Homo no igjæn

Leser oppgitt siste artikkel som omhandler den kollektivt betegnede "homosaken" (altså enhver sak som har med diskriminering av homofile å gjøre - den jeg snakker om står i Dagbladet). Her uttaler Knut Storberget: "Vi trenger mer av kjærlighet, ikke en kirke som mobiliserer for å hindre dette. Jeg trodde kirkas utfordring var å få flere til å gifte seg i kirka. De burde bruke tida på noe annet enn å stoppe kjærlighet mellom mennesker."

Kjære Storberget. Når skal du skjønne at det ikke er noe poeng i å mase seg til å være med i en klubb som ikke vil ha deg som medlem? La kirken holde på med sitt, og la de homofile lage seg en ny og kulere kirke, hvis de så absolutt skal tilbe en guddom som igrunn gjerne ser at de ikke holder på med sånt tøv. Det har vært gjort før. Når skal man begynne å se sannheten i øynene? "Gud elsker oss alle," sies det, men i så fall elsker han vel alle, da, og i så fall kan man ikke komme her og basere en institusjon på at han plutselig ikke gjør det? Tankene går til George Orwells berømte sitat "All animals are equal, but some are more equal than others."

Gud elsker oss alle, unntatt... og unntatt... og med mindre... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til alle disse forbeholdene. Kjære Storberget. Hvis du synes man bør mobilisere for kjærlighet, og kirken åpenbart mobiliserer for å hindre kjærlighet, så er det kanskje ikke en klubb det er verd å være med i, er det vel? Du ville ikke stemt på et politisk parti som sto midt imot det du står for? Hvis en venn av deg plutselig begynte å behandle deg som søppel ville du blitt trist og lei deg, men du ville ikke fortsatt å være vennen hans, regner jeg med. Det ville i hvert fall ikke jeg. Livet er for kort til å forsøke å endre noe som ikke vil endres, som ikke ønsker å endres. Man kan stille et ultimatum: Gud, om du nå er der, hvis du ikke slutter å hate homofile, så vil jeg ikke være med i klubben din lenger. Hører du? Jeg slutter. Og så kan Gud, om han nå finnes, ta det derfra. Ballen er liksom på hans banehalvdel. Slutter han, så kan dere bli venner igjen. Om han nå finnes. Det er slett ikke noen garanti for det.

Endring til det bedre er forsåvidt ikke noe å kimse av, og jeg skal kanskje prise Storbergets holdninger og innsats for å endre dette neserynkende forgubbelsesprosjektet som kirken er og har vært i uminnelige tider. Noen må brette opp ermene og ta oppvasken som har blitt stående på kjøkkenbenken. Gradvis; ett og ett glass, en og en tallerken, en og en kasserolle. Sakte og snikende endringer, så de sure gubbene ikke merker at vi endrer på det de sitter og knuger på. Revolusjonens oppvaskmaskin er for rask, for effektiv, for omveltende. Sakte og krypende, det er tingen. Distraher dem med et homobryllup, og snik inn kvinnelige prester. Distraher dem med homoadopsjon, og snik inn homobryllup. Neste gang får man distrahere dem med noe annet de misliker sterkt, slik som abort eller homofiles rett til å sitter foran i bussen... nei, vent, det var i USA, og en helt annen konflikt. Lett å forveksle.