Sol ute, sol inne

Lofoten. Det er, for å si det mildt, jævla føkkings vakkert. Og det er for en gangs skyld ikke ironisk eller sarkastisk ment fra min side. I går og i dag har jeg og kjæresten kjørt rundt og sett på fjell. Fjell overalt. Grønne fjell. Sånne landskap som gir meg lyst til å spille fantasyspill og skrive dikt. Plutselig faller liksom puslespillbitene på plass med hensyn til alle kunstnerne som befolker denne øygruppen. Folk i byer skriver dystopier. Folk på landet lager spektakulær arkitektur og maler landskap på husveggen.

Huset vi bor i er et hus med flere leiligheter, hvor min far leier den ene. Naboene er stort sett stille med unntak av en hund som krafser rundt i leiligheten over, men det kan jeg leve med. Dog: klokka halv fire i natt, etter å ha ligget en halvtime og hørt på noe spetakkel som liksom skal forestille musikk fra naboleiligheten, følte jeg meg til slutt tvunget til å stå opp og hive småstein på ruta til naboen. Hun hadde etter eget sigende sovnet av med musikken på full peis, og virket som om hun ikke helt var ved sine fulle fem. Men det ble da stille.

I går kjørte vi milevis for å se på ei kunstsmie på Sund. På veien stoppet vi ved det lille kristensamfunnet Guds Menighet, som kjøpte opp en bygd ute ved havgapet for årevis siden, og har bygd det opp igjen komplett med egen skole, glassblåseri og keramikkverksted slæsh kafé. Jeg aner ikke hvem disse menneskene er, men jeg blir litt nervøs av hele sekter med unabombere som isolerer seg ute på den ytterste nøgne ø og nekter å bo i menneskebyene fordi de er så annerledes. Etter å ha blitt jaget av måker og betalt tyve spenn inngang for å se en svett utlending kleime litt med et glasshjerte, dro vi derfra. Da vi endelig kom frem til Sund var smia selvsagt stengt, og jeg var blitt så sulten at jeg ble irritabel og sur. Hurra for lavt blodsukker! Da vi endelig stoppet på en Bunnpris som solgte salat (fra salatbar) i løs vekt, ble det å spise som Homer Simpson før vi kjørte hjem igjen. Bare hive mat inn i kjeften i høy hastighet. Spennende. Hadde jeg bomma litt hadde det vel vokst maiskolber ut av nesen min i løpet av natten.

Det er ganske pussig hvordan jeg slutter å være i stand til å kontrollere hmøret mitt dersom jeg er sulten eller trøtt. Det er litt som å ha mensen, bare uten alt blodet og den stadige bekreftelsen på at jeg er fertil. Når jeg er sulten eller trøtt blir jeg grinete som en liten unge. Jeg blir i hvert fall utålmodig! Alt skal helst skje i går, eller i det minste for fem minutter siden, og uten at jeg skal behøve å spesifisere hva. Dette er nok til å drive hvem som helst til vanvidd, inkludert meg selv.

I dag gikk jeg, min far og min kjæreste over et fjell og etterpå rundt det. Stien over fjellet var tidligere brukt til frakt av varer fra gårdene på bortsiden, og var halsbrekkende bratt og humpete. Jeg ble svett som underbuksa til Bjørn Dæhlie under Lillehammer-OL, og benyttet enhver anledning til å stoppe og fotografere noe. Etter at vi hadde dratt tilbake til Stamsund og spist middag, og deretter vært på enda en sightseeing i bil, sovnet jeg på hjemveien. Sol midt på natten friker meg fortsatt litt ut.