Hester når jeg sover

Av og til når jeg sover

ser jeg hester som snur på hodet

ved Piccadilly Circus

og snikende jegere i tunnelene

solnedganger fylt av svarte fugler i flukt

silhuetter

av mørk blodsprut over et maleri

kraksingen av en glemt kråke

greiner som brekker uten trær

av og til ser jeg hester som snur på hodet

og tygger blomster

i øyeblikket før galopp

fjernt og for alltid frosset
ser jeg hester når jeg sover

Copyright meg selv. Ingen knabbing! Jeg vet hvor du bor.

Vakuum

Jeg eksisterer i et vakuum. Det er ingen som egentlig gjør det, siden alle eksisterer som en sum av påvirkninger og opplevelser som innbefatter forholdet mellom dem og de sosiale og kulturelle omgivelsene, men jeg gjør altså det.

Denne helgen, i det minste.

De siste tjuefire timene har jeg levd i en drømmetilstand. Da jeg våknet i morges var det halvveis i en drøm, og da jeg la meg igjen etter å ha vært på toalettet, gled jeg sømløst inn i en ny. Etter at jeg sto opp har jeg skrevet og sett TV-serier, på sofaen i den lille boksen som er leiligheten vår. Visdomstennene mine verker, det samme gjør fingrene og håndleddene mine.

Jeg er i stasis, og eldes ikke. Så lenge jeg bare kan sitte her og være beskyttet fra virkeligheten. Jeg vet det er umulig.

These foolish games

Da har jeg snart rundet en "spillfri" uke. Da mener jeg ikke fri for Xbox-spilling, eller fri for prating om spill, men at jeg ikke har spilt rollespill denne uken. Det har gått overraskende bra, men mest fordi jeg har hatt andre ting å bekymre meg over i stedet, som å kanskje bli uvenner med noen over en misforståelse, eller være sur på generelt grunnlag.

Rollespill er mitt brød og smør. Siden jeg oppdaget hobbyen for snart åtte år siden (eller, faktisk endelig fikk prøvd det for åtte år siden), har jeg spilt, eller ønsket å spille, minst en gang i uken. Jeg oppdaget rollespill lenge før, faktisk i 1994, da jeg ikke fikk være med og spille sammen med storebrødrene til venninnene mine, fordi jeg var jente. Nok om det.

I natt hadde jeg en drøm. Og så pussig som jeg er skrudd sammen fikk jeg lyst til å lage et rollespill ut av det. Kunne vært noe for årets R.I.S.K. hvis jeg ikke hadde vært så sent ute. Damn you, brain!

Nummer 13

Forrige torsdag gjorde jeg min debut som spilleder for det norske rollespillet Itras By. Vi spilte et ferdig scenario fra årets Arcon-festival kalt Nummer 13, skrevet av Magnus Jakobsson. Scenariet er (løst?) basert på diktet med samme navn av Rudolf Nilsen. Jeg var selv spiller da scenariet ble satt opp på Arcon, og hva kan jeg si? I laughed, I cried, it changed my life.

Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.

Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.

Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.

Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".

Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.


Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.

FUCKERRR

I fjor leste jeg boken Too Fast For Love av Jonas Inde, illustrert av Martin Kellerman. (Jepp, den Martin Kellerman.) Bortsett fra å være en innsikt inn i sinnet til en noe forstyrret kar, nemlig forfatteren, var det igrunn lite å hente av underholdning fra boken. Jeg bet meg dog merke i Indes personifisering av de psykiske problemene sine: han pleide å kalle vrangforestillingene sine for "Apan" (apen), og kom til stadighet med innskutte setninger om hva Apan sa og gjorde i spesielle situasjoner, og om hvordan han stagget Apan med Zoloft. Han var heller ikke nådig med sin reisefelle Martin. Jeg skjønner ikke helt hva som er greia med denne Jonas Inde. I Sverige er han visst kjendis av noe slag, men han fremstår egentlig som en komplett kødd i sin egen bok. Nåja.

Det jeg skulle frem til, som fascinerte meg mest med boken, var hendelsen som bl.a. også er skildret i en av Rocky-stripene til Kellerman: den gangen Inde husker på en flause han begikk en gang, og som resultat av dette roper han spontant "FUCKERRR!" ut i rommet. På en overfylt diner. Hvorpå Kellerman prøver å få ham til å la være å gjenta bragden, men ikke lykkes helt. Samtidig som dette på ingen måte kan kalles sunn oppførsel, skjønner jeg på en måte den mentale prosessen bak. Inde er deprimert og har dårlig selvtillit, noe han tar igjen ved å fremstå som en komplett kødd. Noen ganger husker han derimot at han skal jekke seg ned noen hakk, fordi han kommer på at han også kan gjøre tabber. Dessverre uttrykkes hans nedjekking av seg selv gjennom roping av ukvemsord, og ikke stille inne i hodet hans.

Grunnen til at jeg kom på dette i dag, er at jeg våknet i morges av et mareritt jeg ikke helt kunne plassere, men jeg vet at innholdet i drømmen ikke bare var Noe Farlig(tm), men også utrolig flaut. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, men jeg våknet altså av at jeg drev og skammet meg over noe. Det var utrolig ubehagelig. I det øyeblikket begynte jeg å huske andre ting, flauser jeg faktisk har begått, dumme ting jeg har sagt og gjort i livet. Det strømmet på. Jeg ble litt kvalm, og fikk ikke sove mer. Jeg hadde nesten lyst til å rope "FUCKERRR!", siden jeg jo var alene i mitt eget hjem og ikke midt i en full diner i USA, men det ble med tanken.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg alltid husker flaue ting. Jeg husker gode ting også, og vonde ting, men ikke like livaktig som jeg husker det flaue (som også ofte er sterkt linket til det vonde). Jeg husker fremdeles en gang jeg dummet meg ut i barnehagen, fordi jeg ville være like tøff som min navnevenninne Nalle-Maja i tegneserien Bamse, Världens Stärkaste Björn. Jeg husker da jeg var sju og tok hånda til en fremmed mann i stedet for pappaen min i en fornøyelsespark i Sverige, og maste om at han måtte gå fortere, for han gikk veldig sakte. Flaut. Det verste er kanskje den gangen jeg sa til en fyr "Kysser du mora di med den kjeften?" og han fortalte meg at hun var død av kreft. Hva gjør man med sånt? Hva skal man si, liksom? "Unnskyld" dekker det bare ikke helt.

Slike ting husker jeg i livaktig detalj. Da får jeg lyst til å rope "FUCKERRR!". Men jeg lar det være. I stedet prøver jeg å huske andre ting: Da jeg kysset kjæresten min første gangen. Øyeblikket da jeg skjønte at søsteren min så opp til meg. Den gangen jeg og kjæresten sto på verandaen og så på lynet som slo ned over Trondheim, og vi følte det trykkende varme været slå over i kjølende sommerregn som smatret mot asfalten som en mitraljøse. De gangene jeg lekte romskip med bestefaren min, som nå rusler over de Evige Moltemyrer. En gang da jeg ble gjenkjent for å ha laget et dikt som noen likte så godt at vedkommende ville ha en kopi. Det finnes mange fine ting, minner jeg meg selv om. Mange vonde eller flaue ting finnes også, så klart, men uten dem hadde ikke de fine tingene vært så fine. Man må være en fucker noen ganger for å sette pris på å være en kul person ellers. Noen ganger må man bare be Apan om å holde kjeft.

Hulk knuse små mennesker!

Det er litt over midnatt, og jeg begynner å bli grønn og bulete. Ikke fordi jeg er sjøsyk, men fordi jeg tror jeg blir til Hulken. Ghasfgjhgfsghah! Ikke bare har jeg ikke fått penger i dag, men jeg ligger etter to måneder med husleien. To måneder! Kjære det norske sosialvesen: Det hjelper ikke å si at dere "har sykdom her på Nav, det tar bare litt lenger tid" når banken står på døra til klienten med utkastelsespapirene i hånden. Det er én ting å si til en neglebitende og sulten sosialklient at man bare må "ta det med ro, så kommer nok pengene", for klienten kan faktisk ikke ringe banken og si at de må "ta det med ro". Da sier banken: "Føkk off, og pell deg ut av bopelen vår." Banken er nemlig ikke snill. Den gir ikke ved dørene. Den er ikke tapt bak en vogn. Det er mer enn man kan si om sosialvesenet i Norge. Når søkte jeg om penger? 13. juli. Har jeg fått dem enda? Nei. Ikke et rødt øre. Og gudene vet hva jeg skal betale med når banken kommer - mine førstefødte?

Og så er det OL, da. Jævla føkkings kuk-OL. Det første de gjør er å hive ut en syngende jente med hestetenner for en liten barbiedukke/could-have-been-mangastjerne som ikke kan å synge for å berge sitt eget liv. Men gjett hva: I Kina berger du flott så lenge du ikke protesterer på å bli behandlet som menneskelig ekskrement. Vil du ikke la huset ditt rives for å gi plass til OL-anlegg? Synd, for you better turn that frown upside down, ellers har de deg hengende opp ned av helt andre grunner på null tid. Og det er ikke halvparten så behagelig som å bare bli husløs, eventuelt relokalisert til ett eller annet sted milevis unna familie og arbeidsplass. Dessuten er OL irriterende i seg selv. Hvilket annet arrangement blokker ut alt annet severdig fra TV-kanalene (noe som hadde vært sykt mye mer irriterende dersom jeg hadde hatt TV-signaler i leiligheten) og bæsjer på den hellige Barne-TV-tiden, fyller avisene med ræl, og sørger for utrivelig mye fokus på sport i grunnskolen? Jo, jeg kan komme på én ting til. Fotball-VM (eller -EM). Forbannet være disse sportsarrangementer. Hadde man bare gitt andre kulturarrangementer like stor oppmerksomhet - Roskilde-festivalen, f.eks. - men nei. Du ser ikke bilder av burgerbodene på Roskilde fylle forsiden av Dagbladet med overskriften "1.000.000 solgte veggisburgere!" eller sjokkbilder av Foo Fighters med overskriften "Dave Grohl for stygg for Roskilde!" Man diskuterer ikke tettheten av teltene i teltbyen, eller hvor mange svensker som har vunnet dansekonkurransen i technoteltet. Jo, selvsagt er det saker fra Roskilde i avisene, men ikke hver dag, på forsiden, med megasvære bilder og full dekning av alle konsertene holdt av obskure, danske punk-rock-band med navn som "Skullerup Skalle-orkæster", "Min Bolle Er Bruun" eller "Gid, Morfar, Gi Dig!" på bortgjemte scener i skogen, bak de nedbrente campingvognene. OL, derimot, ser ut til å kunne diskuteres til man er så lei av sport at man helst skulle forgiftet vannet til svømmerne, lagt tegnestift i hekkeløpsbanen, og sagd halvveis igjennom stavene i stavspranget. Eventuelt også byttet ut alle diskosene med tørkede kukaker.

Ikke bare blir man lei av sport, men man blir lei av alt det jævla maset. Ting skal bygges i landet der OL skal avholdes, anlegg som blir stående som edderkoppspinnfabrikker etter at verdens mange øyenpar atter er snudd tilbake til sine respektive navler. Og småjenter skal settes på utstilling og dubbes og stemmekorrigeres og gudvethva. Gjerne i et eller annet latterlig kostyme som "symboliserer kulturarven". Jeg vet ikke jeg, men i mitt hode, den dagen jeg får se en åpningsseremoni fra OL i Frankrike, så ser jeg bare for meg en million småunger i stripete gensre, med alpeluer, løsbarter (unnskyld, -mustasjer), sigaretter i munnvikene, med en pariserloff under armen, kjørende rundt på segways i et mønster som, sett ovenfra, vil forme Eiffeltårnet. Hvis dette mot formodning noen gang faktisk skjer, vet jeg ikke om jeg kommer til å bryte ut i spontan, hysterisk krampelatter/-gråt eller om jeg bare kommer til å rolig gripe etter nærmeste revolver og bare skyte meg selv med det samme, siden verden kanskje ikke kan bli noe verre nå. Kanskje.

Men så husker jeg at Siv Jensen er på ordentlig, ikke bare noe som foreldre har funnet på for å skremme barn som ikke vil spise brokkolien sin eller slå av lyset når de er ferdige på do. Jeg føler at så lenge det finnes folk som Siv Jensen, så bør jeg også finnes, som en slags motvekt til den totalt hjernedøde "politikken" hun velger å forfekte ved å smøre seg inn i populisme og billige løfter om enda billigere fyll og enda billigere tenåringstørrpuling på landsmøtene. Jeg bør yte motstand til dette, føler jeg - som den uhørbare stemmen i mørket. Stemmen som - hver gang en FrP-"politiker" påstår at læreryrket burde belønnes med en månedslønn på 7,50 og en halv Snickers, at bananlikør bør bli billigere og at alle spanjoler i Spania bør lære seg norsk før de snakker til nordmennene som har trengt seg inn på boligmarkedet der nede - stemmen som sier "Er du født bak en dass?!" og gir vedkommende en real dabb over bakhodet. Gjerne med øks. Dyppet i hellig vann, så man er sikker på at vedkommende aldri vil reise seg (eller snakke!) igjen. (Tenke gjør de ikke uansett.) Jeg ser for meg å raide stortinget bevæpnet med seksløpere velsignet av Rosemarie Köhn, med sølvkuler som det er risset små kors inn i, og hive hellig vann på Siv Jensen mens man roper "The power of the Lord compels you!" og bare se hodet hennes spinne rundt i superfart mens det bazookaspyr grønn guffe og hun klatrer baklengs opp i gardinene. Til slutt vil hun synke sammen på gulvet mens den onde ånden forlater kroppen hennes (og fyker inn i Trond Giske, som kaster seg i døden på stortingstrappene), og hun blir liggende gispende igjen før hun innser det fryktelige, og roper "NEI! Hva har jeg gjort!? Flyktninger er jo også mennesker! Penger er ikke en ekte verdi! De stakkars spanjolene, belemret med våre gamlinger! Sykehusene har ikke nok midler! Barnehager! Å Gud, vi må bygge barnehager og studentboliger!" Og hun må støttes, gråtende, ut til en ventende el-bil, som tar henne til en økologisk drevet gård på Vestlandet som også er asylmottak og aldershjem, der hun for alltid blir kjent som Snille Siv.

Det må være lov å drømme.

Sannsynligvis ville hun bare blitt skutt på kloss hold med sølvkuler, og man ville sett kroppen hennes, uskadd av skuddet, smelte sakte i kontakt med vanlig vann, sølt ut av muggen på talerstolen. Dere tror det er vann hun drikker på TV-debattene? Ånei. Det er en trylledrikk som skal holde henne ung og pen. Synd at hun er så råtten på innsiden.

Det skytes alt for lite folk i Norge.

Det er slik verden ender

Jeg våknet plutselig, som om
noe, noen
hadde tatt meg i skulderen og ristet den
som om jeg ikke var sikker på om jeg fortsatt pustet
jeg våknet til halvmørket
delt i ujevne stykker av den hule gløden
fremkalt av lokkende gatelys
jeg våknet i et plutselig innpust
armene spredt, til intervaller av damp
fra ditt eksosrør, munnen
som langsomt fuktet og tørket armhulen min
håret ditt stille som en kornåker
på en vindløs dag
like før tordenvær, himmelen
tung og fiolett
jeg våknet i redsel og visste ikke
hva som ville skje men sikker på at noe
ville og jeg torde knapt å puste av frykt
av spenning av forventning og du
rullet mot meg som en bølge av hud
og kjærlighet og jeg kunne ikke helt huske om du
var en ny elsker eller en gammel flamme
om du noen gang hadde vasket klærne mine eller pult
meg foran TV'en
og du la beinet ditt over mitt
tung av søvn og trygg
du strakte deg over brystet mitt
som over en ørken etter vann
og jeg følte det hende, nå
nå

Det er nå det skjer, tenkte jeg
det er slik verden ender