Nostalgørr

I dag var siste arbeidsdag på jobb før juleferien kicker inn. Dvs. det er oppmøteplikt også i morgen, men da er det mest obligatorisk grøtspising med frasen "God jul, ser dere over nyttår!" trygt plassert på tungespissen, klar til bruk. Dagen gikk med til å bl.a. se en film sammen med en engelskklasse bestående av 17-åringer, og under filmen ble jeg tidvis bekymret for at alle sexreferansene skulle bli for mye, men slo det fra meg med tanken på at hadde det vært en voldsfilm hadde jeg nok bidratt til en mye usunnere pedagogikk. Egentlig skulle vi hatt en julefilm på 90 minutter eller mindre, men jeg må ærlig innrømme at der har jeg nok sviktet som planlegger. Alternativene mine besto av Futurama eller noe av Monty Python, hvilket ble nedstemt av dagens rødkinnede ungdom. Over nyttår tror jeg likevel jeg skal vise "Life of Brian" som en del av innføringen i britisk kultur. Tvang kan også være gøy.

Til tross for at jeg nå har jobbet siden 1. august, tar jeg meg fortsatt i å rusle rundt i gangene på skolen mens jeg plutelig tar meg i å tenke "Jøss! Jeg er på jobb!" Alle som har gått arbeidsledige og/eller delvis uføre i mer enn ett år vet hva jeg snakker om, skulle jeg mene. Jeg er ennå ikke blirr en racer på oppmøte i felleslunsjene, og jeg tror ikke jeg er kjempepopulær verken hos medarbeidere eller elever, men det er vel igrunnen heller ikke poenget. Jeg tjener penger, det er poenget. Her om dagen fikk jeg øye på den tidligere Nav-konsulenten min på dagligvarebutikken, og motsto bare såvidt trangen til å løpe bort til henne og rope "In your FACE!" og så le hysterisk og løpe vekk igjen. Life is good.

Og livet er faktisk ganske bra. Det er selvsagt noen små, mørke skyer, men det må jo regne av og til også, ikke sant? Livet går fremover. Dette tenker jeg på mens jeg spiser en eske "Hockeypulver" (eksistert i butikkene siden hockeyseveisens dager) og en pakke "Double Dip" (noe jeg tror fantes allerede i min mors yngre dager, men sikker kan jeg ikke være). "Double Dip" var langt fra så digg som jeg husker det var da jeg var åtte. Bruspulver har liksom ikke samme sjarm lenger nå, over tyve år senere. "Hockeypulver" er derimot fremdeles dritgodt. Nostalgien er ikke helt komplett, med andre ord. Noe var nok bedre før, men ikke alt. Langt fra alt. Hå nei.

Av og til, på jobb, tar jeg meg i å si ting som "Da jeg var på din alder" og "Den gang jeg gikk på skolen", og følge opp med noe som var helt annerledes enn det er i dag. Det var ikke alltid bedre, men det var ofte helt OK. Vi hadde ikke egne laptoper med internett på, på skolen. Noe jeg mener kanskje var like greit. Unge folk i dag (inkludert kjæresten min på over tredve) kan knapt å skrive navnet sitt så man skjønner hva som står. La gå at det er fancy med et fett navnetrekk, til kontrakter og lignende, men alvorlig talt. I Afrika er det et privilegium å lære å skrive med blyant. I Norge, 2009, er det et ork, en byrde, håpløst gammeldags, og kjedelig, og ikke minst unødvendig. I følge mine 16-til-18-årige elever. Dog, skulle man målt alle ting på deres kjedsomhetsskala, hadde man ikke hatt mye morsomt å velge mellom. De som mener det er unødvendig å lære seg skikkelig håndskrift har åpenbart aldri skrevet en handleliste i sitt liv.


Dette tenker jeg på. Mens jeg er ferdig med de siste julegavene. Eller nesten. Må ut og kjøpe noe til kjæresten min fra mammaen min. La gå at det er tolv minus ute; gavene skal frem. Men de trenger kanskje ikke å komme frem akkurat i dag.

Jaa, du Nisse

Her i gården skjer det ikke så mye. Det er en grunn til at jeg ikke har oppdatert på en stund, for å si det sånn. Det har vært en del julestress, siden jeg er såpass demotivert av arbeidsløshet at jeg snoozer klokka minst fem ganger hver "morgen" og ender opp med å sove til to selv om jeg ønsker meg døgnrytme til jul.

I dag endte jeg opp med å kjøpe den siste gaven som faktisk må kjøpes (ikke lages), og føler meg rimelig avslappet til tross for at de gavene som fremdeles må lages ikke egentlig er påbegynt, og må være ferdige til torsdag klokken fire. I mellomtiden er alle andre produktive og kjøpesterke, og har komplettert dyre gavekjøp med sukker på. Jeg føler meg underlegen.

Det jeg liker best med julen er nemlig å gi vekk ting. Få ting kan jeg gjøre resten av året, liksom. Jeg er aller mest stolt av gaven jeg kjøpte til kjæresten min, som er tung (gaven, ikke kjæresten), og som jeg egenhendig slepte hjem fra sentrum til tross mine lite bærekraftige stilk-armer. Ellers er jeg ganske fornøyd med å ha bakt sjakkruter, selv om de ble mer som Fantomet-kjeks (fordi sjokoladepartiene ser ut som mørke briller i et vanilje-ansikt) enn som faktiske sjakkruter. Deigen er nemlig sjukt vanskelig å jobbe med, det er jo nesten bare smør og mel. Den faller fra hverandre like lett som FrPs politiske resonnement.

Og så har jeg gjenoppdaget Bob Dylan i det siste. Shelter From The Storm er en av verdens nydeligste låter, selv om Dylan nasalgnåler og står i. Ellers skjer det lite. Sjekk tilbake med jevne mellomrom for å se etter at jeg ikke har avgått ved døden.

A propos "døden": Les De fire store: Når de døde våkner av Øystein Runde og Geir Moen. Inspirert av Alan Moore, much? Veldig, veldig flott bok. Håper det kommer flere fra den kanten.