Et blogginnlegg hvori jeg erklærer min gryende galskap

Det sies at dersom man fremdeles er så tilstede at man greier å stille seg selv det ærlige spørsmålet "Holder jeg på å bli gal?" så er dette bevis nok for at man ikke er det. Det samme gjelder forøvrig diverse andre varianter av nettopp denne spørsmålsstillingen. Jeg har i det siste begynt å lure på om denne teorien holder vann.

Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.

Grunnen?

Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.

Man forstår at jeg føler meg litt sprø?

Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?

Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?

"Like du å sitt i pulk da?"

Your Personality is Very Rare (INTP)

Your personality type is goofy, imaginative, relaxed, and brilliant. Only about 4% of all people have your personality, including 2% of all women and 6% of all men. You are Introverted, Intuitive, Thinking, and Perceiving.

How Rare Is Your Personality?

Småprat: Jeg er skikkelig dårlig på det. Noen ganger føler jeg meg virkelig som Oddvar Brå i Ut i Vår Hage 2-sketsjen hvor han spiller en parodi av seg selv. Dette slår ofte dårlig ut i sosiale sammenhenger. Hva snakker man om når man er tom for meningsfylte emner? Det verste uttrykket jeg vet er "Og ellers da?" Og ellers hva da?! Du mener utenom de tingene som faktisk betyr noe? Ikke kom her og fortell meg at du er interessert i å vite hvordan jeg valgte fargen på stueveggen da vi pusset opp leiligheten for to år siden. Ikke kom å si at du gidder å høre på et resymé av den siste D&D-spillingen min (unntak finnes dog), turen min på IKEA, eller hvordan jeg limte sammen delene av en knust kopp. Du er ikke interessert. Og hvis du mot formodning er det, så er du skikkelig pussig.

Det er mulig det virker mot sin hensikt å si til folk som kan finne på å lese denne bloggen at de er skikkelig pussige. Men det er nok sant. Jeg er pussig selv også, så det er ikke det at jeg mener det er noe underliggende feil med å være pussig. Det er bare... pussig.

Dette er til og med noe som sliter på mitt forhold til de menneskene jeg er mest glad i. Min mening om saken er at man vet at man er nær et menneske når man kan sitte i samme rom uten å føle seg presset til konversasjon. Man kan til og med gjøre helt forskjellige ting. Null press. Stresset kommer når man føler at den andre personen liksom venter på at man skal si noe meningsfylt. Eller når man selv er den personen. Må man snakke om alt?

Nå har jeg jo selv uttalt flere ganger, i påhør av andre, at jeg synes folk flest kommuniserer for dårlig. Jeg står ved det. Men kommunikasjon er ikke å måtte jabbe konstant. Kommunikasjon kan være mange ting. Misforståelser er grunnlaget for mange flere krangler enn uenighet. Man kan være enige om å være uenige (med mindre det handler om menneskeverd eller annet grums), men man må være sikker på hva den andre parten mener før man uttaler seg. Er man ikke det kan det fort bli stygt. Jeg er ingen fan av å jatte med folk i debatter, så hvis man er lei av å diskutere et emne kan man, uten å direkte gi seg, heller si: "du, kan vi la dette ligge akkurat nå, jeg orker ikke å diskutere mer i dag" - og det betyr da gjerne nettopp det man sier. Jeg er nemlig heller ingen fan av å avslutte en diskusjon bare fordi jeg er i ferd med å tape - vinn og tap med samme gap - og mener det bør finnes alternativer. Et slags midtpunkt mellom "æ vinnj" og "æ tape", en gylden "Get out of jail free"-billett som man kan vifte med for å utsette all jabbingen til et tidspunkt man føler seg mer i form til det.

For jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes det er fryktelig morsomt og underholdende å diskutere. Særlig dersom man legger litt følelser i det. Jeg elsker å vinne på rasjonelt vis (altså ikke via snarveier som gråting, raseri, storme ut og smelle med dørene, osv. men med faktabeviser eller overbevisende argumenter), men jeg elsker faktisk å tape på rasjonelt vis også (ingenting er bedre enn å få bevis for at man tar feil, eller oppdage selv hvordan ting henger sammen, så man slipper å irritere seg fordi det ikke finnes en fasit på meninger).

Jeg elsker diskusjoner, men noen ganger hater jeg å prate. Hvordan kan dette henge sammen? Jeg aner ikke. Men halsen min blir grinete hvis jeg prater for mye. Er jeg spilleder for et rollespill en kveld kan du banne på at jeg ikke er tilsnakkende dagen etter, fordi jeg er så lei av å prate. Det vil si, noen mener kanskje at dette må være feil, for jeg prater ganske mye... jeg er kategorisert som en "jabbsaft", og det har jeg etter farmor, som prater i ett kjør selv med mat i munnen og motsier og digreserer seg selv jevnlig med kun minutters mellomrom uten at noen andre i familien får klemt inn et ord sidelengs. Jeg kan prate småprat, noen ganger i timesvis, før det plutselig stopper og jeg er tom. Og da blir jeg også ofte pisse lei av å prate omtrent med det samme. Det vil si, så lenge noen andre prater kan jeg lytte og hmm'e og nikke og svare på spørsmål, men jeg kan liksom ikke bidra med så mye. Dette er frustrerende og stressende, både for meg og andre, kan det virke som.

Derfor foretrekker jeg ofte å sitte i stillhet, eller å se på eller lytte til noe man kan prate om underveis eller etterpå. Dark Knight er for eksempel en fantastisk konversasjonsstarter. Superheltfilmer generelt er litt utbrukt som samtaletema, men Dark Knight har liksom fornyet emnet litt. Fantastisk film, forresten. Måtte fanden sjøl skjære ørene av dere jævler som kom for sent til filmen på Prinsen Kino, sal 5, i går kveld og tråkket forbi rett i glaninga på meg så jeg ikke fikk med meg filmen uforstyrret. Flere ganger! Det minste dere ubrukelige høkkerter kan gjøre er å lære dere klokka, og når dere åpenbart ikke klarer det, så kan dere i hvert fall huke dere sammen sånn at de som sitter bak dere kan fortsette å se på filmen selv om dere føler at dere må trampe forbi halve salen med de digre, forseintkommende pailabbene deres. Sitt i trappen neste gang, og ikke plag folk med de knitrende snacksposene deres og de jævla lysende mobiltelefonene deres. Man ber folk skru av mobilen for en grunn, og det er at jeg ikke - neste gang jeg blendes av en Nokia-skjerm i en mørk kinosal - skal hoppe på deg som Jokeren på Batman og stappe den rosa telefonen med dusker så langt opp i du-vet-hvor på deg at du ikke kan gå rett etterpå. You have been warned.

Hm, det var visst dagens utblåsning. Og dessuten: alt ravvelet om at Heath Ledger fortjener en Oscar for rollen som Jokeren kan godt høres ut som en overdrivelse og opphausing som kun skyldes det faktum at han er død - men jeg må komme med en faktaopplysning til saken: Rollen er brilliant gjennomført, helhetlig, og realistisk. Jepp, realistisk. Det hadde du ikke trodd, hva? I en superheltfilm; realisme? Jovisst. Jeg må få tilføye at jeg elsker karakteren Jokeren, og alltid har gjort det, fordi Jokeren er ubønnhørlig, kaotisk, nådeløs, og grusom på det verst tenkelige vis - han søker ondskap for ondskapens egen skyld, og er ikke motivert av grådighet eller andre typiske skurkemotivasjoner. Skurker i moderne film er ofte ute etter enten penger eller hevn, fordi dette er det mest realistiske. Men for noen som er mentalt ustabil i ordenes rette og alvorligste forstand, vil ikke dette være vesentlig i det hele tatt. Fortjener Heath Ledger en Oscar? Jeg vet hva jeg mener om saken. Gå og se filmen.

Bløff, morsdag, og moter

Jeg bløffet. Jeg sa jeg skulle skrive mitt neste innlegg om mote. Så fant jeg plutselig ut at det var morsdag. Slike ting går meg som regel hus forbi. Jeg snakket faktisk med moren min på telefonen for under en time siden, men morsdag var ikke et tema i samtalen.

Hvorfor glemmer jeg å ære min mor (og/eller far), spør kanskje noen?

Det er igrunn ganske enkelt. Jeg elsker familien min, og jeg prøver å uttrykke det overfor dem så godt jeg kan. Dersom man trenger en enkelt dato i året som unnskyldning for å ringe til foreldrene sine og fortelle dem at man er glad i dem, ja, da kan man like gjerne la være. Jeg føler at jeg har mitt på det rene der, altså. Det samme gjelder forsåvidt valentinsdagen. Kjærester så vel som familie fortjener oppmerksomhet som kommer spontant og ektefølt, og ikke som en årlig, datobestemt floskel (jeg elsker ordet "floskel").

Moren min har forresten i lang tid hatt meninger om det å kle seg etter alder. Hun er nå noenogfemti, men holder seg relativt godt. Hun er slank som et hattestativ, men klager over å ha fått "litt mage" - hvilket stort sett betyr at det har kommet til noen gram under mageskinnet som like gjerne kunne vært på grunn av en litt polstret truse. Jeg for min del har visstnok (ifølge Wii Fit) gått ned fire-fem kilo siden for et par år tilbake, (Hurra!!) men jeg er fremdeles rimelig kort og tykk i forhold til min mor (OG søster). Grumle. Nåja.

Å kle seg etter alder betød, visstnok, ifølge moren min, å kle seg som en gammel dame så snart man har rundet førti. Kast snekkerbuksene med sleng, de utringede toppene, alle snedige og spennende plagg. Altså, dette pleide å være synspunktet hennes. Hun har heldigvis tødd opp litt. Ellers hadde hun kanskje i dag tøflet rundt i badekåpe, "champagnefargede" stillongs og (gud forby) Crocs, med ruller i håret, og Lohengrin-sjokolade, kamferdrops og Eukament-pastiller i lommene. Det er en viss mulighet for at jeg kan takke kjæresten hennes for det (foreldrene mine er skilt), men jeg liker å innbille meg at jeg også kan ha hatt en viss påvirkning der.

Crocs, ja. Crocs. Dette skoens avskum. Som sveitserost av gummi, laget for føtter, som får føttene til å lukte som det også. En eim av tær og ost. De minner om tresko, som er ille nok i seg selv, men treskoen har i hvert fall sin sjarm, sin egen atmosfære av trønderfyllefest, fjøsnisser, og/eller tulipaner, vindmøller og Amsterdam. Men Crocs har faktisk ingen unnskyldinger for å være til. De er stygge, de får føttene til å lukte, de er glorete, dyre, stygge, ... det har jeg kanskje sagt. "De er så komfortable," sier folk. Det kan så være. Det er komfortabelt å gå naken også, men du ser meg ikke gå rundt sånn på jobben for det, eller, gud forby, på gata. Jeg kan trygt innrømme at jeg hater Crocs. Og hat er et veldig sterkt ord, det impliserer veldig intense følelser. Crocs? Fysj.

...og på denne måten har jeg fått dagens innlegg til å handle om moter likevel. Jeg er god.