Intet nytt fra Vestfronten

...hvor nå det er.

En del av dere har sikkert fått med seg at jeg har vært uten bredbånd de siste 14 dagene. Åpenbart er det slik at "oppgradering av linja" betyr "kutt tilgangen til linja" på nextgentelsk. Anyway. Det er først når slikt skjer at man innser hvor avhengig man er av kommunikasjon i våre dager. Telefonen, den mobile telefonen, strekker rett og slett ikke til. For man kan ikke alltid ringe. Det hender man må skrive. Brev i posten tar for lang tid. Sms kan være ugunstig mht tid og sted. Og så videre.

Som lærer har jeg oppdaget at konstant internett-tilgang er en ulv i fåreklær. Elevene er vant til å ha tilgang til nett på skolen - både Facebook og Nettby og Blinkeby og Horebook og Iddiotby - og til tross for at de har stående forbud mot å nette på ting som ikke har med skolearbeidet å gjøre, så gjør de det selvsagt likevel. Hallo, de er jo mellom seksten og tyve år gamle. "Ansvar for egen læring" er en utopi i den alderen. De fleste kan vel ikke stave "ansvar" om de fikk hjelp en gang. Jeg skylder selvsagt på de kommunale grunnskolene (selv jobber jeg i fylkeskommunen). Poenget er i alle fall at når man har muligheten til å komme hvor man vil med et par kjappe klikk, vil man ikke lenger ha tålmodigheten til å lese en bok, langt mindre forstå den. Og det er ikke ens egen feil en gang (bortsett fra at man i ytterste instans kunne latt være å bli avhengig av internett, men hvem forventer det av en tenåring? Ærlig talt)!

Nå er jeg usammenhengende. Det er nok fordi nettet har kommet tilbake og jeg er distrahert av noe helt annet. Selv bloggene blir dårligere av internett.

Alenemødre mot innføring av fargekoding på kattemat!

Okay, Fjesbok! You had me at hello. Nå, derimot... er jeg ikke så sikker lenger. Jeg innbiller meg at jeg i løpet av de siste to ukene har fått den samme jævla invitasjonen til den samme jævla Facebook-gruppa minst tre ganger, muligens til og med av den samme personen. Jeg er litt usikker på det siste punktet. Nei, jeg er ikke interessert i å være med på enda en "Til minne om..."-gruppe dedikert til en kreftsyk unge jeg ikke kjenner. Ja, det er trist at han fikk kreft, og jeg sympatiserer, men hva pokker har det med meg å gjøre? Hvis jeg melder meg inn i gruppa føler jeg meg som en inntrenger i livet til familien til denne ukjente ungen, men hvis jeg ikke gjør det føler jeg meg stigmatisert som usympatisk, kald, og følelsesløs. La meg for pokker være i fred! ...men det kan man ikke si, kan man vel? Er man først med på leken, må man smake steken. Ikke at jeg skjønner hvordan det skal låte logisk. For det første har jeg ikke noe imot stek, og hva pokker har middagsmat med leking å gjøre? Nåvel.

Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.

Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.

Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.

Eet ees teh good/boring lief.

Av en eller annen grunn har jeg i min influensatid blitt litt bergtatt av konseptet "comic journals". Så jeg bestemte meg for å lage en selv. Den er ikke noe bra, eller interessant, eller spennende. Eller bra tegnet. Den er en blypenn, en notisblokk, og en scanner. Og photoshop. Gudene vet at det går an å gjøre mye mer med photoshop, men nei. Jeg gadd bare ikke. Eller så har jeg bare ikke de mad skillz som skal til. Dette skildrer altså min hverdag. Enjoy!

The prettiest girl in Oslo

Jeg er dum. Åpenbart. I går natt hadde jeg reisefeber, noe jeg vil beskrive som kaldsvette, kvalme, hjertebank og søvnløshet - noe jeg alltid får når jeg vet at jeg skal ut og reise. Ergo fikk jeg jo ikke sove, og tok i stedet en lang, god nerdesession over msn med Vero, og la meg klokka fire etter å ha dusjet av meg kaldsvetten og fått presset i meg en skive med sjokopålegg. Dumt, dumt, dumt.

Så, i morges, ble jeg vekket av jobben (som jeg strengt tatt ikke har lenger) som ba meg om å gjøre noe ekstraarbeid. Nølende sa jeg ja, dersom jeg kunne få ting (en eksamensoppgave og to besvarelser) tilsendt på epost. Så jeg får besvarelsene, men ikke oppgaven. Konge. Jeg sender epost tilbake og ber om oppgaven også. Det kommer ikke noe svar før jeg må løpe for å rekke flybussen, så jeg lar det ligge og håper at jeg får nett der jeg skal overnatte. Jeg tar flybussen og rekker så vidt innsjekkingen fordi bussen er forsinket. Sjekke inn, sette seg på flyet, sove i tre kvarter, gå av flyet, finne en buss eller en trikk.

Trikken jeg fant var en av de jeg hadde fått beskjed om at ville funke. Nummer 18. Jeg får en sms fra jobben om at nå skal oppgaven være sendt. Så, etter å ha passert Aker Brygge, som så visst var fullstendig riv ruskende gal retning, ringte jeg til overnattingsverten min og spurte "hva nå?" Samtidig oppdaget jeg at nummeret på trikken plutselig hadde skiftet til 12. WTF? Så jeg går av trikken, jabber litt geografi over telefonen med verten min, og finner til slutt en trikk som stemmer. Det er hyggelig å endelig være på rett vei, og jeg får masse oppvartning der jeg skal sove. Nett får jeg også, og sjekker eposten min etter den oppgaven som skulle vært tilsendt. Nada.

Så kommer tiden for å forlate leiligheten og dra til Arcon. Grunnen til at jeg er i Oslo. Jeg skal delta og observere spill og lek der oppe, og intervjue folk om rollespill som hobby. Jeg kommer til de ganske nitriste sekstitallslokalene til Wilhelm Bjerckes Hus på Blindern, og tenker umiddelbart: Hvorfor vil noen studere her? Utendørs er området ganske fancy, men innendørs minner det mest om en gammel og lite vedlikeholdt barneskole fra da jeg var sju. Når alt er dekket med plastlag som liksom skal forestille tre, og stoppen tyter ut av stolputene, da holder det ikke å ha montert inn en hypermoderne flatskjerm med rullende infotekst i veggen. Sorry mac. Folk som er der oppe er noen jeg kjenner og masse ukjente, og det går for det meste i litt tjukke mennesker som ikke har fått alt for mye sol. Det er mye skjegg og briller å se. Det er i grunnen ikke noe galt med noe av dette, men det er en viss aura av "nerd" som bare ligger tjukt utenpå og gjør meg litt ekstra bevisst på tingenes tilstand. Det slår meg at jeg kanskje ikke er blant de styggeste menneskene på jorden.

Ok, dette høres kanskje litt slemt og hyklersk ut, siden jeg heller ikke akkurat er noen kurv med frukt, men i mange tilfeller har stereotypene litt rett. Jeg beklager.

Av andre interessante opplevelser jeg har hatt i dag: Jeg har møtt en liten dansk-svensk gårdshund om heter Odin. Han er utrolig spretten og aktiv, og har tygd på omtrent alle mine hjørner i løpet av den korte tiden vi har kjent hverandre. Han minner om en hundeformet mixmaster, så aktiv er han.

Oppdateringer av faktiske aktiviteter på Arcon kommer i morgen.