Stripeserienes vekst og fall

Nå høres tittelen fryktelig pretensiøs ut, men det får være.

Jeg har kjøpt, og kjøper fortsatt, en del stripeserier (også betegnet som "tegneserier") i eget blad. M, Pondus, Nemi, og Rocky har vært standard de siste par årene, og før det også Tommy & Tigern, Ernie, og Larsons Gale Verden. Det slutter aldri å forbløffe meg hvordan Bill Watterson hadde evig rett - dersom man ikke gir seg med å tegne mens man er på topp, forfaller produktet kraftig helt til det ikke er annet enn ræl igjen. Både han og Gary Larson ga seg på nittitallet, noe jeg tror var lurt.

Norske stripeserier fikk en enorm vekst med power-duoen Pondus og Nemi for rundt ti år tilbake, og det er ut fra disse man har fått egne blader for Kollektivet, Eon, og M. For å være helt ærlig så synes jeg ikke noe særlig om verken Kollektivet eller Eon. Kollektivet er dårlig tegnet og har et innhold som blir for stereotypeparodisk for min smak, og Eon er bare en dårligere utgave av Berkeley Breatheds serie Opus (Bloom County på originalspråket), som gikk i Tommy & Tigern-bladet i sin tid. Ærlig talt. Hvem er det som ikke ser at kaninen Gonzales er en annen utgave av Bill the Cat? Jeez. Jeg respekterer forøvrig Torbjørn Lien som person, men serien hans er ikke så veldig morsom. Lars Lauvik respekterer jeg som tegner, for han er skikkelig flink, men serien hans er heller ikke så veldig morsom. Sukk.

Snakker om skuffelser: Karine Haaland var også en av de jeg forgudet i sin tid, da hun hadde noen striper uten tittel og uten sammenheng på trykk i Larsons Gale Verden. I det siste, dog, med det mer faste persongalleriet i seriene Piray og Snorre - Verdens Sinteste Mann, har hun falt så på ræv humoristisk sett at jeg ikke kan regne meg som fan av henne lenger. Det er veldig trist, for jeg kan fortsatt se glimt av det gamle fliret i nyseriene hennes, men alas - det er ikke nok til at jeg får igjen kicket.


Ellers... Frode Øverli har greid å lage en serie hvor persongalleriet faktisk utvikler seg. Spesielt bipersonene Påsan og Frida (tidl. "Sneipen"), Jokke, Camilla, Turid-Laila, Else og Günther, samt de slitsomme bussjåførene, homsenaboene, de stygge damene, og gotherne. Serien er til tider så nær fordomskanten at det gjør litt vondt, men den overlever stort sett. Nesten ingen striper er direkte kjedelige. Til sammenligning: Lise Myhre har klart bragden å la Nemi-serien skli nedover til det nærmest grusomt gørre, helt til hun sluttet å være gravid og begynte å ta ting på alvor igjen... eller på mindre alvor, kanskje. De fine, poetiske skildringene hun av og til viser i søndagssidene sine er fine avbrekk til en serie som ellers er veldig rølpete. Den balanserer seg ut på den måten, synes jeg. Men faktisk... i forhold til Frode Øverli så må jeg innrømme at jeg foretrekker Rutetid. Koser meg med den.


Men M var jo serien jeg håpet skulle revolusjonere stripene og sette nerdene på kartet igjen. Den gjorde jo det, en kort stund, men jeg lurer på om ikke den bihulebetennelsen eller hva pokker det var Mads Eriksen dro på seg for noen år siden kanskje kan ha vært den største ulykken som kunne befalle tegneserienorge. Bladet har også noen utrolig crappy biserier, som "Major Thomas", som bare er dårlig rettskriving med litt klønete skribling til, mens jeg setter stor pris på "Nilsen og Viktor", i alle fall stripene (de lengre seriene som bare handler om å drepe folk uten klær, og uten motivasjon, er litt tråkigere). Nå er M-bladet bare en skygge av seg selv, med repriser på andre året eller noe, og mesteparten av plassen til serier går til ett eller annet ræl som redaksjonen har plukket opp over internett. Eller småsnutter av Sergio Aragonés eller Lewis Trondheim, som faktisk ER verd papiret seriene trykkes på og vel så det. Det går opp og ned her i verden.



Vinneren for meg de siste årene har vært Rocky, som aldri har vært dårlig, og aldri mislyktes med å få meg til å le. Det måtte en svenske til, liksom. Det eneste kjipe med Rocky er måten bladet utgis på i Norge, for det har vært jævlig variabelt. Først var det et tegneserieblad på vanlig vis, så ble det et magasin med artikler og greier - noe jeg selv satte stor pris på, det var mye spennende å lese - og nå har det ramlet tilbake på den gamle formelen igjen, med kun Rocky i bladet, pluss en eller annen kjip artikkel av noen som jobber i redaksjonen og tror de kan skrive, eller repriser på gode artikler de har trykket før. Selve tegneserien er heldigvis uberørt av dette, sånn at jeg med relativt god samvittighet kan fortsette å kjøpe bladet selv om det bare kommer ut hvert skuddår dersom julaften også kommer på en mandag.

Watching the Watchmen

Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.

Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.

Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.

For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.

Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.

Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.

Gå og se den. Mer er det ikke å si.

The most hungover girl in Oslo?

Jeg sitter for øyeblikket og ser på "Nanny-hjelpen" på TvNorge. En overvektig kvinne med fett hår forteller kameraet at barnepikene ikke aner hva de snakker om når de prøver å fortelle henne hvordan hun skal unngå magesår og en alt for tidlig død av å drive og rydde opp etter de tolv ungene sine. Jepp, tolv. De er fosterunger, og mange av dem i rullestol eller med andre handikapp. Jeg aner ikke hvorfor jeg ser på slike programmer - det eneste de gjør for meg er å minne meg på hvorfor jeg ikke vil ha unger.

Til tross for at jeg drakk så mange øl i går at jeg ikke en gang husker at jeg gikk hjem, er jeg i forbløffende god form. Det betyr ikke at jeg føler meg fullstendig "hundre kroner". Det betyr bare at jeg heller vil se på lamme TV-programmer enn å faktisk gjøre det jeg bør gjøre; skrive scenario til Hexcon og lage en artikkel til Imagonem. Noe av det må nok gjøres på togturen hjem i morgen.

Det beste med å drikke øl i går var å kunne prate med folk jeg ikke ser hver dag, i en rimelig snydens tilstand. Jeg drikker ikke øl så ofte lenger nå, siden jeg er så blakk, så det var også en avveksling slik sett. Jeg må få legge til at Cacadou er et flott sted å drikke øl på. Brunt inventar, "Ørn Bjørn & Jørn" av Tore Strand Olsen over baren, tegninger av Flu Hartberg som dekor på dass, billig pils, innrammet tegneseriekunst på veggene. Jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i hovedstaden.

Chunky monkey

Jeg er per øyeblikket meget full. Jeg spiser Ben & Jerry's Chunky Monkey-iskrem. Jeg er litt kvalm, men også litt glad. I dag har jeg kjøpt en lue og et par tegneserier. Jeg føler meg litt oppstemt, men også litt usikker, siden jeg har vært (og er) veldig full. Tjaja. Møtt Elin, Even og OP, samt Magnus. Og Ingvill. Koselig.

Green? Super Green!

I går dro jeg, kjæresten min og en kompis med overordentlig autistisk kunnskap om Marvel-helter på kino for å se The Incredible Hulk (som på INGEN måte må forveksles med Ang Lees voldtekt av Hulk-konseptet fra 2003 - all ære til Ang Lee for Brokeback Mountain, som var en kjempefilm, og for Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff, men tegneserier kan han ikke).

For å få det ut av verden: Jeg hadde ikke så store forhåpninger. Hulk virker på meg som den teiteste superhelten i verden, kanskje med unntak av Ant-Man, som er hakket teitere, men likevel... blir grønn når han er sinna? Jeg mener, hallo, seriøst, lizzm. Da hjalp det liksom lite at min alle tiders yndlingsfilmskuespiller Edward Norton skulle spille hovedrollen som Bruce Banner (Dr. Jekyll til Hulkens Mr. Hyde), og at rollelista ellers var prydet av navn som Tim Roth og William Hurt. Liv Tyler kan jeg styre meg for. Hun er nå overordentlig pen, da, og hvisker mye i stedet for å prate.

Hvis du absolutt ikke vil vite NOE om filmen i det HELE TATT foreslår jeg at du slutter å lese nå, og i stedet går og ser filmen. Så kan du komme tilbake og lese videre. Jeg har ikke lagt inn noen store spoilere, men gjør korte og uspesifikke referanser til enkelte scener. Du er advart.

Uten å spoile filmen for mye kan jeg si følgende: Bætten døli. Ikke bare greide jeg å godta filmen og konseptet som mindre teit i konteksten, men jeg likte filmen veldig godt. Edward Norton har det med å gjøre fantastiske rolletolkninger, men Tim Roth hadde jeg ikke sett på film på svært lenge, og jeg fikk imponert sokkene av meg ved flere av hans scener i filmen. Liv Tyler greide å ikke være uspiselig selv om hun hvisket alle replikkene sine, og øyeblikkene hvor Betty og Bruce delte noe spesielt ble veldig tydelige og "ekte" uten masse styr og svulstighet. Både Stan Lee (skaperen av Hulk) og Lou Ferrigno (mannen som spilte Hulk i TV-serien fra 1977) hadde cameos, og ett sted i filmen ble det gjort en referanse til den karakteristiske lilla shortsen til tegneserie-versjonen av Hulk. Og igjen, som i Iron Man fra tidligere i år (ikke fått med deg hintet i Iron Man? Se den igjen, og ikke gå under rulleteksten), droppet Marvel mer enn et hint om at det vil komme en ensemble-film fra dem i fremtiden.

Denne filmopplevelsen har ikke bare fornyet min tillit til Edward Norton (som falt litt etter Down In The Valley, siden jeg enten bare ikke "tok" den, eller fordi den var utrolig traurig som film), men den har gitt meg insentiver til å lage et nytt blogginnlegg om skuespillere jeg liker. Stay tuned. Og gå for ellevte og se The Incredible Hulk nå da.