på meg. Tankene mine går til Eugene Obiora, som sannsynligvis var rettmessig forbannet i minuttene før sin død, og kanskje fikk den letteste utveien av oss alle der han lå fastklemt under politiets knær og albuer - håndheverne av byråkratenes rett til å knuse all medmenneskelighet, alt hensyn, all verd vi noen gang har kunnet se i oss selv. Knus det, fei det under teppet. Få det til å forsvinne. Slit oss ut til vi ikke lenger orker tanken på å trekke de sørgerlige skrottene våre ned på sosialkontoret for å ydmykes igjen og igjen.
Jeg trodde tortur ble forbudt ved Genève-konvensjonene. Jeg må ha tatt feil.
fredag 8. august 2008
Square one
Fandens ubrukelige fittemongobåndopptaker! Jeg hadde nesten to timer opptak fra Arcon 24 som skulle brukes i forberedelsen til masteroppgaven jeg har tenkt å skrive, men på ett eller annet mystisk vis så fungerte testen av opptakeren i forkant perfekt, mens de faktiske opptakene låter som mamma-gorgen med halsbetennelse og er dermed ubrukelige. Fitta på Dovre.
Jeg er altså tilbake til square one. For de som synes veldig synd på meg og tilfeldigvis spiller rollespill, ta gjerne en titt på spørreundersøkelsen jeg har lagt ut nederst her. Du kan gjøre det selv om du ikke synes synd på meg også, men du skal få slippe dersom du ikke spiller rollespill, for da er du ikke fullt så nyttig for meg i dette henseende (men kanskje som person? Hvem vet).
I går natt spilte rollespillgruppen min "ferdig" en slags kampanjeavslutning på Star Wars-kampanjen vi har hatt gående i et par år nå. Komplett med "redde verden"-plott og "redeem the Dark Side users"-plott, og slåssing på plattformer uten rekkverk over en innsjø av glødende magma. Noen vil kanskje glede seg over å høre at vi vant dagen, reddet galaksen, og berget våre Darke venner. SL flyttet til Oslo i dag tidlig, og min andre rollespillkampanje i dette liv kommer på denne måten til en faktisk mer eller mindre logisk avslutning uten å bare dø hen som Firefly-serien under sparekniven til jævla Fox Networks. Jeg må med hånden på hjertet innrømme at jeg kommer til å savne å spille Star Wars. Det har mye med medspillere og motspillere å gjøre, og samværet med venner selvsagt, og en del med plottene å gjøre. Vi kranglet mye om regler, og spillmekanikken kunne vært bedre sammensatt av hundre fulle aper i et rom fullt av iPod'er, men gøy var det. Tusen takk, folkens. It's been emotional.
Da gidder jeg ikke å skrive så mye mer i dag. Jeg la meg halv sju i morges, etter et rollespillmaraton på 17 timer, og sov under fem timer etter det før jeg våknet opp og kroppen min nektet å sove mer. Det eneste jeg da hadde spist på de siste ti timer av mitt liv var et knekkebrød med hvitost, courtesy av Vero, fordi jeg på ett eller annet mystisk vis ble dritkvalm og spyferdig midt under spillet i går natt og ikke fikk i meg mer føde uten å brekke meg. Dette gjør at jeg i dag ikke føler meg helt frisk, selv om jeg har spist en bakt potet og drukket litt saft uten å bazookaspy av den grunn.
Herunder følger spørreundersøkelsen min, føl dere fri til å svare dersom dere har muligheten. Teksten er mer eller mindre sakset rett fra slik jeg postet den andre steder, så det er mulig den ser litt rar ut. Drit og dra. Forresten: Har du ikke lest Watchmen enda? Gjør det. Gjør det nå.
Jeg flesker til med et spørreskjema som jeg legger ut komplett her i denne posten. Skjemaet inneholder ti spørsmål som man kan svare ganske mye på hvis man vil eller kan, det er underspørsmål og forklaringer og fåglarna vet. I tillegg er det et par spørmål om oppfølging etterpå. Oppgaven min skal som kjent handle om en eventuell forbindelse mellom dramafaget og rollespill, og om rollespillet som kultur-estetisk aktivitet. Høres høytflyvende ut? Det kan du banne på at det er.
Poenget er: Jeg ønsker gjerne at så mange som overhodet mulig svarer på disse spørsmålene og sender svarene på epost: grumejl (kanelbolle) hotmail (muselort) com
De som gidder å svare vil selvsagt være anonyme med mindre de gir meg tillatelse til å sitere med navn. Jeg forbeholder meg retten til å sitere anonymt uten å spørre om lov. Innholdet i besvarelsene, og dermed også eventuelle sitater, vil bli brukt i en akademisk avhandling eller i fagartikler, ikke til noe annet. Besvarelser jeg mottar vil bli slettet etter at oppgaven er ferdig, for å bevare anonymiteten til deltagerne. Alle navn nevnt i besvarelsene vil i utgangspunktet bli anonymisert.
Innledende spørsmål:
1. Hvor gammel var du da du begynte med rollespill, og hva var det som fikk deg til å begynne med det?
2. Hvilke spill har du spilt (du trenger ikke å huske alle, men kan gjerne nevne noen du husker spesielt godt)? Kan du si noe om hva du synes var bra eller dårlig med spillingene i disse spillene (system kontra setting, for eksempel, eller medspillere, spilleder, plott eller andre ting)?
3. Hvordan går du frem når du lager en rolle til et rollespill? Hva begynner du med, hva er mindre viktig? Hvordan forholder du deg til andre spillere i rolleskapingsprosessen (metatenkning eller ikke)?
4. Hva er det viktigste med spillopplevelsen for deg, og hvorfor tror du det er slik?
5. Foretrekker du korte spill (en til to kvelder) eller lange spill (kampanjer)? Begrunnelse?
6. Hvilke spill og/eller kampanjer spiller du for tiden? Fortell gjerne anekdoter eller gi sammendrag av ting du husker spesielt godt fra spill/kampanjer du har deltatt i.
7. Du har forhåpentligvis fortalt noe om hvorfor du begynte med rollespill på spørsmål 1. Hvorfor fortsatte du med det? Har du utviklet deg som spiller eller spilleder, personlig eller spillmessig? Ser du for deg at du kommer til å slutte å spille en gang, og i så fall hvorfor?
8. Hvordan forholder du og dine medspillere dere til fiksjonskontrakten* i rollespill? Går du/dere veldig inn i rollene og ikler dere disse, eller er det hele tiden en metabevissthet til stede omkring f.eks. kamptaktikker, eller omkring sosiale forhold (både mellom spillere og roller)? Spiller dere i førsteperson (snakker i rolle, etc.) eller tredjeperson (min rolle sier "..." og min rolle gjør)?
9. Har du prøvd levende rollespill (laiv)? Hvordan syntes du det var i forhold til "vanlig" rollespill (fordeler/ulemper)? Hvorfor har du eventuelt IKKE prøvd det?
10. Hvilke verdier ser du i rollespill? (Som aktivitet, eller på andre måter. Ordet "verdier" er litt oppe til tolkning.)
* En fiksjonskontrakt er definert som enigheten mellom to lekende om at leken er den gjeldende "virkelighet", eller enigheten mellom et publikum og skuespillere om at det som foregår på scenen aksepteres som "virkelig".
Avklaringer:
a) Kan jeg få stille deg oppfølgingsspørsmål basert på svarene dine på disse ti spørsmålene? Det er ikke sikkert jeg gjør det, men det er greit å få lov.
b) Ønsker du å bli sitert med navn dersom jeg skulle finne på å sitere deg i teksten min?
De som gidder å svare på dette får gullstjerner i hjerteboka mi, og bidrar kanskje, forhåpentligvis, til en akademisk fagtekst om den eventuelle forbindelsen mellom dramafaget og rollespillaktiviteten. På forhånd tusen takk!
Jeg er altså tilbake til square one. For de som synes veldig synd på meg og tilfeldigvis spiller rollespill, ta gjerne en titt på spørreundersøkelsen jeg har lagt ut nederst her. Du kan gjøre det selv om du ikke synes synd på meg også, men du skal få slippe dersom du ikke spiller rollespill, for da er du ikke fullt så nyttig for meg i dette henseende (men kanskje som person? Hvem vet).
I går natt spilte rollespillgruppen min "ferdig" en slags kampanjeavslutning på Star Wars-kampanjen vi har hatt gående i et par år nå. Komplett med "redde verden"-plott og "redeem the Dark Side users"-plott, og slåssing på plattformer uten rekkverk over en innsjø av glødende magma. Noen vil kanskje glede seg over å høre at vi vant dagen, reddet galaksen, og berget våre Darke venner. SL flyttet til Oslo i dag tidlig, og min andre rollespillkampanje i dette liv kommer på denne måten til en faktisk mer eller mindre logisk avslutning uten å bare dø hen som Firefly-serien under sparekniven til jævla Fox Networks. Jeg må med hånden på hjertet innrømme at jeg kommer til å savne å spille Star Wars. Det har mye med medspillere og motspillere å gjøre, og samværet med venner selvsagt, og en del med plottene å gjøre. Vi kranglet mye om regler, og spillmekanikken kunne vært bedre sammensatt av hundre fulle aper i et rom fullt av iPod'er, men gøy var det. Tusen takk, folkens. It's been emotional.
Da gidder jeg ikke å skrive så mye mer i dag. Jeg la meg halv sju i morges, etter et rollespillmaraton på 17 timer, og sov under fem timer etter det før jeg våknet opp og kroppen min nektet å sove mer. Det eneste jeg da hadde spist på de siste ti timer av mitt liv var et knekkebrød med hvitost, courtesy av Vero, fordi jeg på ett eller annet mystisk vis ble dritkvalm og spyferdig midt under spillet i går natt og ikke fikk i meg mer føde uten å brekke meg. Dette gjør at jeg i dag ikke føler meg helt frisk, selv om jeg har spist en bakt potet og drukket litt saft uten å bazookaspy av den grunn.
Herunder følger spørreundersøkelsen min, føl dere fri til å svare dersom dere har muligheten. Teksten er mer eller mindre sakset rett fra slik jeg postet den andre steder, så det er mulig den ser litt rar ut. Drit og dra. Forresten: Har du ikke lest Watchmen enda? Gjør det. Gjør det nå.
Jeg flesker til med et spørreskjema som jeg legger ut komplett her i denne posten. Skjemaet inneholder ti spørsmål som man kan svare ganske mye på hvis man vil eller kan, det er underspørsmål og forklaringer og fåglarna vet. I tillegg er det et par spørmål om oppfølging etterpå. Oppgaven min skal som kjent handle om en eventuell forbindelse mellom dramafaget og rollespill, og om rollespillet som kultur-estetisk aktivitet. Høres høytflyvende ut? Det kan du banne på at det er.
Poenget er: Jeg ønsker gjerne at så mange som overhodet mulig svarer på disse spørsmålene og sender svarene på epost: grumejl (kanelbolle) hotmail (muselort) com
De som gidder å svare vil selvsagt være anonyme med mindre de gir meg tillatelse til å sitere med navn. Jeg forbeholder meg retten til å sitere anonymt uten å spørre om lov. Innholdet i besvarelsene, og dermed også eventuelle sitater, vil bli brukt i en akademisk avhandling eller i fagartikler, ikke til noe annet. Besvarelser jeg mottar vil bli slettet etter at oppgaven er ferdig, for å bevare anonymiteten til deltagerne. Alle navn nevnt i besvarelsene vil i utgangspunktet bli anonymisert.
Innledende spørsmål:
1. Hvor gammel var du da du begynte med rollespill, og hva var det som fikk deg til å begynne med det?
2. Hvilke spill har du spilt (du trenger ikke å huske alle, men kan gjerne nevne noen du husker spesielt godt)? Kan du si noe om hva du synes var bra eller dårlig med spillingene i disse spillene (system kontra setting, for eksempel, eller medspillere, spilleder, plott eller andre ting)?
3. Hvordan går du frem når du lager en rolle til et rollespill? Hva begynner du med, hva er mindre viktig? Hvordan forholder du deg til andre spillere i rolleskapingsprosessen (metatenkning eller ikke)?
4. Hva er det viktigste med spillopplevelsen for deg, og hvorfor tror du det er slik?
5. Foretrekker du korte spill (en til to kvelder) eller lange spill (kampanjer)? Begrunnelse?
6. Hvilke spill og/eller kampanjer spiller du for tiden? Fortell gjerne anekdoter eller gi sammendrag av ting du husker spesielt godt fra spill/kampanjer du har deltatt i.
7. Du har forhåpentligvis fortalt noe om hvorfor du begynte med rollespill på spørsmål 1. Hvorfor fortsatte du med det? Har du utviklet deg som spiller eller spilleder, personlig eller spillmessig? Ser du for deg at du kommer til å slutte å spille en gang, og i så fall hvorfor?
8. Hvordan forholder du og dine medspillere dere til fiksjonskontrakten* i rollespill? Går du/dere veldig inn i rollene og ikler dere disse, eller er det hele tiden en metabevissthet til stede omkring f.eks. kamptaktikker, eller omkring sosiale forhold (både mellom spillere og roller)? Spiller dere i førsteperson (snakker i rolle, etc.) eller tredjeperson (min rolle sier "..." og min rolle gjør)?
9. Har du prøvd levende rollespill (laiv)? Hvordan syntes du det var i forhold til "vanlig" rollespill (fordeler/ulemper)? Hvorfor har du eventuelt IKKE prøvd det?
10. Hvilke verdier ser du i rollespill? (Som aktivitet, eller på andre måter. Ordet "verdier" er litt oppe til tolkning.)
* En fiksjonskontrakt er definert som enigheten mellom to lekende om at leken er den gjeldende "virkelighet", eller enigheten mellom et publikum og skuespillere om at det som foregår på scenen aksepteres som "virkelig".
Avklaringer:
a) Kan jeg få stille deg oppfølgingsspørsmål basert på svarene dine på disse ti spørsmålene? Det er ikke sikkert jeg gjør det, men det er greit å få lov.
b) Ønsker du å bli sitert med navn dersom jeg skulle finne på å sitere deg i teksten min?
De som gidder å svare på dette får gullstjerner i hjerteboka mi, og bidrar kanskje, forhåpentligvis, til en akademisk fagtekst om den eventuelle forbindelsen mellom dramafaget og rollespillaktiviteten. På forhånd tusen takk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
