Den gode, den onde, og den amerikanske

Valget er over. Den siden jeg vil kalle "min side", selv om jeg overhodet aldri har satt mine bein på amerikansk jord eller forstått meg på amerikansk politikk, vant. USA har fått sin første fargede president.

USA, landet som fremdeles - til tross for Irak-krigen, Guantanamo, MacDonalds, og sin enorme og urettferdige skildnad på fattig og rik - fremstår som en hildring på den andre siden av en svært stor og svært blå sjø. I alle fall for meg. USA er landet jeg bare har sett på TV eller hørt i musikk, men det er likevel en stor del av kulturen jeg vokste opp med. Bøkene jeg leste; Jack Kerouac, Allen Ginsberg, musikken jeg dyrket; Patti Smith, Bob Dylan, og de store kulturelle fenomenene som påvirket hele den kulturelle verden fra Japan til Smøla; Star Wars, grunge-bølgen, jeg vet ikke hva. Og 9/11, selvsagt. Hendelsen som av Karlheinz Stockhausen ble karakterisert som "verdens største kunstverk". Jeg må si at uttalelsen fremmer både avsky og beundring hos meg. Avsky fordi man knappest kan kalle en forskrudd og hatefull hevnaksjon som denne for "kunst" på noe vis. Beundring fordi mannen i det minste hadde nok guts til å si nøyaktig hva han syntes om saken. Heldigvis er han død (jeg sier heldigvis fordi fyren laget så horribel musikk at den kunne få fluer til å falle døde til jorden - effektivt som insektmiddel, ikke kult for oss andre).

Men tilbake til valget. Det var med fortvilelse jeg så Barack Obama og Hillary Clinton knive om de demokratiske velgerne når republikanerne allerede hadde satt John "Gjeipen" McCain på tronen knapt utfordret av andre kandidater i det hele tatt. I mine øyne var både Obama og Clinton verdige kandidater. Hadde de kunnet bli enige om hvem som skulle gå først, hadde det knapt vært noe problem å la den ene stille til valg denne perioden og den andre til neste periode. I stedet brukte de tid og ressurser på å dra hverandre ned mens McCain tilsynelatende kunne gni seg i hendene og le hele veien til valglokalet.

Det er litt morsomt å tenke på at McCain saboterte seg selv ved å - som hjertesyk, gammel mann - velge en psykotisk, pengeslukende fundamentalist som visepresidentkandidat. Palin var i denne situasjonen som Fru Smith var for sin ektemann J. Howard Marshall; et "sexy" trekkplaster for velgerne, men et ukløktig valg av partner for en "døende" mann. På samme måte som Howards barn protesterte mot ekteskapet, var det mange i McCains leir som protesterte mot visepresidentkandidaturet. Og med god grunn! Se for deg at McCain blir valgt, og deretter parkerer tøflene i løpet av de første månedene i jobben. Da har man plutselig USAs første kvinnelige president - en president som på alle vis oppfyller fordommene mot kvinner i maktposisjoner: En hysterisk husmor som tar med barna overalt, bruker penger på klær og styling, tror at Jesus bor i en blåbærmuffin, og ikke vet hvor Russland ligger. Jeg synes det er fantastisk at en av fansen hennes uttalte til en avis at "jeg skjønner ikke hva Obamas side prater om, jeg velger Palins side, for hun er så pen". Denne personen, må tillegges, var en 13 år gammel gutt. "Hei, jeg er 13 og jeg forstår ikke politikk." Gisp! Sjokk! "Hei, jeg er en 13 år gammel gutt som nettopp har fått rogn i påsan, og jeg stemmer på den kandidaten som har pupper." Outstanding! Jeg skjønner ikke hvor avisene tar scoopene sine fra, altså. Palin ville uansett kjønn vært verre enn Bush - Bush hadde i det minste Dick "Evil Genius" Cheney i ryggen. Det Palin ville hatt i ryggen ville forhåpentligvis, så fort som mulig, vært en kniv dekket med curare, og som satte fyr på hele kjerringa.

Med Clinton ville USA fått sin første kvinnelige president, og hun kunne faktisk også gjort noe saklig ut av det. I stedet fikk de nå sin første svarte/fargede/whatever president. Begge deler er ganske fantastisk. Selv om Obama skulle finne på å bæsje i skuffen som president, har han fremdeles satt en ny standard som gjør at USA sannsynligvis i fremtiden vil være åpnere for minoriteter i maktposisjoner. Og jepp, jeg regner fortsatt kvinner som en minoritet. Så lenge nyfødte jentebarn fortsatt hives i elva i visse land i verden, vil kvinner holde en lavere posisjon jevnt over.

Jeg leser med stor fornøyelse (eller snarere skrekkblandet fryd) i Dagbladet.no at McCains skuffede velgermasse ser ut til å oppriktig mene at Obama er "ond og grusom" og vil ødelegge landet deres. Til og med når McCain selv uttaler at han gratulerer Obama med seieren og ønsker ham lykke til med å styre landet de begge elsker. Det skal han ha, "Gjeipen" - han er en god taper. Og Obama er foreløpig en god vinner.

Barack Obama, skuff meg ikke! Valget har gitt meg ny tillit til landet jeg beundret som barn, ble skeptisk til som tenåring, og likegyldig til som ung voksen. Ikke gå til flere kriger. Rydd opp, brett opp ermene, og smil mens du jobber. Vær vennlig, USA. Vær det forbildet du gjerne vil være.

Let America Be America Again

Homo no igjæn

Leser oppgitt siste artikkel som omhandler den kollektivt betegnede "homosaken" (altså enhver sak som har med diskriminering av homofile å gjøre - den jeg snakker om står i Dagbladet). Her uttaler Knut Storberget: "Vi trenger mer av kjærlighet, ikke en kirke som mobiliserer for å hindre dette. Jeg trodde kirkas utfordring var å få flere til å gifte seg i kirka. De burde bruke tida på noe annet enn å stoppe kjærlighet mellom mennesker."

Kjære Storberget. Når skal du skjønne at det ikke er noe poeng i å mase seg til å være med i en klubb som ikke vil ha deg som medlem? La kirken holde på med sitt, og la de homofile lage seg en ny og kulere kirke, hvis de så absolutt skal tilbe en guddom som igrunn gjerne ser at de ikke holder på med sånt tøv. Det har vært gjort før. Når skal man begynne å se sannheten i øynene? "Gud elsker oss alle," sies det, men i så fall elsker han vel alle, da, og i så fall kan man ikke komme her og basere en institusjon på at han plutselig ikke gjør det? Tankene går til George Orwells berømte sitat "All animals are equal, but some are more equal than others."

Gud elsker oss alle, unntatt... og unntatt... og med mindre... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til alle disse forbeholdene. Kjære Storberget. Hvis du synes man bør mobilisere for kjærlighet, og kirken åpenbart mobiliserer for å hindre kjærlighet, så er det kanskje ikke en klubb det er verd å være med i, er det vel? Du ville ikke stemt på et politisk parti som sto midt imot det du står for? Hvis en venn av deg plutselig begynte å behandle deg som søppel ville du blitt trist og lei deg, men du ville ikke fortsatt å være vennen hans, regner jeg med. Det ville i hvert fall ikke jeg. Livet er for kort til å forsøke å endre noe som ikke vil endres, som ikke ønsker å endres. Man kan stille et ultimatum: Gud, om du nå er der, hvis du ikke slutter å hate homofile, så vil jeg ikke være med i klubben din lenger. Hører du? Jeg slutter. Og så kan Gud, om han nå finnes, ta det derfra. Ballen er liksom på hans banehalvdel. Slutter han, så kan dere bli venner igjen. Om han nå finnes. Det er slett ikke noen garanti for det.

Endring til det bedre er forsåvidt ikke noe å kimse av, og jeg skal kanskje prise Storbergets holdninger og innsats for å endre dette neserynkende forgubbelsesprosjektet som kirken er og har vært i uminnelige tider. Noen må brette opp ermene og ta oppvasken som har blitt stående på kjøkkenbenken. Gradvis; ett og ett glass, en og en tallerken, en og en kasserolle. Sakte og snikende endringer, så de sure gubbene ikke merker at vi endrer på det de sitter og knuger på. Revolusjonens oppvaskmaskin er for rask, for effektiv, for omveltende. Sakte og krypende, det er tingen. Distraher dem med et homobryllup, og snik inn kvinnelige prester. Distraher dem med homoadopsjon, og snik inn homobryllup. Neste gang får man distrahere dem med noe annet de misliker sterkt, slik som abort eller homofiles rett til å sitter foran i bussen... nei, vent, det var i USA, og en helt annen konflikt. Lett å forveksle.

Fear itself

For en ukes tid siden kom jeg over en sak i Dagbladet som jeg leste, snøftet over, og deretter glemte. Da jeg igjen surfet Dagbladet.no etter nyheter i dag, kom jeg over saken igjen. Jeg leste den, og snøftet en gang til. Så innså jeg at verden er skrudd. Det har jeg innsett før, men av og til så vinker verden litt sånn oppmerkomhetssøkende, og peker på seg selv, nikker, og sier "skrudd." Sånn at jeg ikke skal glemme det.

Saken handlet om et kunstfotografi av en naken australsk jente. (Les den her.) Det slår meg at disse sex-overalt-tider også er pedofili-tider, og nåde den som våger å la sitt barn løpe naken på stranda i sommervarmen. Eller ta bilder av sitt nakne barn. Eller la barnet være nakent i det hele tatt. Jeg er ingen nudist, men det er naturlig å være naken. Jeg higer ikke akkurat etter å se hvermansen springe rundt i nettoen, folk kan gjerne kle på seg for min del, men det er ikke noe moralsk tvilsomt med nakenhet i utgangspunktet. Da jeg ruslet rundt i Barcelona i fjor sommer kom en komplett naken mann (unntatt solhatt, sandaler og kamera i bånd rundt halsen) tuslende ned samme gate. Folk lo litt, og tok bilder, og mannen smilte og tuslet videre. Det var liksom ikke noe stor ståhei. Jeg mistenker at dette er fordi nakenhet er naturlig, om enn kanskje litt pussig midt i en by (derav fotograferingen).

Det er jo slik at vi de siste åra har blitt bomardert med (seksuelt ladet) nakenhet i media og i popkultur. Dette påvirker jo særlig den yngre garde. Det selges stringtruser og blonde-BH'er i størrelser helt ned i XXXS. Hva har du i en XXXS-BH? Tyttebær? Da kan man like gjerne holde "puppene" oppe med Donaldplaster. Det gjelder forsåvidt klær også. De gode nyhetene er at kortvokste jenter kan finne sexy dameklær i barneavdelingen, mens kortvokste herrer må nøye seg med Spider-Man-underbukser og Daffy Duck-skjorter. En kar jeg kjenner ble litt kvalm av å oppdage at en jente han hadde gått og sjekket ut bakfra umulig kunne vært mer enn tolv da han fikk sett henne forfra. I USA holdes det missekonkurranser for jenter ned i fireårsalderen (under den alderen holdes det babymissekonkurranser), samtidig som amerikanere hyler ut om pedofile tendenser blant foreldre som lar ungene leke nakne i hagen når det er varmt ute.

Hvis vi er så redde for at skumlinger skal forgripe seg på ungene våre, hvorfor prøver vi da å gjøre dem mest mulig voksne og/eller seksuelt attraktive fortest mulig? Og samtidig: hvorfor kan ikke en voksen se skjønnheten i en naken barnekropp uten at dette liksom skal være seksuelt ladet? Jeg kan mene at et barn er vakkert uten klær, men det betyr fanden skjære meg ikke at jeg har tenkt å ta det på tissen, eller at jeg i det hele tatt under noen omstendighet i villeste fletta kunne tenke meg det. Ærlig talt! Bildet av Olympia Nelson er kjempeflott, og jeg synes ikke det er noe tvilsomt med det. Jeg skjønner godt at Olympia ble opprørt av uttalelsene om at hennes nakne kropp liksom skulle være noe ekkelt. Hva sier det til verdens barn egentlig?

Vi er så redde for pedofili nå for tiden at vi ikke en gang tør å ha ungene våre på fanget uten minst tre lag med klær imellom oss. Skal barnet dusje? Da går vi ikke inn på badet. Skal barnet legge seg? Da skal det ha pysj på, eller så kan vi ikke gi godnattkyss uten at vi har ett lag dyne og to lag klær imellom oss. Skal barnet bade i sjøen? Badebukse, gjerne så stor og dekkende som mulig, eller heldekkende badedrakt for piker. Skoleelever ned i åtteårsalderen er redde for å dusje etter gym på skolen fordi de har lært at det er unaturlig å være naken slik at andre kan se det. Jeg vet ikke om jeg liker denne trenden. Det er greit å ikke overdrive, det er greit å ikke ha lyst til å være nudist, men det er ikke greit å være så usikker på egen nakenhet at man ikke kan holde seg ren etter å ha løpt og svettet i gymmen, særlig ikke når man skal holde seg på skolen i noen timer til. Eller ikke tørre å gå naken ut av badet hjemme fordi man har hørt om fedre og mødre som liker å gjøre slemme ting med nakne barn. Eller ikke tørre å la barna gå nakne ut av badet hjemme fordi man har hørt at... ja, hørt at hva da? At man kan bli spontanpedofile av å se en naken barnerumpe?

En eller annen tulling sa en gang: "The only thing we have to fear, is fear itself." Jeg tror jaggu han hadde rett.