Dette er en oppsummering av året som var. Jeg husker ikke hvor jeg først rappet denne listen med spørsmål, men jeg brukte den på devArt-bloggen min sist nyttår, og kan like gjerne bruke den her også.
1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri hadde gjort før?
Jeg hadde en skikkelig lærerjobb i videregående skole. Bare et vikariat, men likevel. Og så spiste jeg fårikål. Fysj. (No offense, Bjarte! Jeg liker bare ikke sauekjøtt.) Og så var jeg på Arcon.
2. Holdt du noen av nyttårsløftene dine, og skal du ha noen nye dette året?
Jeg har aldri noen nyttårsforsetter av den enkle grunn at jeg ikke ser behovet for å øyeblikksfeste avgjørelser om å endre seg. Hvis jeg skal slutte å spise sjokolade, f.eks., så er sannsynligheten for at jeg vil greie det uaffektert av i hvilket øyeblikk jeg først tenkte tanken. "Nyttår" eller "andre torsdag i mars", det er liksom likegyldig.
3. Var det noen fødsler i din nære krets?
Det kommer an på definisjonen av "nær krets".
4. Var det noen dødsfall i din nære krets?
Ikke dette året.
5. Hvilke land besøkte du i 2008?
Frankrike.
6. Hva ønsker du deg i 2009 som du ikke fikk i 2008?
En smertefri eksistens.
7. Hvilken dato i 2008 vil du huske lenge, og hvorfor?
Bryllupet til Helge og Rigmor! Beste bryllupet jeg har vært i noen sinne. Nå har jeg bare vært i tre, så det teller kanskje ikke, men likevel. Og tredveårsdagen til kjæresten min. Fordi det er en runddag, og fordi det skjedde flere hyggelige ting den dagen.
8. Hvilket mål var det beste målet du oppnådde i 2008?
Jeg så Tom Waits i Paris! Nå kan jeg dø.
9. Hva var din største tabbe?
Å snakke før jeg tenker. Det var liksom ikke én stor tabbe, men masse små. Som vanlig.
10. Led du av noen sykdom eller skader i 2008?
Jeg har kroniske smerter i armene og skuldrene, så jepp.
11. Hva var den beste tingen du kjøpte?
Jeg kjøpte en t-skjorte på katebeaton.com med teksten "Reading - it's crazy!". Og så kjøpte jeg tre fargeglade t-skjorter med utrolig cheesy motiv fra GinaTricot, og de er fantastisk behagelige å gå i. Dessuten kjøpte jeg en blå selskapskjole til bryllupet til Helge og Rigmor, og den var snasen.
12. Hvem oppførte seg prisverdig?
Jeg. Stort sett.
13. Hvem oppførte seg på et vis som deprimerte deg eller gjorde deg sint?
Bygones. Jeg skal ikke nevne navn.
14. Hva ble mesteparten av pengene dine brukt til?
Husleie, strøm, mat, tur til Oslo, tur til Lofoten, tur til Paris, bryllupsgaver.
15. Hva ble du veldig, veldig entusiastisk over og begeistret for?
Tom Waits-konserten, det nevnte bryllupet, og rollespillet Itras By. Rollespill generelt, egentlig. Som vanlig.
16. Hvilke sanger kommer til å minne deg om 2008?
Ganske mange. Hele Maskineri-albumet til Kaizers Orchestra, f.eks., og hele albumet We Were Dead Before The Ship Even Sank av Modest Mouse. Låtene Marching Bands of Manhattan av Death Cab For Cutie, og Bad Things av Jace Everett troner også høyt.
17. Sammenlignet med denne tiden sist år, er du:
a. lykkeligere eller ulykkeligere? - Lykkeligere. Definitivt.
b. tynnere eller tjukkere? Tynnere!
c. rikere eller fattigere? Fattigere.
18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Trening. Vektløfting er den nye greia mi, og det skal jeg begynne med denne måneden, for pokker!
19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Sagt ja til ting jeg egentlig ikke gidder å gjøre.
20. Hvordan tilbragte du julen?
Sammen med mamma, søsteren min, kjæresten, og kjærestens bror, i leiligheten vår her i Trondheim. Det ble litt krise og stress og gnål, men sånn er det å feire jul. Sier Grinchen.
21. Hvem snakket du mest med på telefonen?
Kjæresten.
22. Forelsket du deg i 2008?
Mnei, ikke med mindre man regner kjærligheten i et elleve år langt forhold som "forelskelse".
23. Hvor mange one-night stands?
Ingen.
24. Hva var ditt yndlings-TV-program?
Eureka. Ellers så er også Chuck, Bones, Heroes, How I Met Your Mother og Stargate: Atlantis på topp-ti-lista.
25. Er det noen du hater nå som du ikke hatet på denne tiden sist år?
Nei, mitt hatnivå er ganske konstant og jevnt.
26. Hva var den beste boken du leste?
"La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist.
27. Hva var din største musikalske oppdagelse?
Jeg gjenoppdaget Bob Dylan, og det var topp. Ellers oppdaget jeg Death Cab For Cutie og Modest Mouse.
28. Hva ønsket du deg som du fikk?
Tom Waits-konsert og en tur til Louvre.
29. Hva ønsket du deg som du ikke fikk?
Å skrive og utgi en bok.
30. Hva var favorittfilmen din i 2008?
The Dark Knight på førsteplass, Gone Baby Gone på andreplass, og Iron Man på tredjeplass.
31. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Siden jeg har oppmerksomhetsspennet til en full gullfisk, husker jeg ikke det. Jeg ble 28.
32. Hvilken ting kunne gjort året ditt bedre?
Mer penger.
33. Beskriv ditt motekonsept for året 2008?
Svart. Og morsomme t-skjorter.
34. Hva fikk deg til å beholde fornuften?
Fornuften?
35. Hvilken kjendis ble du mest sjarmert av?
Robert Downey jr.
36. Hvilke politiske tema opptok deg mest?
Presidentvalget i USA.
37. Hvem savnet du?
Morfar, fremdeles. Det er nå ca fem år siden han døde. Jeg savnet også søsteren min, som flyttet til Kent (i Storbritannia) i september.
38. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Dere nede i Oslo; dere vet hvem dere er.
39. Fortell om en livserfaring du gjorde deg i 2008:
"Twenty years of schoolin' and they put you on the day shift." (Bob Dylan)
40. Siter en sangtekst for å oppsummere året 2008:
Bob Dylan: "Shelter From The Storm"
'Twas in another lifetime, one of toil and blood
When blackness was a virtue and the road was full of mud
I came in from the wilderness, a creature void of form.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
And if I pass this way again, you can rest assured
I'll always do my best for her, on that I give my word
In a world of steel-eyed death, and men who are fighting to be warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Not a word was spoke between us, there was little risk involved
Everything up to that point had been left unresolved.
Try imagining a place where it's always safe and warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I was burned out from exhaustion, buried in the hail,
Poisoned in the bushes an' blown out on the trail,
Hunted like a crocodile, ravaged in the corn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Suddenly I turned around and she was standin' there
With silver bracelets on her wrists and flowers in her hair.
She walked up to me so gracefully and took my crown of thorns.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Now there's a wall between us, somethin' there's been lost
I took too much for granted, got my signals crossed.
Just to think that it all began on a long-forgotten morn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, the deputy walks on hard nails and the preacher rides a mount
But nothing really matters much, it's doom alone that counts
And the one-eyed undertaker, he blows a futile horn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I've heard newborn babies wailin' like a mournin' dove
And old men with broken teeth stranded without love.
Do I understand your question, man, is it hopeless and forlorn?
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
In a little hilltop village, they gambled for my clothes
I bargained for salvation an' they gave me a lethal dose.
I offered up my innocence and got repaid with scorn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, I'm livin' in a foreign country but I'm bound to cross the line
Beauty walks a razor's edge, someday I'll make it mine.
If I could only turn back the clock to when God and her were born.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Viser innlegg med etiketten Paris. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Paris. Vis alle innlegg
fredag 2. januar 2009
fredag 1. august 2008
OMG the Angst er bra for deg
Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.
Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.
Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!
Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.
Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.
Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.
Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.
See ya later, carburetor.
Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.
Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!
Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.
Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.
Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.
Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.
See ya later, carburetor.
torsdag 31. juli 2008
Feh
Jeg er ikke i perlehumør. Jeg er i det hele tatt i litt råttent humør, faktisk. Til tross for at jeg har fått kjøpt billig, billig bomullsstoff til laiv-kostymet mitt og faktisk får det sydd i stedet for å måtte bale med nål og tråd på egen labb. Det kan ha noe å gjøre med at jeg sto opp litt før tolv og ikke spiste frokost før etter tre. Det kan ha noe å gjøre med varmen, for det er sykt varmt fremdeles. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har utrolig lite penger, og at jeg mistet/ble frastjålet 100 av dem i løpet av dagen mens jeg gikk rundt i sentrum for å se etter solbriller og på Hysterisk Marked for å se etter laivkompatible gjenstander. Det kan ha noe å gjøre med at jeg krangler mye med kjæresten for tiden, bare om småting, alltid om småting, konstant, og det er dårlig stemning, og rotete, og varmt, og kanskje PC'en min ikke kan berges, den med alle skriveriene mine lagret på, romanprosjekter og bilder og tegninger og jeg vet ikke hva. Og jeg brant nesten maten da jeg fikk i oppdrag å lage middag. Jeg er sur og grinete og litt trist.
Fjerde dag i Paris: Turen gikk til Notre Dame, hvor vi ikke gadd å gå opp i tårnene, men holdt oss på bakkenivå og kikket i skattkammeret på den runde dingsen der visstnok Jesu tornekrone skal være lagret inni. En hurv med monstranser inneholdt bein og tenner og til og med en diger lårknokkel av diverse helgener. Noe klær skulle liksom være kjortelen til en eller annen hellig person.
Etter Notre Dame møtte vi to kompiser som skulle "overta" kjæresten for meg da jeg skulle reise dagen etter. Vi hadde spekulert en stund på om noen av dem kunne fransk, og det viste seg at det kunne de ikke, nei. Kjæresten min, som såvidt sto i tysk på videregående og aldri før hadde satt sine bein i fransk, måtte da trå til som språkekspert etter at jeg hadde reist. Etter at vi hadde spist sammen med kompisene dro de videre til hotellet, og vi ruslet oppover mot jøde/homse/shoppingstrøket som jeg ikke husker navnet på. Der var det massevis av koselige og fancy små sjapper som vi stort sett gikk forbi - enten fordi de var stengt, eller fordi det var kø. Vi stakk innom en sykt avansert sjokoladebutikk hvor alt kostet skjorta, og deretter gikk vi på en isbar og kjøpte vannmelonsorbet (fantastisk!).
Kvelden gikk med på å lokalisere Le Grand Café, og bestille treretters middag. Le Grand Café kan mildt sagt anbefales. Døgnåpen, GOD service, bra mat, og skjønne lokaler. Art Deco hele veien, kelnere i dress og tversover som snakker engelsk, og man blir gitt god tid på å bestemme seg for retter og desserter. Treretters-ordningen vi bestilte var faktisk heller ikke særlig dyr.
Da vi skulle bestille biff som hovedrett, fikk vi også brukt det franske uttrykket "à point" som betyr "ved punktet" og anerkjennes som den beste måten å steke en biff på. Ikke for blodig, ikke for stekt, men altså "ved punktet". Kelneren ble så glad da vi brukte det uttrykket at han smilte hjertelig. Melonsuppe til forrett var forøvrig fantastisk; ikke så tjukk at den mettet for mye, frisk og kjølende, og ikke så søt slik at den kjentes som en dessert. Jeg ble litt skuffet over at deres crème brûlée var laget med bourbon, og valgte en mangomousse til dessert som ble litt for søt og klebrig. Hadde det vært mer av den hadde jeg sannsynligvis latt den være, men det var en liten porsjon, og da rakk det ikke å bli kvalmt. Jeg ble litt overrasket over at biffen med peppersaus ble servert med pommes frites, men det hadde jo tidligere vist seg at absolutt alt i Paris blir servert med pommes frites, nær sagt til og med iskremen, men det er kanskje en liten overdrivelse. Uansett har jeg fått nok av pommes frites for de neste månedene. Det kuleste på Le Grand Café var da jeg sa til kjæresten at jeg lurte på om vi kanskje skulle bestille mer vann, da en kelner passerte bordet vårt og offhandedly satte fra seg en vannkaraffel uten å se på oss og uten at han på forhånd og bare sekunder tidligere hadde kunnet forstå hva vi snakket om. Magisk!
Drosjeturen hjem var forsåvidt ikke fullt så magisk, siden sjåføren ikke snakket engelsk og tok feil av adressen til hotellet (på hotellets visittkort) slik at turen kostet oss 10 euro ekstra. I tillegg holdt jeg på å tisse meg ut etter at vi hadde begynt å kjøre fra den gale adressen, slik at da vi endelig kom til hotellet kunne jeg knapt gå uten å være redd for å springe lekk i bokstavelig forstand. Dette konkluderte aftenen. Mer i neste post.
Det er for mange misforståelser i verden.
Fjerde dag i Paris: Turen gikk til Notre Dame, hvor vi ikke gadd å gå opp i tårnene, men holdt oss på bakkenivå og kikket i skattkammeret på den runde dingsen der visstnok Jesu tornekrone skal være lagret inni. En hurv med monstranser inneholdt bein og tenner og til og med en diger lårknokkel av diverse helgener. Noe klær skulle liksom være kjortelen til en eller annen hellig person.
Etter Notre Dame møtte vi to kompiser som skulle "overta" kjæresten for meg da jeg skulle reise dagen etter. Vi hadde spekulert en stund på om noen av dem kunne fransk, og det viste seg at det kunne de ikke, nei. Kjæresten min, som såvidt sto i tysk på videregående og aldri før hadde satt sine bein i fransk, måtte da trå til som språkekspert etter at jeg hadde reist. Etter at vi hadde spist sammen med kompisene dro de videre til hotellet, og vi ruslet oppover mot jøde/homse/shoppingstrøket som jeg ikke husker navnet på. Der var det massevis av koselige og fancy små sjapper som vi stort sett gikk forbi - enten fordi de var stengt, eller fordi det var kø. Vi stakk innom en sykt avansert sjokoladebutikk hvor alt kostet skjorta, og deretter gikk vi på en isbar og kjøpte vannmelonsorbet (fantastisk!).
Kvelden gikk med på å lokalisere Le Grand Café, og bestille treretters middag. Le Grand Café kan mildt sagt anbefales. Døgnåpen, GOD service, bra mat, og skjønne lokaler. Art Deco hele veien, kelnere i dress og tversover som snakker engelsk, og man blir gitt god tid på å bestemme seg for retter og desserter. Treretters-ordningen vi bestilte var faktisk heller ikke særlig dyr.
Da vi skulle bestille biff som hovedrett, fikk vi også brukt det franske uttrykket "à point" som betyr "ved punktet" og anerkjennes som den beste måten å steke en biff på. Ikke for blodig, ikke for stekt, men altså "ved punktet". Kelneren ble så glad da vi brukte det uttrykket at han smilte hjertelig. Melonsuppe til forrett var forøvrig fantastisk; ikke så tjukk at den mettet for mye, frisk og kjølende, og ikke så søt slik at den kjentes som en dessert. Jeg ble litt skuffet over at deres crème brûlée var laget med bourbon, og valgte en mangomousse til dessert som ble litt for søt og klebrig. Hadde det vært mer av den hadde jeg sannsynligvis latt den være, men det var en liten porsjon, og da rakk det ikke å bli kvalmt. Jeg ble litt overrasket over at biffen med peppersaus ble servert med pommes frites, men det hadde jo tidligere vist seg at absolutt alt i Paris blir servert med pommes frites, nær sagt til og med iskremen, men det er kanskje en liten overdrivelse. Uansett har jeg fått nok av pommes frites for de neste månedene. Det kuleste på Le Grand Café var da jeg sa til kjæresten at jeg lurte på om vi kanskje skulle bestille mer vann, da en kelner passerte bordet vårt og offhandedly satte fra seg en vannkaraffel uten å se på oss og uten at han på forhånd og bare sekunder tidligere hadde kunnet forstå hva vi snakket om. Magisk!
Drosjeturen hjem var forsåvidt ikke fullt så magisk, siden sjåføren ikke snakket engelsk og tok feil av adressen til hotellet (på hotellets visittkort) slik at turen kostet oss 10 euro ekstra. I tillegg holdt jeg på å tisse meg ut etter at vi hadde begynt å kjøre fra den gale adressen, slik at da vi endelig kom til hotellet kunne jeg knapt gå uten å være redd for å springe lekk i bokstavelig forstand. Dette konkluderte aftenen. Mer i neste post.
Det er for mange misforståelser i verden.
tirsdag 29. juli 2008
Langt, langt borte
I natt, da jeg kom hjem fra en fortreffelig hack-n-slash-spilling med D&D, hvor jeg faktisk fryktet for rollen min flere ganger, fant jeg ut at jeg var blitt litt døv på høyre øre. Det er som om jeg har en dott der, og den klager svakt, litt som den konstante etterklangen av en skoleklokke. Når jeg lytter til noe, f.eks. rennende vann, og dekker til venstre øre, hører jeg liksom lyden av vannet lang, langt bortefra. Dette skremmer meg litt, for jeg kan ikke komme på noen grunn til at dette skal ha skjedd. Jo, jeg sto litt nær en av høyttalerne ved åpningen av Olavsfestdagene, men det var da bare litt høy prating? Jeg er ganske paranoid og hypokondrisk når det kommer til en av sansene mine - min mørkeredsel gjennom hele barndommen var tuftet på den bunnløse angsten over å bli blind, f.eks.
Men jeg skal fortelle om min tredje dag i Paris.
Planen var å gå i Louvre, og deretter til Notre Dame. De ligger i OK gangavstand fra hverandre. Det viste seg at vi ikke rakk annet enn Louvre, som jeg skal fortelle om nå. Vi ankom Louvre i ellevetiden på formiddagen, og slapp igjennom om en ganske slunken kø og inn i glasstrekanten som er blitt enda mer berømt enn den var på grunn av Dan Brown. Vi ordnet en brosjyre, og puslet ut hva vi hadde mest lyst til å se. Deretter begynte vi med første etasje. Jeg skal ikke detaljere hva vi så på eller ikke så på, for det ville blitt kjedelig. Suffice to say at det var kjølig der inne - i de områdene der kunstverkene krevde det - og at det ikke var lov til å drikke og spise inne i utstillingssalene. Fett nok. Problemet kom da vi fant ut at kaféen var full og ikke kunne slippe inn flere (hvilket var en grov løgn, siden vi så mange ledige bord), og da det ble så hett og tett i rommene mellom verdigjenstandene og de italienske maleriene at vi rett og slett måtte ut av museet for å samle oss. Jeg var på dette tidspunktet eksepsjonelt grinete, og kjæresten min skal ha all ære for å ha holdt ut med meg i det hele tatt og ikke bare dumpet ræva mi der og da.
Første pause fra Louvre tilbragte vi på en fortauskafé rett over gata fra den Franske Bank. Vi innbilte oss at det var der Jan Kounen filmet Dobermann fra 1997, og tok et bilde av bygget for sikkerhets skyld. Deretter gikk vi og tuslet litt til, og bestemte oss for å finne kaféen Muscade, som i følge guideboken vi hadde lånt med oss skulle ha noen av verdens beste sjokoladekaker. Vi fant dem, og det hadde de. Dæven døtte sykkelstøtte. Jeg spiste en enkel kake laget av to sjokolademakroner limt sammen med litt glasur, til søtti norske kroner. Det var verd det. Ved hyppig bruk av det vi kalte "iddiotboka", en bok med bilder av dukker som sier ting på fransk, med bokstavelige norske uttalelsesguider og norsk oversettelse ("L'addicion, s'il vous plait." Laddisjånn, si vo ple. Regningen, takk.), fikk vi spurt kelneren etter to kopper svart kaffe. Det er tydeligvis ikke mulig å få en vanlig kopp svart kaffe i Paris - alle gangene vi har bestilt det har vi enten fått espresso, eller espresso tilsatt varmt vann i en litt større kopp. Han ga oss et uttrykk vi kune bruke for å være sikre på at vi fikk den sistnevnte utgaven, men det er fortsatt ikke det jeg vil kalle "vanlig" svart kaffe. Nåja. "C'est pas grave." Se pa grav. Det er i grunnen ikke så farlig.
Selv etter pauser og tjo og hei var Louvre mer eller mindre uutholdelig i lengden. Det var et flott museum, misforstå meg rett, men noen ganger blir det litt overveldende - gjerne så overveldende at det liksom kan være det samme. Varmen og mangelen på oksygen i enkelte rom gjorde også at jeg holdt på å besvime et sted mellom balsamerte krokodiller, bladgull, og nakne gudinner uten armer. Jeg fikk dog sett Mona Lisa - hun så ut akkurat som vanlig og var et lite antiklimaks. Det kuleste var den egyptiske utstillingen (hvor vi slo av en rekke Stargate-spøker), og de to maleriene av Caravaggio i den store, luftige korridoren med de italienske malerne. Kronen til Ludvig XIV var ikke fullt så spennende, siden den så ut som om den var pålimt glassperler fra Panduro (det var sikkert edelsteiner, men det så ut som noe man kunne laget i barnehagen).
Til slutt på kvelden dro vi for å finne Le Grand Café. Den skulle ligge oppe ved Operaen, og vi tuslet i den generelle retningen og forsøkte å finne ut fra kartet i guideboken hvor restauranten lå. Lang historie kort, vi fant den ikke, og sure og grinete, slitne og svette, fant vi en annen restaurant som hadde åpent sent nok til at vi kunne få mat. Jeg spiste pølser og pommes frites, og det var kanskje de beste pølsene jeg har spist noen gang. Det kan ha vært fordi jeg var så sulten, men de var altså veldig, veldig gode til pølser å være. Mens vi spiste, raste plutselig et vell av folk på rulleskøyter forbi vinduet. Det tok mellom et kvarter og tyve minutter fra vi først oppdaget dem til de var borte. Da husket vi at vi hadde lest om det ukentlige rulleskøyteløpet i guideboken tidligere. Det var snodig å se på. Vi bestilte crème brûlée siden vi aldri hadde smakt det før, og fikk hvert vårt lille badekar fullt med dessert. Godt, men kvalmende i lengden.
Som en ettertanke: Hvorfor har franskmennene to trafikklys per fotgjengerovergang? Med et skilt som advarer om at man må gå over veien i to omganger? Først grønn mann for første etappe, deretter vente midt i gaten, og så gå siste etappe når det blir grønn mann der. Sykt unødvendig igrunn.
Men jeg skal fortelle om min tredje dag i Paris.
Planen var å gå i Louvre, og deretter til Notre Dame. De ligger i OK gangavstand fra hverandre. Det viste seg at vi ikke rakk annet enn Louvre, som jeg skal fortelle om nå. Vi ankom Louvre i ellevetiden på formiddagen, og slapp igjennom om en ganske slunken kø og inn i glasstrekanten som er blitt enda mer berømt enn den var på grunn av Dan Brown. Vi ordnet en brosjyre, og puslet ut hva vi hadde mest lyst til å se. Deretter begynte vi med første etasje. Jeg skal ikke detaljere hva vi så på eller ikke så på, for det ville blitt kjedelig. Suffice to say at det var kjølig der inne - i de områdene der kunstverkene krevde det - og at det ikke var lov til å drikke og spise inne i utstillingssalene. Fett nok. Problemet kom da vi fant ut at kaféen var full og ikke kunne slippe inn flere (hvilket var en grov løgn, siden vi så mange ledige bord), og da det ble så hett og tett i rommene mellom verdigjenstandene og de italienske maleriene at vi rett og slett måtte ut av museet for å samle oss. Jeg var på dette tidspunktet eksepsjonelt grinete, og kjæresten min skal ha all ære for å ha holdt ut med meg i det hele tatt og ikke bare dumpet ræva mi der og da.
Første pause fra Louvre tilbragte vi på en fortauskafé rett over gata fra den Franske Bank. Vi innbilte oss at det var der Jan Kounen filmet Dobermann fra 1997, og tok et bilde av bygget for sikkerhets skyld. Deretter gikk vi og tuslet litt til, og bestemte oss for å finne kaféen Muscade, som i følge guideboken vi hadde lånt med oss skulle ha noen av verdens beste sjokoladekaker. Vi fant dem, og det hadde de. Dæven døtte sykkelstøtte. Jeg spiste en enkel kake laget av to sjokolademakroner limt sammen med litt glasur, til søtti norske kroner. Det var verd det. Ved hyppig bruk av det vi kalte "iddiotboka", en bok med bilder av dukker som sier ting på fransk, med bokstavelige norske uttalelsesguider og norsk oversettelse ("L'addicion, s'il vous plait." Laddisjånn, si vo ple. Regningen, takk.), fikk vi spurt kelneren etter to kopper svart kaffe. Det er tydeligvis ikke mulig å få en vanlig kopp svart kaffe i Paris - alle gangene vi har bestilt det har vi enten fått espresso, eller espresso tilsatt varmt vann i en litt større kopp. Han ga oss et uttrykk vi kune bruke for å være sikre på at vi fikk den sistnevnte utgaven, men det er fortsatt ikke det jeg vil kalle "vanlig" svart kaffe. Nåja. "C'est pas grave." Se pa grav. Det er i grunnen ikke så farlig.
Selv etter pauser og tjo og hei var Louvre mer eller mindre uutholdelig i lengden. Det var et flott museum, misforstå meg rett, men noen ganger blir det litt overveldende - gjerne så overveldende at det liksom kan være det samme. Varmen og mangelen på oksygen i enkelte rom gjorde også at jeg holdt på å besvime et sted mellom balsamerte krokodiller, bladgull, og nakne gudinner uten armer. Jeg fikk dog sett Mona Lisa - hun så ut akkurat som vanlig og var et lite antiklimaks. Det kuleste var den egyptiske utstillingen (hvor vi slo av en rekke Stargate-spøker), og de to maleriene av Caravaggio i den store, luftige korridoren med de italienske malerne. Kronen til Ludvig XIV var ikke fullt så spennende, siden den så ut som om den var pålimt glassperler fra Panduro (det var sikkert edelsteiner, men det så ut som noe man kunne laget i barnehagen).
Til slutt på kvelden dro vi for å finne Le Grand Café. Den skulle ligge oppe ved Operaen, og vi tuslet i den generelle retningen og forsøkte å finne ut fra kartet i guideboken hvor restauranten lå. Lang historie kort, vi fant den ikke, og sure og grinete, slitne og svette, fant vi en annen restaurant som hadde åpent sent nok til at vi kunne få mat. Jeg spiste pølser og pommes frites, og det var kanskje de beste pølsene jeg har spist noen gang. Det kan ha vært fordi jeg var så sulten, men de var altså veldig, veldig gode til pølser å være. Mens vi spiste, raste plutselig et vell av folk på rulleskøyter forbi vinduet. Det tok mellom et kvarter og tyve minutter fra vi først oppdaget dem til de var borte. Da husket vi at vi hadde lest om det ukentlige rulleskøyteløpet i guideboken tidligere. Det var snodig å se på. Vi bestilte crème brûlée siden vi aldri hadde smakt det før, og fikk hvert vårt lille badekar fullt med dessert. Godt, men kvalmende i lengden.
Som en ettertanke: Hvorfor har franskmennene to trafikklys per fotgjengerovergang? Med et skilt som advarer om at man må gå over veien i to omganger? Først grønn mann for første etappe, deretter vente midt i gaten, og så gå siste etappe når det blir grønn mann der. Sykt unødvendig igrunn.
mandag 28. juli 2008
Paris fait chaud
Tidlig torsdag morgen våknet jeg av at det var kaldt på hotellrommet. Kaldt! Optimistisk nok tok jeg langbukser på meg da vi gikk ut for å ta byen fatt. Worst mistake of my life! (OK, det er ikke helt sant, ikke i det hele tatt, faktisk, men la gå.) I løpet av de første femten minuttene sa sola "lurte deg!" og med et sleskt glis tittet den frem fra skyene og brukte resten av dagen på å steke huden på overarmene mine til baconcrisp. Første stopp i sentrum var ved Les Invalides, krigsmuséet. Vi var ikke inne, for det kostet mer penger enn vi var interesserte i å gi. I stedet kikket vi i borggården og jeg brukte ti minutter på å vente med kameraet klart til en gammel jubb hadde flyttet seg fra en av de stilige kanonene som sto utstilt ved inngangen, så jeg kunne ta et bilde. Napoleon Bonaparte var gravlagt inne i kapellet (hvor det var gratis inngang - ikke til gravkammeret, selv om jeg tviler på at Napoleon betalte noe særlig da han skulle inn dit) sammen med en rekke andre franske krigshelter.
Fra parken utenfor Invalides kunne vi så vidt se Eiffeltårnet, så vi gikk i dets generelle retning og kom til slutt frem til parkområdet rundt. På det tidspunktet hadde vi allerede rukket å krangle om retningen kanskje ti ganger, og det var så sjuk kø for å komme opp i tårnet at vi ikke gadd. I stedet satt vi litt på en benk og tok noen bilder. Etterpå gikk vi mot Grand Palais og videre østover for å hente billettene til Tom Waits-konserten som skulle være senere på kvelden. På veien ble vi svindlet for åtte euro av en kis som ville gi oss en "gullring" han hadde funnet mot at vi ga ham småpengene vi hadde i lommene. Jeg ha ham myntene og tenkte "what the hell", uten at tanken på at vi ble lurt slo meg i det hele tatt! Jeg trodde ikke et sekund på at ringen var av gull, og den var djevelsk stygg - en type tykk mannsring - men vi betalte nå noen kroner for en god historie i det minste. Dessuten tok vi bilde av fyren før vi gikk videre. Ved Place de la Concorde begynte varmen virkelig å affektere meg, og jeg måtte noe voldsomt på toalettet, svettet som en gris, og var svimmel av væskemangel.
Det er i slike øyeblikk jeg blir grinete. Og det ble jeg. Vi endte opp med å finne toaletter nede i et parkeringshus, og kom oss etter hvert til området rundt Le Grand Rex, kinoanlegget hvor konserten skulle skje. Deretter dro vi hjemom og dusjet, og stakk innom et bakeri hvor ekspeditøren var sjarmert av våre klønete forsøk på fransk. Selv kunne han knapt engelsk, så det ble underholdende for alle parter. Etterpå skulle vi spise middag, og fant ut at det var best å bestille take-away til hotellet, men vi fant fort ut at vi ikke hadde tid til å spise før konserten skulle starte, og avsted bar det. Slik kom vi sultne og slitne til Le Grand Rex.
Det skal dog sies: Le Grand Rex er en kinosal/konserthus som ble bygd på tyve/tredve-tallet, og dekoren bærer preg av det. Scenen hadde tre buer over seg i rødt, orange og gult, et fløyelsteppe som var trukket til side, og en stjernehimmel innendørs som i mitt hode rivaliserte stjernehimmelen i den store hallen i Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Vi havnet ved siden av et godt voksent ektepar fra Dublin, som hadde reist på ferie før de visste om konserten i Dublin, og som dermed i stedet hadd dratt ens ærend til Paris for å oppleve Tom Waits - begge kveldene! Tom Waits selv var en (fra der jeg satt på galleriet) to tommer høy tusseladd med hatt og gjennomsvett dress som trampet og hostet seg på magisk vis gjennom låter fra obskure plater som The Black Rider fra 1993 og Small Change fra 1976 samt et par klassikere og låter fra nyere utgivelser. Sønnene Casey (slagverk) og Sullivan (klarinett) var med på turen og gjorde jobben godt. Et lite parti knurrende ballader med kun piano og ståbass var høydepunktet for meg, særlig med godlåter som The Briar And The Rose og Walzing Matilda, og allsang på Innocent When You Dream. Ekstranumrene var av religiøs art, det første Chocolate Jesus, sunget gjennom ropert, og siste låt var evangeliske Come On Up To The House. Tom Waits var hele tiden en krysning mellom burlesk cabarét-vert, tordnende svovelpredikant, flamboyant sirkusdirektør, godlynt stand-up-komiker, nyfrelst gospelsanger, og frekk gammel trickster-gubbe. Med glimt i øyet fremførte han sangen Cemetery Polka hvor en av verselinjene er "there ain't no pretty girls in France". Rimelig stilig ting å gjøre når du er i Paris, skulle en tro. Det eneste som spolerte konserten noenlunde for meg var at jeg var sykt sulten og at alt vannet jeg hadde drukket hele dagen gjerne ville lates akkurat da.
Etter konserten dro vi på den nærmeste restauranten, som het Indiana. Der hadde de amerikansk-inspirert mat, og glade og lykkelige bestilte vi friterte kyllingstrimler med barbecuesaus og pommes frites, samt en pitcher med Heineken. Servitrisen vår fikk kjeft i alle gjesters påhør av en annen servitør, uten at vi fikk med oss helt hvorfor, samt at gjestene hun liksom skulle ha gjort noe galt mot satt og gjentok "men det er ikke så farlig!". Vi ga henne uansett ekstra med tips etterpå fordi vi syntes synd på henne. Indiana anbefales til alle som skal til Paris men ikke er så interessert i blåmuggost og snegler. Ta den rosa metrolinjen (nummer åtte) eller den gusjegule (linje nummer ni) og gå av på Bonne Nouvelle, så skal Indiana ligge like i nærheten. Den ligger omtrent rett over gaten fra Le Grand Rex.
Stay tuned for neste dags eventyrlige oppsummering. I morgen: Louvre, Muscad, crème brûlée, rulleskøyter, og hyppig bruk av "iddiotboka".
Fra parken utenfor Invalides kunne vi så vidt se Eiffeltårnet, så vi gikk i dets generelle retning og kom til slutt frem til parkområdet rundt. På det tidspunktet hadde vi allerede rukket å krangle om retningen kanskje ti ganger, og det var så sjuk kø for å komme opp i tårnet at vi ikke gadd. I stedet satt vi litt på en benk og tok noen bilder. Etterpå gikk vi mot Grand Palais og videre østover for å hente billettene til Tom Waits-konserten som skulle være senere på kvelden. På veien ble vi svindlet for åtte euro av en kis som ville gi oss en "gullring" han hadde funnet mot at vi ga ham småpengene vi hadde i lommene. Jeg ha ham myntene og tenkte "what the hell", uten at tanken på at vi ble lurt slo meg i det hele tatt! Jeg trodde ikke et sekund på at ringen var av gull, og den var djevelsk stygg - en type tykk mannsring - men vi betalte nå noen kroner for en god historie i det minste. Dessuten tok vi bilde av fyren før vi gikk videre. Ved Place de la Concorde begynte varmen virkelig å affektere meg, og jeg måtte noe voldsomt på toalettet, svettet som en gris, og var svimmel av væskemangel.
Det er i slike øyeblikk jeg blir grinete. Og det ble jeg. Vi endte opp med å finne toaletter nede i et parkeringshus, og kom oss etter hvert til området rundt Le Grand Rex, kinoanlegget hvor konserten skulle skje. Deretter dro vi hjemom og dusjet, og stakk innom et bakeri hvor ekspeditøren var sjarmert av våre klønete forsøk på fransk. Selv kunne han knapt engelsk, så det ble underholdende for alle parter. Etterpå skulle vi spise middag, og fant ut at det var best å bestille take-away til hotellet, men vi fant fort ut at vi ikke hadde tid til å spise før konserten skulle starte, og avsted bar det. Slik kom vi sultne og slitne til Le Grand Rex.
Det skal dog sies: Le Grand Rex er en kinosal/konserthus som ble bygd på tyve/tredve-tallet, og dekoren bærer preg av det. Scenen hadde tre buer over seg i rødt, orange og gult, et fløyelsteppe som var trukket til side, og en stjernehimmel innendørs som i mitt hode rivaliserte stjernehimmelen i den store hallen i Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Vi havnet ved siden av et godt voksent ektepar fra Dublin, som hadde reist på ferie før de visste om konserten i Dublin, og som dermed i stedet hadd dratt ens ærend til Paris for å oppleve Tom Waits - begge kveldene! Tom Waits selv var en (fra der jeg satt på galleriet) to tommer høy tusseladd med hatt og gjennomsvett dress som trampet og hostet seg på magisk vis gjennom låter fra obskure plater som The Black Rider fra 1993 og Small Change fra 1976 samt et par klassikere og låter fra nyere utgivelser. Sønnene Casey (slagverk) og Sullivan (klarinett) var med på turen og gjorde jobben godt. Et lite parti knurrende ballader med kun piano og ståbass var høydepunktet for meg, særlig med godlåter som The Briar And The Rose og Walzing Matilda, og allsang på Innocent When You Dream. Ekstranumrene var av religiøs art, det første Chocolate Jesus, sunget gjennom ropert, og siste låt var evangeliske Come On Up To The House. Tom Waits var hele tiden en krysning mellom burlesk cabarét-vert, tordnende svovelpredikant, flamboyant sirkusdirektør, godlynt stand-up-komiker, nyfrelst gospelsanger, og frekk gammel trickster-gubbe. Med glimt i øyet fremførte han sangen Cemetery Polka hvor en av verselinjene er "there ain't no pretty girls in France". Rimelig stilig ting å gjøre når du er i Paris, skulle en tro. Det eneste som spolerte konserten noenlunde for meg var at jeg var sykt sulten og at alt vannet jeg hadde drukket hele dagen gjerne ville lates akkurat da.
Etter konserten dro vi på den nærmeste restauranten, som het Indiana. Der hadde de amerikansk-inspirert mat, og glade og lykkelige bestilte vi friterte kyllingstrimler med barbecuesaus og pommes frites, samt en pitcher med Heineken. Servitrisen vår fikk kjeft i alle gjesters påhør av en annen servitør, uten at vi fikk med oss helt hvorfor, samt at gjestene hun liksom skulle ha gjort noe galt mot satt og gjentok "men det er ikke så farlig!". Vi ga henne uansett ekstra med tips etterpå fordi vi syntes synd på henne. Indiana anbefales til alle som skal til Paris men ikke er så interessert i blåmuggost og snegler. Ta den rosa metrolinjen (nummer åtte) eller den gusjegule (linje nummer ni) og gå av på Bonne Nouvelle, så skal Indiana ligge like i nærheten. Den ligger omtrent rett over gaten fra Le Grand Rex.
Stay tuned for neste dags eventyrlige oppsummering. I morgen: Louvre, Muscad, crème brûlée, rulleskøyter, og hyppig bruk av "iddiotboka".
søndag 27. juli 2008
Daytripper
...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.
Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.
Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).
Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.
Bon nuit. Bon nuit to you all.
Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.
Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).
Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.
Bon nuit. Bon nuit to you all.
torsdag 29. mai 2008
Paris Waits
Når du tror at mirakler ikke lenger er mulige, når alt håp er ute, se ikke lenger enn hit: Tom Waits spiller konsert i Paris 24. juli, og jeg har billetter, takket være en kjæreste gitt av all verdens kobinerte gode makter og servert på sølvfat med roser og fioler. Ikke bokstavelig talt, men du skjønner tegninga.
Paris er av mange kategorisert som verdens mest romantiske by. En kan si hva man vil om det, men at den er mer romantisk enn Lillestrøm kan vi i hvert fall stort sett være enige om. For meg kunne gjerne turen gått annetstedshen; så lenge Tom Waits er der, og jeg er der samtidig, sammen med kjæresten min, så kan det være det samme. Da kan det like gjerne være på torget i Steinkjer for alt jeg bryr meg.
Jeg skal ikke si så mye om Tom Waits annet enn at han er en stygg og bråkete gammel mann som lager den mest geniale musikken jeg noen gang har opplevd. Dette er bisarre greier man kan le og gråte av, gjerne samtidig, og gjerne mens man er full. Man skal gjerne danse også, parvis, en litt for ukontrollert fylletango. Det skal lukte litt sigarettrøyk i lokalet. Litt svette. Sminke skal klines utover og hår skal bustes. Det skal være hatter. Skal man pule, skal det være stygt og realistisk, men helhjertet. Det er mulig dette høres i overkant ut, men jeg får denne følelsen hver gang jeg lytter til den rustne blenderstemmen, håndsaga, som stemmen til en engel som har vært død litt for lenge. Det er vakkert. På sitt vis.
Imens jeg gleder meg til konserten kan jeg jo også meddele at jeg kanskje skal i streik i uka som kommer. Ikke like spennende som Paris. Egentlig synes jeg de kunne spart seg å ta meg ut i strek nå, når jeg endelig sitter i et vikariat jeg virkelig trives i. Rettferdighet i verden? Nå nei du.
Enda en tannlegetime ble det også. Denne gangen til en tannkirurg som kan operere ut visdomstennene mine. Jeg lurer på om de noen gang tar høyde for at de svarte røntgenplatene de stapper inn i gapet på en kanskje muligens er litt for store for, tja, la oss si halve befolkningen? Jeg brekker meg bare jeg ser en sånn en. Dette resulterte da i at jeg måtte betale ekstra for å få puttet hodet inn i en maskin, stå på skrå og holde meg fast i et håndtak mens jeg bet i en pinne, for så å få hele maskinen til å snurre rundt hodet mitt som en annen mixmaster. "Har du klaustrofobi?" spurte pleieren. Nei, jeg har ikke det. Eller, jo, men ikke så ille. Likevel ble jeg litt bekymret av at "laserstrålene ikke gikk der de skulle" eller hva pokker. Det kan umulig være sunt.
Prisoverslaget kom på 2300 spenn for en lusen, inngrodd tann. Inkludert sterke smertestillende tabletter og en flaske munnskyll. Joda, jeg skal til Paris, jeg skal se Tom Waits, men jeg skal åpenbart ikke spise. Eller bo i noe annet enn en pappeske. Heldigvis har kjæresten min penger til sånt, enn så lenge. Nå har han jo investert så mye i meg at han taper penger på å eventuelt dumpe meg, og det er jeg jo ganske fornøyd med.
Paris er av mange kategorisert som verdens mest romantiske by. En kan si hva man vil om det, men at den er mer romantisk enn Lillestrøm kan vi i hvert fall stort sett være enige om. For meg kunne gjerne turen gått annetstedshen; så lenge Tom Waits er der, og jeg er der samtidig, sammen med kjæresten min, så kan det være det samme. Da kan det like gjerne være på torget i Steinkjer for alt jeg bryr meg.
Jeg skal ikke si så mye om Tom Waits annet enn at han er en stygg og bråkete gammel mann som lager den mest geniale musikken jeg noen gang har opplevd. Dette er bisarre greier man kan le og gråte av, gjerne samtidig, og gjerne mens man er full. Man skal gjerne danse også, parvis, en litt for ukontrollert fylletango. Det skal lukte litt sigarettrøyk i lokalet. Litt svette. Sminke skal klines utover og hår skal bustes. Det skal være hatter. Skal man pule, skal det være stygt og realistisk, men helhjertet. Det er mulig dette høres i overkant ut, men jeg får denne følelsen hver gang jeg lytter til den rustne blenderstemmen, håndsaga, som stemmen til en engel som har vært død litt for lenge. Det er vakkert. På sitt vis.
Imens jeg gleder meg til konserten kan jeg jo også meddele at jeg kanskje skal i streik i uka som kommer. Ikke like spennende som Paris. Egentlig synes jeg de kunne spart seg å ta meg ut i strek nå, når jeg endelig sitter i et vikariat jeg virkelig trives i. Rettferdighet i verden? Nå nei du.
Enda en tannlegetime ble det også. Denne gangen til en tannkirurg som kan operere ut visdomstennene mine. Jeg lurer på om de noen gang tar høyde for at de svarte røntgenplatene de stapper inn i gapet på en kanskje muligens er litt for store for, tja, la oss si halve befolkningen? Jeg brekker meg bare jeg ser en sånn en. Dette resulterte da i at jeg måtte betale ekstra for å få puttet hodet inn i en maskin, stå på skrå og holde meg fast i et håndtak mens jeg bet i en pinne, for så å få hele maskinen til å snurre rundt hodet mitt som en annen mixmaster. "Har du klaustrofobi?" spurte pleieren. Nei, jeg har ikke det. Eller, jo, men ikke så ille. Likevel ble jeg litt bekymret av at "laserstrålene ikke gikk der de skulle" eller hva pokker. Det kan umulig være sunt.
Prisoverslaget kom på 2300 spenn for en lusen, inngrodd tann. Inkludert sterke smertestillende tabletter og en flaske munnskyll. Joda, jeg skal til Paris, jeg skal se Tom Waits, men jeg skal åpenbart ikke spise. Eller bo i noe annet enn en pappeske. Heldigvis har kjæresten min penger til sånt, enn så lenge. Nå har han jo investert så mye i meg at han taper penger på å eventuelt dumpe meg, og det er jeg jo ganske fornøyd med.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
