PC or not PC

I jakten på en mediespiller til den nye media-PC'en i husholdningen, har min kjære kjæreste brukt husholdningens laptop til å innstallere et operativsystem på en usb-nøkkel (ja, det går an). Problemet oppsto i ettertid, da laptopen ukritisk bootet fra en drive som ikke lenger sto plugget i PC'en (nemlig usb'en), som den dermed ikke fant (fordi vi hadde tatt den ut), og dermed ble den stående og knipe igjen som en sitronsuttende amish-kjerring på Reeperbahn.

Da vi skulle løse problemet hadde vi selvsagt tidspress - jeg skal til Oslo om to dager, og må da ha med meg en (fungerende, mind you) laptop. Ikke bare det, men kjæresten hadde også klart å kveste skulderen sin igjen (dette er noe som skjer hyppigere enn jeg liker å tenke på), og dermed ble jeg "tastaturansvarlig" for de mange, mange forsøkene på å boote fra Vista-dvd'en og taste inn kommandoer i DOS. I og for seg spennende, jeg lærte noe nytt, men samtidig ubehagelig å sitte og lære på tvang, under tidspress, mens hele meg glødet av et hvitt, pulserende raseri.

Dette med raseriet skjer, som dere sikkert har skjønt, relativt ofte.

Denne gangen skal mitt hat, min grusomme, utilgivende avsky rettes mot Linus Torvalds. Jepp, oppfinneren av Linux. Misforstå meg rett; idéen er god, den. Jeg liker open source. Gratis greier? Ja, takk. Problemet er bare at det som er gratis ofte også har en kvalitet og en pålitelighet som er deretter. Mulig det er mange IT-nerder som vrir seg på stolen over meg nå, og føler seg krenket på vegne av Torvalds eller hvem faen som driver og lager alle de der fancy-navnede distribusjonene, men jeg har - foreløpig - hatt minimalt med problemer med Microsoft-produkter sammenlignet med de mange, mange timene med misnøye og frustrasjon som har oppstått i mitt hjem over en eller annen Linux-distribusjon. Dessverre, for jeg skulle så gjerne ha likt Linux. Viljen er der, men empirien... den viser en annen virkelighet. Derfor vil jeg gjerne, en dag, en vakker dag, stå på trammen til Linus Torvalds, ringe på dørklokken, og når han åpner, spørre ham om han har tenkt å gi meg tilbake disse timene med tårer og sinne som hans oppfinnelse har røvet ut av livet mitt og som jeg aldri noen sinne får tilbake. Jeg vet at det er et urimelig ønske (for det første kunne jeg jo bare latt være å bruke oppfinnelsen hans til å begynne med, men alas, det er ikke meg, det er kjæresten som insisterer), men likevel... lysten, ønsket om å demonstrere mitt lille hjertebarn, hatet, er i aller høyeste grad til stede. Jeg skulle gjerne skutt inn noe om effektiv bruk av balltre mot kneskåler her også, men let's face it: Så personlig er det tross alt ikke.

Det var dagens lille utblåsning. Når alt kommer til alt, gikk det jo bra til slutt. Vi fikk ordnet opp, og ingen filer er tapt. Hurra! Men jeg kommer til å være mye mer kritisk til Linux i fremtiden (som om jeg ikke var kritisk nok fra før). There's no such thing as a free lunch.

You still don't want to leave before the end of the movie

Årets Hexcon-festival er vel overstått. 250 norske, blanke gærninger kostet herligheten, og jeg sitter igjen med tom pengesekk og unders om det var verd det. Hadde jeg vært smart, hadde jeg forhåndsbetalt og spart meg 25 kroner, men ærlig talt; 25 kroner er ganske lite å gnåle over. Selv droppet jeg søndagens program fordi a) det var kjedelig og b) jeg drakk øl kvelden før og kvelden før der igjen. Mmm, øl.

Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.

På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.

Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.

Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.

Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.

Eet ees teh good/boring lief.

Av en eller annen grunn har jeg i min influensatid blitt litt bergtatt av konseptet "comic journals". Så jeg bestemte meg for å lage en selv. Den er ikke noe bra, eller interessant, eller spennende. Eller bra tegnet. Den er en blypenn, en notisblokk, og en scanner. Og photoshop. Gudene vet at det går an å gjøre mye mer med photoshop, men nei. Jeg gadd bare ikke. Eller så har jeg bare ikke de mad skillz som skal til. Dette skildrer altså min hverdag. Enjoy!

Universets ubrytelige lover

Det er ingen hemmelighet at universet har noen merkelige lover. Hvor blir det f.eks. av alle sokkene som blir borte når man vasker klær? Personlig, dog, har universet og jeg en høne å plukke med hverandre. Jeg er litt usikker på hva jeg har gjort for å bli behandlet på denne måten, men noe må det altså være.

Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.

PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.

Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.

Don't Cry For Me, Argentina

Tårekanalen på mitt venstre øye er føkkt. På ett eller annet vis. Uansett hvilket humør jeg er i, har den bestemt seg for å produsere et silder av væske som renner og renner hvert minutt av min våkne tid. Jeg ser uklart på det øyet på grunn av tårene, hvilket gjør lesing nærmest umulig. TV-titting funker, men jeg er ikke sikker på at det kommer til å hjelpe, akkurat. Så akkurat nå er jeg en konstant grinende, lettere irritert person.

Irritasjonen kommer av flere ting:

1. Jeg har ikke fått livsoppholdet for August enda. Hvilken dato var det i dag? 30. ja. Mm, nettopp. Så det er ikke meningen man skal få livsoppholdet sitt i den månenden vedtaket gjelder for, altså. Nehei. Jeg forst... nei, det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke at det er mulig.
2. PC'en i husstanden ble angrepet av et virus som jeg var så dum å installere selv. Jeg ble advart, jeg ble det. Og vips, dum som et brød jeg er, og en av diskene våre ble overtatt fullstendig av en trojaner. Heldigvis kom kjæresten på den geniale løsningen å bare rive disken ut av kabinettet og bruke en annen partisjon på den andre disken til å kjøre OS. Phew. Til tross for at den viktigste disken berget, mistet jeg fremdeles en del arbeid, som lå på skrivebordet på den andre.
3. Jeg spiller en del rollespill, men det virker også som at hver gang jeg starter noe nytt, starter noen andre noe nytt også, eller gjenoppvekker noe gammelt, og så har man det gående. Da må man prioritere og styre på. Nå kan jeg jo ikke diktere hva folk skal gjøre med fritiden sin, så for all del, man er da ikke urimelig heller. Jeg bør vel strengt tatt være glad for at det foregår såpass mye.
4. ...men den gang ei. Hobbyene mine tar mye tid og energi fra det jeg burde gjøre. Som f.eks. jobbe, hadde jeg bare hatt en jobb. Men vent, jeg har jo en frilansjobb der jeg skriver! Bortsett fra at jeg ikke kan lese noe særlig med disse jævla tårene, så bare det å skrive dette innlegget er ganske mye mer slitsomt enn vanlig.
5. Moren min har slått opp med kjæresten sin. Noe som faktisk, når jeg tenker meg om, er småtraumatisk også for meg. Jeg likte virkelig fyren. Han var ingen reservepappa, jeg er for voksen til det, og min egen pappa er fortsatt the real thing, men denne fyren var en del av familien på sitt vis. Jeg tror ikke jeg kommer til å like neste fyr like godt, og jeg er redd det kan komme til å ødelegge for moren min igjen senere, hvis hun vil ha aksept for en eventuell ny type. Den forrige feiret jul sammen med oss, for svarte! Det kaller jeg dedikert. Jeg er faktisk litt lei meg over dette her.
   
6. Ræv og ræv.
   

Nå skal jeg ta en dusj. På film griner man alltid i dusjen (eller regnet) så ingen skal se det. Jeg kommer til å grine lenge etter at jeg er ferdig med å dusje. Forbannede tårekanalhælvett.

OMG the Angst er bra for deg

Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.

Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.

Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!

Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.

Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.

Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.

Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.

See ya later, carburetor.