La den rette komme inn

I går var jeg på kino og så den svenske vampyrfilmen Låt den rätte komma in. Filmen handler om gutten Oskar, som blir mobbet på skolen, og om eksistensen av vampyrer og hvordan det affekterer ham og en håndfull andre skjebner. Jeg kan egentlig ikke si så mye mer uten å røpe hele handlingen, for det er en ganske langsom film. Jeg må tilføre at uten å ha lest boken først, tror jeg ikke jeg ville forstått så mye. Det klippes mellom ulike steder og situasjoner nesten uten frempek eller kontekst, og mye av den rene, skjære brutaliteten fra boken var utelatt. Det samme gjelder en del av biplottene som jeg satte stor pris på. Jeg skjønner filmmediet har lite plass til det vellet av informasjon som bøker kan tilby, men litt kontekst hadde altså ikke vært av veien. Slik filmen ble, virker de fleste birollene (som var viktige i boken) uviktige og flate, og man rekker ikke å få sympati med dem. Noen var også fjernet i sin helhet, hvilket gjorde at hendelsesforløp fra boken som fikk meg til å svette i hendene, bare rett og slett aldri skjedde i filmen.

De fjasende fjolsene som satt bak oss i kinosalen var i hvert fall skuffet. Men jeg tviler på at de noen gang her åpnet en bok i sitt liv. Skuffet tror jeg også de ville blitt uansett. Det var en gjeng som virket som om de ville syntes et slag fra en flaske i hodet hadde vært mer gøy på en fredagskveld enn å se en ikke-hollywoodsk film. Man kan spørre seg hvorfor de gadd å gå på den filmen i det hele tatt, men de holdt i alle fall kjeft under visningen. De skal ha det. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg så eller hørte en eneste mobiltelefon heller. Fantastisk.

Jeg føler også jeg må legge til noe om datoen i dag. 29. november, en ganske umagisk dato i utgangspunktet. I dag er likevel dagen da jeg, for elleve år siden, låste meg inne på dass, flau og rød som en brannbil, fordi venninnen min nettopp og i fylla hadde outet min store forelskelse for en felles kompis av oss, foran alle som gadd å høre på. Nevnte kompis kom og banket på og spurte om han fikk komme inn. Det fikk han. Vi er fortsatt sammen den dag i dag.

Bare blåbær

I går kveld var jeg på noe så absurd som bærtur. Ikke som i uttrykket "helt på bærtur", men på en faktisk I-kid-you-not bærtur. Jeg var med kjæresten og en kompis og plukket blåbær i Estenstadmarka. De hadde bærplukkere og bøtter, jeg hadde (stadig mer fiolette) fingre og en plastpose. Det var ganske solid med bær, og vi plukket i en times tid. Etter hvert ble det så mye mygg og knott at vi enten måtte gå, eller begynne å røyke eller tenne bål. På tur ned igjen bemerket kjæresten min at han følte seg fryktelig voksen. Han hadde forsåvidt sikkert grunn til det; det er jo tross alt bare godt voksne mennesker og polakker som plukker bær her i landet.

Vel hjemme skulle vi renske bærspannet for blader, kvist, edderkopper, elgbæsj og andre uvedkommende objekter. Det viste seg å være prakk mc prakk, og selv mammas gamle triks om å legge bærene i vann slik at noe fløt opp og noe sank ned, funket bare sånn halvveis. Til slutt fant vi bare ut at vi skulle spise opp alle bærene som hadde havnet oppi som ikke var blåbær, for å spare tid og energi på å slippe å fordele bærtyper i forskjellige beholdere. Deretter vurderte jeg å bare lage syltetøy komplett med kvist og kvas, men ble nedstemt, hovedsaklig av meg selv. Nå i ettertid virker det ganske imponerende med tre bokser fulle av blåbær i fryseren. Vi som skulle spise ut av den for å kunne avrime den i sommer (se en tidligere post). Yoo phail agin.

Ellers har jeg i dag besøkt Nav for å tigge om penger. Det er ærverdige greier, gitt. Søkt tre nye jobber i dag, jobber jeg ikke er sikker på om jeg vil ha. Men alt er bedre enn å tigge.

Nå også på norsk

Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en blogg. En norsk en. Jeg har en engelsk en fra før, men her om dagen, da jeg skulle forklare noe til noen på jobb, fant jeg ut at jeg fullstendig hadde glemt hvordan man uttrykker seg sammenhengende og utførlig på norsk. Da jeg samme dag sprang meg på norsklæreren min fra Høgskolen, følte jeg skammen vokse... norsk er tross alt ett av de to språkene jeg mestrer best, og det skulle forøvrig bare mangle - jeg er jo norsk! Ikke er jeg innvandrer i noen generasjon heller, så vidt jeg vet, og kan ikke forsvare meg med å ønske mer tilhørighet til noen annen, likestilt kultur.

Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.

Aldredom eller visdom? Hvem vet.