These foolish games

Da har jeg snart rundet en "spillfri" uke. Da mener jeg ikke fri for Xbox-spilling, eller fri for prating om spill, men at jeg ikke har spilt rollespill denne uken. Det har gått overraskende bra, men mest fordi jeg har hatt andre ting å bekymre meg over i stedet, som å kanskje bli uvenner med noen over en misforståelse, eller være sur på generelt grunnlag.

Rollespill er mitt brød og smør. Siden jeg oppdaget hobbyen for snart åtte år siden (eller, faktisk endelig fikk prøvd det for åtte år siden), har jeg spilt, eller ønsket å spille, minst en gang i uken. Jeg oppdaget rollespill lenge før, faktisk i 1994, da jeg ikke fikk være med og spille sammen med storebrødrene til venninnene mine, fordi jeg var jente. Nok om det.

I natt hadde jeg en drøm. Og så pussig som jeg er skrudd sammen fikk jeg lyst til å lage et rollespill ut av det. Kunne vært noe for årets R.I.S.K. hvis jeg ikke hadde vært så sent ute. Damn you, brain!

I'm going straight to the top

Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.

I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.

Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.

Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.

Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.

She is back.

Det skytes for få folk i Norge

Du hørte meg.

Jeg har begynt mitt nye, strukturerte liv. Det begynte ved at jeg sto opp åtte i morges, leste litt på forum og kikket på nyheter på nettet, og tok en dusj. Så leste jeg en kommentar på denne bloggen om denne artikkelen. Det hender jeg sier "don't get me started". Men nå er jeg altså nettopp "started".

Begrepet "folk" er ofte brukt i betydningen "den grå massen, det anonyme fellesskapet". For meg har betydningen av begrepet snarere glidd over i det mindre nøytrale "idioter jeg ikke kjenner". Idioter har jeg erfaring med. De finnes overalt. Jeg kjenner en del idioter, og det positive jeg har å si om dem er at jeg i det minste vet hvem de er og hvor de står. Det er idiotene jeg ikke kjenner som gir meg rykninger i øyemuskulaturen - truslene jeg ikke har oversikt over. At jeg ikke vet med sikkerhet at den som spyr verbalt søppel utover offentligheten egentlig er en mammadalt med hudproblemer som bare kanaliserer sin egen frustrasjon. Jeg er aller mest redd for det jeg innerst inne vet - at de som skriker høyest er de stylede pampene, fremtidens pengemakt, de som velger pappas forretningskontakter fremfor å følge med i timene med samfunnskunnskap på skolen. Ytringsfriheten blir brukt som unnskyldning for hva som helst, ytret av hvem som helst, og nåde deg om du ønsker at noen av dem skal holde kjeft og bli voksne.

(Og ærlig talt, vil vi strengt tatt at de skal bli voksne? Står ikke den eldre garde bak mye av gnålingen? Then again, hva vil vi gjøre den dagen vi blir pensjonister og ikke har noe bedre å gjøre med livene våre, eller det som er igjen av dem? Jeg ville i alle fall prøvd å lage litt baluba. Nåvel.)

Det er vel bare ytringsfriheten som styrker min rett til å si at jeg av og til har lyst til å skaffe meg en AG og krype opp i et klokketårn for å meie ned forbipasserende fullstendig udiskriminert. Dette raseriet mot menneskeheten forårsakes ikke av flertallet, men av den lille, begrensede gruppen med merkelappen "idioter jeg ikke kjenner". Men kjære deg, sier du kanskje. Du kan da ikke dømme hele menneskeheten på grunnlag av et lite mindretall? Neivel, kan jeg ikke det? Alle føkkings andre gjør jo det, virker det som. Det er bare å hive seg med. Vil du værra med, så heng på. Hvorfor ikke bare gi opp og bli til en av dem? Det er så mye greiere å bare breke med flokken, bare gi seg over til massenes kollektive vilje... men hvilken vilje er det?

Min teori er at massene ikke har noen vilje. De er redde. De er sauene som har hørt om ulven, og som breker i flokk mot en annen sau fordi den har litt ulvefarget ull. Det er ikke noe de er ute etter å oppnå, det er bare en masse ting de er ute etter å unngå. Med andre ord er det ingen produktivitet, det kommer ingenting utav det, annet enn mer frykt, mer motvilje, mer sinne. Massene er bortskjemte barn som, når de ikke får viljen sin, skriker og skriker til de blir blå i ansiktet og mødrene må ta dem med av trikken på en mye tidligere stasjon for å ikke forarge både passasjerer og sjåfør mer enn nødvendig. Massene er grauten som forbanner sukkeret og kanelen som gjør den spiselig.

"Det stinker nordmenn," var kommentaren som ABCs journalist valgte å åpne artikkelen sin med. Sagt av innvandrerjenter. Men fy, sier du. Sånt sier man ikke. Uten tanke for at nordmenn har sagt det samme om innvandrere i årtier allerede. Årsak og virkning, kjære landsmenn. Kjære rasefeller. Åå, et ladet ord! Jeg legger ikke skjul på at jeg er hvit som skolekritt, men jeg nekter å motta noen som helst skyld for noe som andre skolekritthvite mennesker har gjort mot f.eks. noen som er sjokoladebrune. På samme måte som innvandreren som driver pizzakiosk på Sykkylven sikkert ikke synes det er noe tøft å bli sammenlignet med Osama Bin Laden.

Og til alle pappskaller som skylder på palestinere og/eller jøder for opptøyene i Oslo: De opptøyene klarte nordmenn fint å starte på egen hånd. Gaza-konflikten var bare en unnskyldning. Når sinte, unge mennesker blir sinte nok kan vold utløses av hva som helst. For høye priser på bussbilletter? Opptøyer. Drittvær? Hærverk. Prison Break har byttet sendetid? Mordbrann. De egentlige grunnene må man vel grave litt i samfunnet for å finne frem til, men jeg kan love deg at Gaza nok har ganske lite med det hele å gjøre til syvende og sist. Det var noen som i en kommentar til den tidligere nevnte artikkelen mente at det var innvandrernes feil at Siv Jensen ikke kunne delta i demonstrasjonstog av frykt for å bli angrepet. Av innvandrere? Tro du meg, jeg kunne hatt god lyst til å hive egg på hatten hennes selv, jeg. Skolekritthvite kan også bli rasende på bablende idioter som prøver å drive sandkassepolitikk ("bæsjen til faren min er hardere enn bæsjen til faren din"); faktisk vil jeg påstå at det er nær sagt en folkeplikt for Norges folk i fellesskap å kaste egg på Siv Jensen til hun får allergisk sjokk og må hjem og hvile seg på sofaen. Der gjør hun i det minste ingen skade. Med mindre hekseauraen hennes får alle planter innenfor en ti meters radius til å visne, da.

Det skytes for få folk i Norge. Men hvem er det man skal skyte? "Alle" er jo en naturlig impuls. Men det er slett ikke alle som fortjener det. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at de aller færreste fortjener det. Og de som faktisk blir skutt i Norge er sjelden blant disse. Jeg skulle ønske politikere av og til ville ta et blad fra forfatteren Tor Åge Bringsværd, som mener at alle politiske vedtak burde avgjøres av det endelige spørsmålet: "Men er det koselig?" Nå virker det kanskje ironisk at jeg snakker om å fremme det koselige, rett etter å ha ytret et ønske om å plaffe ned folk med AG. Sannheten er dog, dessverre, at verden ikke er så koselig som en ofte skulle ønske. Men jeg satser på at det hjelper at jeg tross alt ikke kommer til å skyte noen. Hvor skulle jeg fått geværet fra?

Peace out.

You still don't want to leave before the end of the movie

Årets Hexcon-festival er vel overstått. 250 norske, blanke gærninger kostet herligheten, og jeg sitter igjen med tom pengesekk og unders om det var verd det. Hadde jeg vært smart, hadde jeg forhåndsbetalt og spart meg 25 kroner, men ærlig talt; 25 kroner er ganske lite å gnåle over. Selv droppet jeg søndagens program fordi a) det var kjedelig og b) jeg drakk øl kvelden før og kvelden før der igjen. Mmm, øl.

Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.

På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.

Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.

Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.

Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.