Lever i en drøm...

...en temmelig vill en.

Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.

Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.

Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.

På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.

Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.

Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.

På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.

Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.

I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.

Paris Waits

Når du tror at mirakler ikke lenger er mulige, når alt håp er ute, se ikke lenger enn hit: Tom Waits spiller konsert i Paris 24. juli, og jeg har billetter, takket være en kjæreste gitt av all verdens kobinerte gode makter og servert på sølvfat med roser og fioler. Ikke bokstavelig talt, men du skjønner tegninga.

Paris er av mange kategorisert som verdens mest romantiske by. En kan si hva man vil om det, men at den er mer romantisk enn Lillestrøm kan vi i hvert fall stort sett være enige om. For meg kunne gjerne turen gått annetstedshen; så lenge Tom Waits er der, og jeg er der samtidig, sammen med kjæresten min, så kan det være det samme. Da kan det like gjerne være på torget i Steinkjer for alt jeg bryr meg.

Jeg skal ikke si så mye om Tom Waits annet enn at han er en stygg og bråkete gammel mann som lager den mest geniale musikken jeg noen gang har opplevd. Dette er bisarre greier man kan le og gråte av, gjerne samtidig, og gjerne mens man er full. Man skal gjerne danse også, parvis, en litt for ukontrollert fylletango. Det skal lukte litt sigarettrøyk i lokalet. Litt svette. Sminke skal klines utover og hår skal bustes. Det skal være hatter. Skal man pule, skal det være stygt og realistisk, men helhjertet. Det er mulig dette høres i overkant ut, men jeg får denne følelsen hver gang jeg lytter til den rustne blenderstemmen, håndsaga, som stemmen til en engel som har vært død litt for lenge. Det er vakkert. På sitt vis.

Imens jeg gleder meg til konserten kan jeg jo også meddele at jeg kanskje skal i streik i uka som kommer. Ikke like spennende som Paris. Egentlig synes jeg de kunne spart seg å ta meg ut i strek nå, når jeg endelig sitter i et vikariat jeg virkelig trives i. Rettferdighet i verden? Nå nei du.

Enda en tannlegetime ble det også. Denne gangen til en tannkirurg som kan operere ut visdomstennene mine. Jeg lurer på om de noen gang tar høyde for at de svarte røntgenplatene de stapper inn i gapet på en kanskje muligens er litt for store for, tja, la oss si halve befolkningen? Jeg brekker meg bare jeg ser en sånn en. Dette resulterte da i at jeg måtte betale ekstra for å få puttet hodet inn i en maskin, stå på skrå og holde meg fast i et håndtak mens jeg bet i en pinne, for så å få hele maskinen til å snurre rundt hodet mitt som en annen mixmaster. "Har du klaustrofobi?" spurte pleieren. Nei, jeg har ikke det. Eller, jo, men ikke så ille. Likevel ble jeg litt bekymret av at "laserstrålene ikke gikk der de skulle" eller hva pokker. Det kan umulig være sunt.

Prisoverslaget kom på 2300 spenn for en lusen, inngrodd tann. Inkludert sterke smertestillende tabletter og en flaske munnskyll. Joda, jeg skal til Paris, jeg skal se Tom Waits, men jeg skal åpenbart ikke spise. Eller bo i noe annet enn en pappeske. Heldigvis har kjæresten min penger til sånt, enn så lenge. Nå har han jo investert så mye i meg at han taper penger på å eventuelt dumpe meg, og det er jeg jo ganske fornøyd med.