Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.
Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.
I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.
Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.
Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.
Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.
To dager til vi reiser hjem til Trondheim.
Viser innlegg med etiketten nerd. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nerd. Vis alle innlegg
lørdag 5. juli 2008
torsdag 3. juli 2008
Kraften er med oss
Lofoten, dag... øhh... fire: Jeg har mistet døgnrytmen og er usikker på hvilken dag det er i dag. Mangelen på mørke gjør at jeg har begynt å måle tid i søvn/ikke søvn, og det gjør noe pussig med oppfatningen min av tid når jeg f.eks. sover i bilen på vei mellom to steder. Når jeg våkner opp har det liksom gått en dag. Men det har jo ikke det. It boggles the mind.
Vi besøkte Sortland i dag. Der fant vi Den Blå Byen. Altså, en eller annen gang fant en kunstnersjel ut at alle burde male husene sine blå. De fleste gjorde det, men ikke alle. Idéen døde litt etter det, får en tro. Likevel er byen rimelig blå sett fra et eksternt synspunkt. Rare greier. Men ganske pent. Snodig at det heter Sortland når ting er blått. Burde kanskje hett Blåland? Men det ville kanskje vært for åpenbart...
Lofoten er, variasjonsmessig, ikke rare greiene. Det er mye det samme: Vakker sjø, vakre fjell, vakre fjorder, sau, trær, og så videre. Nydelig over alt. Små tettsteder der det ser ut som om Samvirkelaget kanskje ikke fører mel, for det blir bare solgt ut igjen med en gang, ja. Et slikt tettsted kikket vi på i dag, av den enkle grunn at det var der foreldrene mine bodde to år før jeg ble født. I det grå huset rett nedenfor (den nå nedlagte) skolen bodde de, der brente de hjemme, lagde lokalavis, jobbet, spiste og sov, og lagde barn. Eller rett sagt, ett barn. Meg. Det var merkelig antiklimaktisk å se på huset, forøvrig. Skolen rett ovenfor var gjort om til hovedhuset til en campingplass. Veien forbi der stoppet rett bortenfor, omtrent der nok et fjell sto steilt ned i havet med solen i bakgrunnen.
Men til tross for antiklimakset fikk jeg, igjennom timesvis med kjøring igjennom flotte landskaper, i dag virkelig inntrykket av kreftene som kolliderer her ute på daglig basis. Havet står rett inn fra vest her, Nordishavet, og hiver seg med dødsforakt mot digre, sta fjell som sakte smuldrer og raser ned, og folk som bor her havner i midten som et innbitt skilsmissebarn hver gang - plaget og herjet, men med overbevisning: Her skal vi bli værende, sammen alle sammen, folk og fjell og hav, koste hva det koste vil.
Det er ikke alltid lett å se for seg hvordan det er å bo her. Nå er det sommer, men vi fikk jo høre om den gangen vinterstormen feide et helt lite samfunn på sjøen fra en liten holme ute i havgapet. Hva de folkene bodde der for kan man jo spørre seg om, men det varte ikke lenge. Havet hadde andre planer. Det er utrolig, men likevel alt for realistisk, å tenke på at havet kan feie vekk hus og dyr og folk som man med hånden kan feie sjakkbrikker av et brett. Vi fikk sett på et fjell der en stor sprekk har formet seg, og hvor man vet at det bare er et tidsspørsmål før fjellet går i tusen knas. Nåde den som tilfeldigvis befinner seg under det da. Et digert ras tok med seg sju mann under Lofotfisket en gang for mange herrens år siden, men bare for få år siden tok stormen en jafs av hovedveien på flere steder, og heiv asfalt og gråstein veggimellom. Trær på sjøen. Vann over fjellet. Stein og folk og dyr, hus og båter. Svosj. Vann og vind og fjell mot hverandre i en evig kollisjon hver vinter. For ikke å snakke om snøras. Hadde det bare ikke vært så pent her, hadde nok folk flyttet for livet. Det er litt som en vakker kvinne som har raserianfall. Man tar imot slag og stygge ord mens hun er sint, og så får man være hos henne når hun er rolig og sitter og børster håret, eller klapper hunden, eller nynner mens hun leser en bok.
Jeg har mange ganger lurt på hvor jeg skulle bodd hvis jeg ikke skulle bodd i Trondheim. Jeg har ikke egentlig noe lyst til å flytte til Oslo; det er en for stor by. Bergen? Njasj. Pent, men det regner så mye. Det måtte nesten blitt en bygd.
Lofoten blir det ikke. Grunner:
Forøvrig kjørte vi langs en vei i dag, som heter Valbergveien, der husnumrene gikk opp til 2800-tallet og beyond. Da ble det hevet noen øyebryn. Grunnen en selvsagt at husnumrene korresponderer til lengden på veien eller noe sånt, og at det er den gamle måten å gjøre det på, som folk bare ikke har giddet å kvitte seg med. Folk, altså!
Vi besøkte Sortland i dag. Der fant vi Den Blå Byen. Altså, en eller annen gang fant en kunstnersjel ut at alle burde male husene sine blå. De fleste gjorde det, men ikke alle. Idéen døde litt etter det, får en tro. Likevel er byen rimelig blå sett fra et eksternt synspunkt. Rare greier. Men ganske pent. Snodig at det heter Sortland når ting er blått. Burde kanskje hett Blåland? Men det ville kanskje vært for åpenbart...
Lofoten er, variasjonsmessig, ikke rare greiene. Det er mye det samme: Vakker sjø, vakre fjell, vakre fjorder, sau, trær, og så videre. Nydelig over alt. Små tettsteder der det ser ut som om Samvirkelaget kanskje ikke fører mel, for det blir bare solgt ut igjen med en gang, ja. Et slikt tettsted kikket vi på i dag, av den enkle grunn at det var der foreldrene mine bodde to år før jeg ble født. I det grå huset rett nedenfor (den nå nedlagte) skolen bodde de, der brente de hjemme, lagde lokalavis, jobbet, spiste og sov, og lagde barn. Eller rett sagt, ett barn. Meg. Det var merkelig antiklimaktisk å se på huset, forøvrig. Skolen rett ovenfor var gjort om til hovedhuset til en campingplass. Veien forbi der stoppet rett bortenfor, omtrent der nok et fjell sto steilt ned i havet med solen i bakgrunnen.
Men til tross for antiklimakset fikk jeg, igjennom timesvis med kjøring igjennom flotte landskaper, i dag virkelig inntrykket av kreftene som kolliderer her ute på daglig basis. Havet står rett inn fra vest her, Nordishavet, og hiver seg med dødsforakt mot digre, sta fjell som sakte smuldrer og raser ned, og folk som bor her havner i midten som et innbitt skilsmissebarn hver gang - plaget og herjet, men med overbevisning: Her skal vi bli værende, sammen alle sammen, folk og fjell og hav, koste hva det koste vil.
Det er ikke alltid lett å se for seg hvordan det er å bo her. Nå er det sommer, men vi fikk jo høre om den gangen vinterstormen feide et helt lite samfunn på sjøen fra en liten holme ute i havgapet. Hva de folkene bodde der for kan man jo spørre seg om, men det varte ikke lenge. Havet hadde andre planer. Det er utrolig, men likevel alt for realistisk, å tenke på at havet kan feie vekk hus og dyr og folk som man med hånden kan feie sjakkbrikker av et brett. Vi fikk sett på et fjell der en stor sprekk har formet seg, og hvor man vet at det bare er et tidsspørsmål før fjellet går i tusen knas. Nåde den som tilfeldigvis befinner seg under det da. Et digert ras tok med seg sju mann under Lofotfisket en gang for mange herrens år siden, men bare for få år siden tok stormen en jafs av hovedveien på flere steder, og heiv asfalt og gråstein veggimellom. Trær på sjøen. Vann over fjellet. Stein og folk og dyr, hus og båter. Svosj. Vann og vind og fjell mot hverandre i en evig kollisjon hver vinter. For ikke å snakke om snøras. Hadde det bare ikke vært så pent her, hadde nok folk flyttet for livet. Det er litt som en vakker kvinne som har raserianfall. Man tar imot slag og stygge ord mens hun er sint, og så får man være hos henne når hun er rolig og sitter og børster håret, eller klapper hunden, eller nynner mens hun leser en bok.
Jeg har mange ganger lurt på hvor jeg skulle bodd hvis jeg ikke skulle bodd i Trondheim. Jeg har ikke egentlig noe lyst til å flytte til Oslo; det er en for stor by. Bergen? Njasj. Pent, men det regner så mye. Det måtte nesten blitt en bygd.
Lofoten blir det ikke. Grunner:
- Det er for mange kunstnere her fra før. Jeg er kunstner, og da kan jeg ikke bo for tett på andre kunstnere, det går ikke. Kunstneregoet mitt må ha rom!
- Vind, vann, og stein. I konstant kald krig, og varm krig også for den saks skyld.
- Lys/mørke. Om sommeren blir man døgnvill av lyset. Om vinteren blir man døgnvill, deprimert, bleik, og får D-vitaminmangel av mørket. You do the math.
- Så vidt jeg vet er det ingen her som driver med rollespill. Det er heller ingen bokhandel her som fører denslags, eller endog tengeserier eller sånne ting. Amazon, sier du? Play.com? Joda. Men ingen nettbutikker slår det å snakke med en annen nerd ansikt til ansikt, selv om han/hun bare jobber i en butikk.
- Det er langt til nærmeste nerdevenn. Trondheim, Oslo, Bergen - disse er nerdesteder av dimensjoner. Tromsø er jeg usikker på, men det blir nærmest dersom jeg ville blitt boende i Lofoten. Jeg kjenner ikke kjeft i Tromsø.
- Kaldt! Hele! Året! (Nesten.)
Forøvrig kjørte vi langs en vei i dag, som heter Valbergveien, der husnumrene gikk opp til 2800-tallet og beyond. Da ble det hevet noen øyebryn. Grunnen en selvsagt at husnumrene korresponderer til lengden på veien eller noe sånt, og at det er den gamle måten å gjøre det på, som folk bare ikke har giddet å kvitte seg med. Folk, altså!
fredag 27. juni 2008
The prettiest girl in Itras By
Spillfestivalen Arcon, dag 2: Jeg ankom Blindern i ti-tida, bare for å oppdage at pengene jeg trodde nettbanken min hadde overført til Arcon, ikke var overført likevel. Det ble en masse styr, og jeg endte opp med å betale 50 kroner mer for hele festivalen. Det var riktignok ikke så ille, siden jeg uansett hadde regnet med denne utgiften, men likevel litt surt at jeg mistet deltakerprioriteringene jeg vanligvis ville hatt som forhåndsbetalende. Det til side brukte jeg første pulje av dagen til å sose rundt, lære meg å spille HeroClix, og møte folk jeg (såvidt) kjenner fra Hyperions rollespillforum.
Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.
Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.
Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.
Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.
Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.
HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).
Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.
Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.
På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.
Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.
Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.
Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.
Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.
Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.
HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).
Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.
Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.
På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.
torsdag 26. juni 2008
The prettiest girl in Oslo
Jeg er dum. Åpenbart. I går natt hadde jeg reisefeber, noe jeg vil beskrive som kaldsvette, kvalme, hjertebank og søvnløshet - noe jeg alltid får når jeg vet at jeg skal ut og reise. Ergo fikk jeg jo ikke sove, og tok i stedet en lang, god nerdesession over msn med Vero, og la meg klokka fire etter å ha dusjet av meg kaldsvetten og fått presset i meg en skive med sjokopålegg. Dumt, dumt, dumt.
Så, i morges, ble jeg vekket av jobben (som jeg strengt tatt ikke har lenger) som ba meg om å gjøre noe ekstraarbeid. Nølende sa jeg ja, dersom jeg kunne få ting (en eksamensoppgave og to besvarelser) tilsendt på epost. Så jeg får besvarelsene, men ikke oppgaven. Konge. Jeg sender epost tilbake og ber om oppgaven også. Det kommer ikke noe svar før jeg må løpe for å rekke flybussen, så jeg lar det ligge og håper at jeg får nett der jeg skal overnatte. Jeg tar flybussen og rekker så vidt innsjekkingen fordi bussen er forsinket. Sjekke inn, sette seg på flyet, sove i tre kvarter, gå av flyet, finne en buss eller en trikk.
Trikken jeg fant var en av de jeg hadde fått beskjed om at ville funke. Nummer 18. Jeg får en sms fra jobben om at nå skal oppgaven være sendt. Så, etter å ha passert Aker Brygge, som så visst var fullstendig riv ruskende gal retning, ringte jeg til overnattingsverten min og spurte "hva nå?" Samtidig oppdaget jeg at nummeret på trikken plutselig hadde skiftet til 12. WTF? Så jeg går av trikken, jabber litt geografi over telefonen med verten min, og finner til slutt en trikk som stemmer. Det er hyggelig å endelig være på rett vei, og jeg får masse oppvartning der jeg skal sove. Nett får jeg også, og sjekker eposten min etter den oppgaven som skulle vært tilsendt. Nada.
Så kommer tiden for å forlate leiligheten og dra til Arcon. Grunnen til at jeg er i Oslo. Jeg skal delta og observere spill og lek der oppe, og intervjue folk om rollespill som hobby. Jeg kommer til de ganske nitriste sekstitallslokalene til Wilhelm Bjerckes Hus på Blindern, og tenker umiddelbart: Hvorfor vil noen studere her? Utendørs er området ganske fancy, men innendørs minner det mest om en gammel og lite vedlikeholdt barneskole fra da jeg var sju. Når alt er dekket med plastlag som liksom skal forestille tre, og stoppen tyter ut av stolputene, da holder det ikke å ha montert inn en hypermoderne flatskjerm med rullende infotekst i veggen. Sorry mac. Folk som er der oppe er noen jeg kjenner og masse ukjente, og det går for det meste i litt tjukke mennesker som ikke har fått alt for mye sol. Det er mye skjegg og briller å se. Det er i grunnen ikke noe galt med noe av dette, men det er en viss aura av "nerd" som bare ligger tjukt utenpå og gjør meg litt ekstra bevisst på tingenes tilstand. Det slår meg at jeg kanskje ikke er blant de styggeste menneskene på jorden.
Ok, dette høres kanskje litt slemt og hyklersk ut, siden jeg heller ikke akkurat er noen kurv med frukt, men i mange tilfeller har stereotypene litt rett. Jeg beklager.
Av andre interessante opplevelser jeg har hatt i dag: Jeg har møtt en liten dansk-svensk gårdshund om heter Odin. Han er utrolig spretten og aktiv, og har tygd på omtrent alle mine hjørner i løpet av den korte tiden vi har kjent hverandre. Han minner om en hundeformet mixmaster, så aktiv er han.
Oppdateringer av faktiske aktiviteter på Arcon kommer i morgen.
Så, i morges, ble jeg vekket av jobben (som jeg strengt tatt ikke har lenger) som ba meg om å gjøre noe ekstraarbeid. Nølende sa jeg ja, dersom jeg kunne få ting (en eksamensoppgave og to besvarelser) tilsendt på epost. Så jeg får besvarelsene, men ikke oppgaven. Konge. Jeg sender epost tilbake og ber om oppgaven også. Det kommer ikke noe svar før jeg må løpe for å rekke flybussen, så jeg lar det ligge og håper at jeg får nett der jeg skal overnatte. Jeg tar flybussen og rekker så vidt innsjekkingen fordi bussen er forsinket. Sjekke inn, sette seg på flyet, sove i tre kvarter, gå av flyet, finne en buss eller en trikk.
Trikken jeg fant var en av de jeg hadde fått beskjed om at ville funke. Nummer 18. Jeg får en sms fra jobben om at nå skal oppgaven være sendt. Så, etter å ha passert Aker Brygge, som så visst var fullstendig riv ruskende gal retning, ringte jeg til overnattingsverten min og spurte "hva nå?" Samtidig oppdaget jeg at nummeret på trikken plutselig hadde skiftet til 12. WTF? Så jeg går av trikken, jabber litt geografi over telefonen med verten min, og finner til slutt en trikk som stemmer. Det er hyggelig å endelig være på rett vei, og jeg får masse oppvartning der jeg skal sove. Nett får jeg også, og sjekker eposten min etter den oppgaven som skulle vært tilsendt. Nada.
Så kommer tiden for å forlate leiligheten og dra til Arcon. Grunnen til at jeg er i Oslo. Jeg skal delta og observere spill og lek der oppe, og intervjue folk om rollespill som hobby. Jeg kommer til de ganske nitriste sekstitallslokalene til Wilhelm Bjerckes Hus på Blindern, og tenker umiddelbart: Hvorfor vil noen studere her? Utendørs er området ganske fancy, men innendørs minner det mest om en gammel og lite vedlikeholdt barneskole fra da jeg var sju. Når alt er dekket med plastlag som liksom skal forestille tre, og stoppen tyter ut av stolputene, da holder det ikke å ha montert inn en hypermoderne flatskjerm med rullende infotekst i veggen. Sorry mac. Folk som er der oppe er noen jeg kjenner og masse ukjente, og det går for det meste i litt tjukke mennesker som ikke har fått alt for mye sol. Det er mye skjegg og briller å se. Det er i grunnen ikke noe galt med noe av dette, men det er en viss aura av "nerd" som bare ligger tjukt utenpå og gjør meg litt ekstra bevisst på tingenes tilstand. Det slår meg at jeg kanskje ikke er blant de styggeste menneskene på jorden.
Ok, dette høres kanskje litt slemt og hyklersk ut, siden jeg heller ikke akkurat er noen kurv med frukt, men i mange tilfeller har stereotypene litt rett. Jeg beklager.
Av andre interessante opplevelser jeg har hatt i dag: Jeg har møtt en liten dansk-svensk gårdshund om heter Odin. Han er utrolig spretten og aktiv, og har tygd på omtrent alle mine hjørner i løpet av den korte tiden vi har kjent hverandre. Han minner om en hundeformet mixmaster, så aktiv er han.
Oppdateringer av faktiske aktiviteter på Arcon kommer i morgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
