Alenemødre mot innføring av fargekoding på kattemat!

Okay, Fjesbok! You had me at hello. Nå, derimot... er jeg ikke så sikker lenger. Jeg innbiller meg at jeg i løpet av de siste to ukene har fått den samme jævla invitasjonen til den samme jævla Facebook-gruppa minst tre ganger, muligens til og med av den samme personen. Jeg er litt usikker på det siste punktet. Nei, jeg er ikke interessert i å være med på enda en "Til minne om..."-gruppe dedikert til en kreftsyk unge jeg ikke kjenner. Ja, det er trist at han fikk kreft, og jeg sympatiserer, men hva pokker har det med meg å gjøre? Hvis jeg melder meg inn i gruppa føler jeg meg som en inntrenger i livet til familien til denne ukjente ungen, men hvis jeg ikke gjør det føler jeg meg stigmatisert som usympatisk, kald, og følelsesløs. La meg for pokker være i fred! ...men det kan man ikke si, kan man vel? Er man først med på leken, må man smake steken. Ikke at jeg skjønner hvordan det skal låte logisk. For det første har jeg ikke noe imot stek, og hva pokker har middagsmat med leking å gjøre? Nåvel.

Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.

Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.

Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.

Homo no igjæn

Leser oppgitt siste artikkel som omhandler den kollektivt betegnede "homosaken" (altså enhver sak som har med diskriminering av homofile å gjøre - den jeg snakker om står i Dagbladet). Her uttaler Knut Storberget: "Vi trenger mer av kjærlighet, ikke en kirke som mobiliserer for å hindre dette. Jeg trodde kirkas utfordring var å få flere til å gifte seg i kirka. De burde bruke tida på noe annet enn å stoppe kjærlighet mellom mennesker."

Kjære Storberget. Når skal du skjønne at det ikke er noe poeng i å mase seg til å være med i en klubb som ikke vil ha deg som medlem? La kirken holde på med sitt, og la de homofile lage seg en ny og kulere kirke, hvis de så absolutt skal tilbe en guddom som igrunn gjerne ser at de ikke holder på med sånt tøv. Det har vært gjort før. Når skal man begynne å se sannheten i øynene? "Gud elsker oss alle," sies det, men i så fall elsker han vel alle, da, og i så fall kan man ikke komme her og basere en institusjon på at han plutselig ikke gjør det? Tankene går til George Orwells berømte sitat "All animals are equal, but some are more equal than others."

Gud elsker oss alle, unntatt... og unntatt... og med mindre... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til alle disse forbeholdene. Kjære Storberget. Hvis du synes man bør mobilisere for kjærlighet, og kirken åpenbart mobiliserer for å hindre kjærlighet, så er det kanskje ikke en klubb det er verd å være med i, er det vel? Du ville ikke stemt på et politisk parti som sto midt imot det du står for? Hvis en venn av deg plutselig begynte å behandle deg som søppel ville du blitt trist og lei deg, men du ville ikke fortsatt å være vennen hans, regner jeg med. Det ville i hvert fall ikke jeg. Livet er for kort til å forsøke å endre noe som ikke vil endres, som ikke ønsker å endres. Man kan stille et ultimatum: Gud, om du nå er der, hvis du ikke slutter å hate homofile, så vil jeg ikke være med i klubben din lenger. Hører du? Jeg slutter. Og så kan Gud, om han nå finnes, ta det derfra. Ballen er liksom på hans banehalvdel. Slutter han, så kan dere bli venner igjen. Om han nå finnes. Det er slett ikke noen garanti for det.

Endring til det bedre er forsåvidt ikke noe å kimse av, og jeg skal kanskje prise Storbergets holdninger og innsats for å endre dette neserynkende forgubbelsesprosjektet som kirken er og har vært i uminnelige tider. Noen må brette opp ermene og ta oppvasken som har blitt stående på kjøkkenbenken. Gradvis; ett og ett glass, en og en tallerken, en og en kasserolle. Sakte og snikende endringer, så de sure gubbene ikke merker at vi endrer på det de sitter og knuger på. Revolusjonens oppvaskmaskin er for rask, for effektiv, for omveltende. Sakte og krypende, det er tingen. Distraher dem med et homobryllup, og snik inn kvinnelige prester. Distraher dem med homoadopsjon, og snik inn homobryllup. Neste gang får man distrahere dem med noe annet de misliker sterkt, slik som abort eller homofiles rett til å sitter foran i bussen... nei, vent, det var i USA, og en helt annen konflikt. Lett å forveksle.

Jeg, ei Rørosku?

Jeg er nettopp kommet hjem fra en helg i Røros. Bergstaden. Byen med de små, nærmest utrafikkerte gatene, bebodde laftehus, duften av hest midt i sentrum, jernmalm liggende langs stier og veier i nærheten av gruven, og en kirke som er blitt et symbol, med en liten utsiktspost oppe i bakken bak kirka med benker der man virkelig har oversikten over byen, kirkegården, og snødekte fjell langt borte. Det dufter annerledes i Røros enn andre steder, og det er kanskje ikke så rart når man tenker på at man f.eks. må reise i timesvis med buss eller tog fra (til sammenligning illeluktende) Trondheim for å komme dit. En reise gjennom lyng, over elver, forbi sykt høye furutrær og røde små stuer satt opp langt inni glemselen, vekk fra folk.

Så pent det enn er på Røros har stedet et nokså merkelig uteliv. Lørdag tok vi en pub-til-pub-runde på de tre utestedene som fantes. "Ramkjellern" var utgangspunktet; en romslig kjeller med ulakkerte trebenker og langbord i beste bondestil i et lokale med hvite vegger påmalt motivier fra Karolinernes marsj over fjellet og grensen til Sverige. Ikke et spesielt muntert sted, tatt i betraktning kunnskapen om at hver bidige Karoliner sultet eller frøys ihjel i løpet av marsjen, at ølet luktet vagt av utedass og kostet like mye som å bygge en, samt at jeg og mine to venner var de eneste gjestene. Da det endelig rant inn med gjester var vi litt forbløffet over å se at majoriteten av disse var barn og eldre. Turen gikk kjapt videre til "Schankebua", hvor stemningen var mer preget av en klassisk bygdefest enn noe annet. (På tross av dette hadde de faktisk isbøtte til den musserende hvitvinen følget mitt spleiset på. Gisp!) Noen av kvinnene i forsamlingen hadde gjort sitt beste for å stase seg opp med smykker og brunkrem, men det hjalp igrunn lite når man tenker på at de beste mannfolka tuslet rundt med toppluer og klin like flanellskjorter og så ut til å mene at brøling og knusing av glass var den beste måten å sjarmere det motsatte kjønn på. Klassisk!

Det siste utestedet, "Nuppe", fikk vi igrunn ikke testet fordi det kostet 50 kroner i cover charge å komme inn dit. Et eller annet bygdeband var i full sving med å voldta "Honky Tonk Woman" der inne, og det var kanskje like greit at vi dro, selv om vi i utgangspunktet hadde vært nysgjerrige på den utstoppede moskusen vi hadde hørt befant seg i lokalet.

Ellers benyttet vi store deler av helgen til å spille rollespill. En av mine favorittgeskjeftigelser, om jeg så skal si. Spillene denne helgen ble nye World of Darkness og det, etter min mening, beste spillet som finnes; Unknown Armies. Spillepisodene ble kun avbrutt av måltider, pubrunden, og av turen ut på lørdag ettermiddag for å delta på "Røroskuas Dag". Røroskua er ei ganske lita ku, droplete, og den kan visstnok overleve på fôr som fjell og utmark kan tilby, og ikke bare dyrket fôr og gress. De to kyrne som var der på lørdag hadde en liten innhegning, og lå for det meste bare rundt i sin egen bæsj og glodde på folket. Man solgte livslange medlemskap i "Røroskuas venner" for en hundrings stykket, og like i nærheten ble biter av kjøtt fra Røroskyr stekt og delt ut som smaksprøver. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde følt meg rimelig utilpass hvis jeg lå i min egen bæsj i en plankeinngjerding og kjente lukten av stekt kjøtt fra min egen art bare få meter unna. Røroskua, derimot, tok det hele med stoisk ro. Mulig den bare var for teit.

For å runde av en ellers flott tur fant vi på togturen hjem ut at vi hadde havnet i stillevognen og ikke kunne jabbe skit hele veien hjem. I stedet fikk vi oppleve en utrolig vodkaduftende og usammenhengende gubbe stå i et kvarter og prate med noen barnehageunger før han endelig skulle av toget. Folk er rare.