Wii Feit

Den observante har sikkert fått med seg utgivelsen av Nintendospillet Wii Fit, som innebærer å kjøpe et ganske stort brett til å stå på, sammen med CD'en med en rekke spill, "treningstips" og så videre, til over åtte hundre spenn. Wii skal ha kudos for å være en konsoll som utfordrer spillernes evne til å røre på skrotten (allerede i form av en voldsom vifting med kontrollspaken gjennom diverse kjente og ukjente titler) og Wii Fit ser ut til å følge opp dette imaget med et "stepping board" og en bråte minispill som tar dette i bruk. Noen av spillene er ganske morsomme, mens yogaøvelsene bare er kjedelige og gjennomføres etter veiledning av en fryktelig blå/grå/hvit "trener" med britisk aksent i bildet til en ung mann eller en ung kvinne med rare pupper.

Det er mye med Wii Fit jeg ikke liker. Først og fremst er det spillets direkte gjennomskinnelige frekkhet. Når man starter opp spillet, blir man hilset av en animert utgave av "stepping boardet" (heretter kalt brettet) på skjermen, som leder en gjennom det man trenger å gjøre for å begynne å spille. Først må man legge inn høyde og alder, og så blir man veid (jepp, brettet fungerer som en baderomsvekt), og deretter må du gjennom et par "enkle" balanseøvelser som er lette hvis du er vant til hvordan brettet fungerer, og dritvanskelige dersom du er helt ny i spillet og aldri har forsøkt dette før. Til slutt forteller brettet deg hva slags BMI du har, uten å tenke over eller opplyse om at muskelvekt og fettvekt er forskjellige typer vekt og dermed vil gjøre en forskjell på hvorvidt du bør slanke deg eller ikke. Det legger også gjerne til i en belærende tone at du er tjukk, klønete, og gammel, og lurer på om du snubler mye når du går, siden du åpenbart ikke greide de "enkle" balanseøvelsene på første forsøk. Først når dette er over, og man har fått lyst til å knuse trynet på det frekke lille brettet (hadde det bare hatt et tryne), kan man begynne med selve spillene.

Nå har ikke jeg prøvd så mange av spillene siden jeg pleier å bli rasende allerede ved oppstart. Jeg vet at det er irrasjonelt å bli sint på en animasjon, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har litt mage, men jeg nekter å tro at jeg er så overvektig som det frekke lille brettet har nerver til å påstå. Spill gjør meg ofte sint, har jeg lagt merke til. Når man sitter med Nintendo DS'en i hånden og roper "Serriøst da!!" for full hals mens man ønsker at spillprodusenten skal materialisere seg i rommet slik at man kan slå ham ihjel med hans egen oppfinnelse, og det (heldigvis!) ikke er noen andre til stede - da bør man kanskje vurdere å lese en bok i stedet. Eller se den sexy og glamorøse traileren til Watchmen-filmen som kommer neste år.

Når det kommer til selskapsleker må jeg forsåvidt berømme Wii'en. Det er mange flere spill til den som er beregnet på flere spillere, enn det finnes til en del andre konsoller. Samtidig betyr det at vi ikke kan ha gjester i kåken uten at den fordømte Wii'en skal slås på, BMI skal måles, kroppsvekt annonseres, og kontrollere viftes med. For meg som har en latent og murrende senebetennelse liggende i albuer, håndledd og skuldre, er det ganske uinteressant å begynne å veive rundt i tide og utide, og dertil enda mer uinteressant å sitte og se på andre gjøre det, time etter time. For så vidt kan jo de andre gjerne trives med det, men når alle andre unntatt meg blir opptatte av den forbannede konsollen og ikke gidder å prate eller vurdere å gjøre noe annet, blir jeg muggen. Nå skal det jo sies at jeg av og til kan være muggen i sosiale situasjoner uansett (se forrige blogginnlegg), men når jeg faktisk inviterer folk vil jeg jo gjerne ha den oppmerksomheten det innebærer å være vert. Takke meg til brettspill. Selv om det også i lengden blir slitsomt, siden det virker som en obligatorisk sideaktivitet å krange om reglene til kuene kommer hjem.

Jeg har gått opp ca 20 kg i løpet av mine siste ti leveår. Som ved et pussig sammentreff er dette også de årene jeg har hatt fast kjæreste. Utrolig hvor lat man blir av faste muligheter for puling. To kilo i året er kanskje ikke så mye, sier du, men til sammen blir det mer enn jeg veide som sjuåring. Dessuten kom det ikke porsjonert ut i små tokilospakker. Hå nei. Det kom først rundt elleve kilo på ett år (da jeg fylte toogtyve - BAM!) og så kom resten snikende som en fittetjuv på et jenteinternat. Så var jeg Wii Feit. Det skulle vel forøvrig bare mangle, så godterisjuk som jeg er på jevnlig basis. Jeg stapper ikke lenger munnen full av Non-Stop og Pulverpadder til jeg ligger kvalm og pesende på sofaen, slik jeg gjorde som unge. Man slipper for så vidt å trykke opp bilder av meg med teksten "Dette er ansiktet som åt Narvesen i Nordre Gate!" Heldigvis har det hittil i sommer vært så kvelende varmt at lysten på sukkerholdige matvarer som ikke er iskrem har sunket betraktelig.

Når det kommer til iskrem har jeg lagt merke til en økende trend i markedet: Italiensk iskrem. Vanlig kuleis er ikke lenger godt nok, nå skal den være produsert på italiensk vis, uten at jeg tidligere helt har skjønt hva det er eller hvordan det er forskjellig fra annen isproduksjon. Det står faktisk noe om det i denne artikkelen, som jeg fant da jeg søkte det opp (JFGI: Just Fucking Google It): Gelato, som det kalles, lages med mindre fett enn vår typiske iskrem, og den er mindre luftig, noe som etter sigende fører til kraftigere smaker. Sunnere, men med mer smak, altså. Selv har jeg aldri vært noen tilhenger av gelato, nettopp fordi den mangler både "fluff" og den fyldige konsistensen som f.eks. Mövenpick har. Fettprosenten gjør også noe med smaken. I know what I like, and gelato ain't it. Kanskje ikke så rart jeg er Wii Feit.

Apropos godteri også, så har jeg funnet ut at min smak i snop er så voksen at jeg begynner å føle meg gammel hver gang jeg skal kjøpe noe fra godterihyllene på butikken. Lohengrin, Mandelstang, Gullbrød og Drageegg (ja, jeg vet at det egentlig heter dragé-egg) er blant favorittene, mørk sjokolade er en gjenganger, og iskrem skal gjerne være tjukk og kremete med ekte vaniljeprikker. Lakrisbåter og Hockeypulver er heller ikke helt utelukket. Delvis kommer det vel av nostalgi, delvis av endrede smaksløker. Jeg har ikke helt rukket å slå meg på kamferdropsene enda, men det kommer vel. En kamerat av meg har gjentatte ganger klaget på smaken min, og hevdet at han ikke tillot Gullbrød i sitt hjem, fordi lukten gjorde ham uvel. En annen jeg kjenner mente at han ikke torde å prøve Lohengrin fordi han var sikker på at det inneholdt noe skummelt, siden ingen han kjente spiste det (unntatt meg). Twist pleide å være en slager da jeg var barn, men blir jeg tilbudt Twist nå om dagen rapper jeg bare alle banansjokoladene og lar resten være. Alderen har også tatt vekk litt av søtsuget, heldigvis - jeg kjenner allerede nå at mens jeg skriver om snop, avtar lysten på å spise det. Kanskje jeg heller skal ta meg en brødskive.

Selv om jeg jeg i det siste har vært vant til feriedøgnrytme, som innebærer å legge seg klokken fem om morgenen og stå opp rundt Barne-TV-tid, sto jeg likevel opp klokken sju denne morgenen for å spise frokost på Hurtigruta sammen med søsteren min, og moren min og kjæresten hennes, som kom nordfra i natt. Men det begynner å bli noen timer siden, og jeg kjenner sulten gnage igjen. Jeg har lyst på eggesalat, men da må jeg lage den, og den inneholder ganske mye majones. Wii Fit-brettet ser skrått på meg bare jeg tenker tanken. Si noe, din lille jævel, så skal jeg sparke deg til neste uke, tenker jeg. Synd/bra det bare er en død ting. Mmm, eggesalat...

Bløff, morsdag, og moter

Jeg bløffet. Jeg sa jeg skulle skrive mitt neste innlegg om mote. Så fant jeg plutselig ut at det var morsdag. Slike ting går meg som regel hus forbi. Jeg snakket faktisk med moren min på telefonen for under en time siden, men morsdag var ikke et tema i samtalen.

Hvorfor glemmer jeg å ære min mor (og/eller far), spør kanskje noen?

Det er igrunn ganske enkelt. Jeg elsker familien min, og jeg prøver å uttrykke det overfor dem så godt jeg kan. Dersom man trenger en enkelt dato i året som unnskyldning for å ringe til foreldrene sine og fortelle dem at man er glad i dem, ja, da kan man like gjerne la være. Jeg føler at jeg har mitt på det rene der, altså. Det samme gjelder forsåvidt valentinsdagen. Kjærester så vel som familie fortjener oppmerksomhet som kommer spontant og ektefølt, og ikke som en årlig, datobestemt floskel (jeg elsker ordet "floskel").

Moren min har forresten i lang tid hatt meninger om det å kle seg etter alder. Hun er nå noenogfemti, men holder seg relativt godt. Hun er slank som et hattestativ, men klager over å ha fått "litt mage" - hvilket stort sett betyr at det har kommet til noen gram under mageskinnet som like gjerne kunne vært på grunn av en litt polstret truse. Jeg for min del har visstnok (ifølge Wii Fit) gått ned fire-fem kilo siden for et par år tilbake, (Hurra!!) men jeg er fremdeles rimelig kort og tykk i forhold til min mor (OG søster). Grumle. Nåja.

Å kle seg etter alder betød, visstnok, ifølge moren min, å kle seg som en gammel dame så snart man har rundet førti. Kast snekkerbuksene med sleng, de utringede toppene, alle snedige og spennende plagg. Altså, dette pleide å være synspunktet hennes. Hun har heldigvis tødd opp litt. Ellers hadde hun kanskje i dag tøflet rundt i badekåpe, "champagnefargede" stillongs og (gud forby) Crocs, med ruller i håret, og Lohengrin-sjokolade, kamferdrops og Eukament-pastiller i lommene. Det er en viss mulighet for at jeg kan takke kjæresten hennes for det (foreldrene mine er skilt), men jeg liker å innbille meg at jeg også kan ha hatt en viss påvirkning der.

Crocs, ja. Crocs. Dette skoens avskum. Som sveitserost av gummi, laget for føtter, som får føttene til å lukte som det også. En eim av tær og ost. De minner om tresko, som er ille nok i seg selv, men treskoen har i hvert fall sin sjarm, sin egen atmosfære av trønderfyllefest, fjøsnisser, og/eller tulipaner, vindmøller og Amsterdam. Men Crocs har faktisk ingen unnskyldinger for å være til. De er stygge, de får føttene til å lukte, de er glorete, dyre, stygge, ... det har jeg kanskje sagt. "De er så komfortable," sier folk. Det kan så være. Det er komfortabelt å gå naken også, men du ser meg ikke gå rundt sånn på jobben for det, eller, gud forby, på gata. Jeg kan trygt innrømme at jeg hater Crocs. Og hat er et veldig sterkt ord, det impliserer veldig intense følelser. Crocs? Fysj.

...og på denne måten har jeg fått dagens innlegg til å handle om moter likevel. Jeg er god.