Gay Prix 2009

Nøyer meg med å gratulere Norge med seieren. Klappe meg selv litt på skulderen, på en måte. Jeg er jo også norsk.

Jeg lurer på om det er Dennis Lehane som sier noe i romanen Mystic River (2001), noe om hvordan folk trenger sport, hvordan en seier til laget man holder med kan binde folk sammen. Samme hvor elendig forfatning familien er i, nabolaget, bygda, byen, landet - får vi noe vi kan heie på, så har vi i alle fall noe vi kan dele, både skuffelser og gleder.

Sånn følte jeg at det var med Grand Prix i år. Norge sto sammen om den søte lille gutten med fela som slo alle rekorder. Danserne var fabelaktige. Selv er jeg som regel ambivalent til Grand Prix, av og til direkte negativ. Det beste med det er kostymene og det lille ekstra jeg bare kan karakterisere som "det homofile" aspektet ved arrangementet. Det verste er vel at musikken strengt tatt ofte er ræv.

Men, then again, det handler vel ikke om musikken, gjør det? Det handler om showet. Og showet var bra. Grekerne hadde sølvbukser, et eller annet østblokkland hadde gladiatorer med påsminkede magemuskler, Portugal hadde ukulele, og et annet østblokkland igjen hadde en ballerina, to Jokere, og en blåmalt gimp. Deilig.