Murr!

Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.

Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.

Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.

Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.

I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.

Bløff, morsdag, og moter

Jeg bløffet. Jeg sa jeg skulle skrive mitt neste innlegg om mote. Så fant jeg plutselig ut at det var morsdag. Slike ting går meg som regel hus forbi. Jeg snakket faktisk med moren min på telefonen for under en time siden, men morsdag var ikke et tema i samtalen.

Hvorfor glemmer jeg å ære min mor (og/eller far), spør kanskje noen?

Det er igrunn ganske enkelt. Jeg elsker familien min, og jeg prøver å uttrykke det overfor dem så godt jeg kan. Dersom man trenger en enkelt dato i året som unnskyldning for å ringe til foreldrene sine og fortelle dem at man er glad i dem, ja, da kan man like gjerne la være. Jeg føler at jeg har mitt på det rene der, altså. Det samme gjelder forsåvidt valentinsdagen. Kjærester så vel som familie fortjener oppmerksomhet som kommer spontant og ektefølt, og ikke som en årlig, datobestemt floskel (jeg elsker ordet "floskel").

Moren min har forresten i lang tid hatt meninger om det å kle seg etter alder. Hun er nå noenogfemti, men holder seg relativt godt. Hun er slank som et hattestativ, men klager over å ha fått "litt mage" - hvilket stort sett betyr at det har kommet til noen gram under mageskinnet som like gjerne kunne vært på grunn av en litt polstret truse. Jeg for min del har visstnok (ifølge Wii Fit) gått ned fire-fem kilo siden for et par år tilbake, (Hurra!!) men jeg er fremdeles rimelig kort og tykk i forhold til min mor (OG søster). Grumle. Nåja.

Å kle seg etter alder betød, visstnok, ifølge moren min, å kle seg som en gammel dame så snart man har rundet førti. Kast snekkerbuksene med sleng, de utringede toppene, alle snedige og spennende plagg. Altså, dette pleide å være synspunktet hennes. Hun har heldigvis tødd opp litt. Ellers hadde hun kanskje i dag tøflet rundt i badekåpe, "champagnefargede" stillongs og (gud forby) Crocs, med ruller i håret, og Lohengrin-sjokolade, kamferdrops og Eukament-pastiller i lommene. Det er en viss mulighet for at jeg kan takke kjæresten hennes for det (foreldrene mine er skilt), men jeg liker å innbille meg at jeg også kan ha hatt en viss påvirkning der.

Crocs, ja. Crocs. Dette skoens avskum. Som sveitserost av gummi, laget for føtter, som får føttene til å lukte som det også. En eim av tær og ost. De minner om tresko, som er ille nok i seg selv, men treskoen har i hvert fall sin sjarm, sin egen atmosfære av trønderfyllefest, fjøsnisser, og/eller tulipaner, vindmøller og Amsterdam. Men Crocs har faktisk ingen unnskyldinger for å være til. De er stygge, de får føttene til å lukte, de er glorete, dyre, stygge, ... det har jeg kanskje sagt. "De er så komfortable," sier folk. Det kan så være. Det er komfortabelt å gå naken også, men du ser meg ikke gå rundt sånn på jobben for det, eller, gud forby, på gata. Jeg kan trygt innrømme at jeg hater Crocs. Og hat er et veldig sterkt ord, det impliserer veldig intense følelser. Crocs? Fysj.

...og på denne måten har jeg fått dagens innlegg til å handle om moter likevel. Jeg er god.