Mine alternative liv

De siste dagene har jeg nytt fruktene av nybegynt ferie... avslapning på sofaen med kjæresten, spise kakerester fra utdrikningslaget forrige helg, jabbe skit over msn, og se film. Ikke pakke til reisen jeg skal på i overimorgen. Neida. Alt må jo gjøres i siste liten. Faktisk, hadde det ikke vært for "siste liten" ville ingenting noen gang bli gjort.

Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:

Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"

Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.

Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).

Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.

Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.

In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.

Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.