Et TV-serie-meme

Reglene:

• Merk alle TV-serier du har sett minst tre episoder av, med fet skrift.
  
• Merk med kursiv hvis du mener å ha sett hver bidige episode.
• Rappet fra The Urban Recluse.
  

24

7th Heaven
ALF
Alias

American Gothic
America’s Next Top Model
Angel
Arrested Development
Babylon 5
Batman: The Animated Series
Battlestar Galactica (the old one)
Battlestar Galactica (the new one)
Baywatch
Beverly Hills 90210 (original)
Bewitched
Bonanza
Bones
Bosom Buddies
Boston Legal
Boy Meets World
Brothers And Sisters
Buffy the Vampire Slayer
Californication
Chappelle’s Show
Charlie’s Angels
Charmed
Cheers
Chuck
Clarissa Explains it All
Columbo
Commander in Chief
Crossing Jordan
CSI
CSI: Miami
CSI: NY
Curb Your Enthusiasm
Dark Angel
Dark Skies
DaVinci’s Inquest
Dawson’s Creek
Dead Like Me
Deadwood
Degrassi: The Next Generation
Designing Women
Desperate Housewives
Dexter
Dharma & Greg
Different Strokes
Doctor Who
Dragnet
Due South
ER
Everwood
Everybody Loves Raymond
Facts of Life
Family Guy
Farscape
Fawlty Towers
Felicity
Firefly
Frasier
Freaks & Geeks
Friends
Fringe
Futurama
Get Smart
Gilligan’s Island
Gilmore Girls
Gossip Girl
Grey’s Anatomy
Grange Hill
Growing Pains
Gunsmoke
Happy Days
Hercules: the Legendary Journeys
Heroes
Home Improvement
Homicide: Life on the Street
House
I Dream of Jeannie
I Love Lucy
Invader Zim
Invasion
Hell’s Kitchen
JAG
Jackass
Joey
Kim Possible
Knight Rider
Knight Rider: 2008
Kung Fu
Kung Fu: The Legend Continues
La Femme Nikita
LA Law
Laverne and Shirley
Law and Order
Law and Order: SVU
Law and Order: CI
Leverage
Little House on the Prairie
Lizzie McGuire
Lois and Clark: The New Adventures of Superman
Lost
Lost in Space
MASH
MacGyver
Malcolm in the Middle
Married… With Children
McLeod’s Daughters
Melrose Place
Miami Vice
Mission: Impossible
Mod Squad
Monk
Mork & Mindy
Murphy Brown
My Life As A Dog
My Three Sons
My Two Dads
Mythbusters
NCIS
Ned Bigby’s Declassified School Survival Guide
Nip/Tuck
Numb3rs
One Tree Hill
Oz
Perry Mason
Power Rangers
Press Gang
Prison Break
Private Practice
Privileged
Profiler
Project Runway
Psych
Pushing Daisies
Quantum Leap
Queer As Folk (US)
Queer as Folk (UK)
ReGenesis
Remington Steele
Rescue Me
Road Rules
ROME
Roseanne
Roswell
Sanctuary
Scooby-Doo, Where Are You?
Scrubs
Seaquest DSV
Seinfeld
Sex and the City
Six Feet Under
Slings and Arrows
Smallville
So Weird
South of Nowhere
South Park
Spongebob Squarepants
St. Elsewhere
Star Trek
Star Trek: The Next Generation
Star Trek: Deep Space Nine
Star Trek: Voyager
Star Trek: Enterprise
Stargate Atlantis
Stargate SG-1
Starsky & Hutch
Superman
Supernatural
Surface
Survivor
Taxi
Teen Titans
That 70’s Show
That’s So Raven
The 4400
The Addams Family
The Amazing Race
The Andy Griffith Show
The A-Team
The Avengers
The Beverly Hillbillies
The Big Bang Theory
The Brady Bunch
The Cosby Show
The Daily Show
The Dead Zone
The Dick Van Dyke Show
The Flintstones
The Fresh Prince of Bel-Air
The Golden Girls
The Honeymooners
The Jeffersons
The Jetsons
The L Word
The Love Boat
The Magnificent Seven
The Mary Tyler Moore Show
The Monkees
The Munsters
The Office (US)
The Powerpuff Girls
The Pretender
The Real World
The Shield
The Simpsons

The Six Million Dollar Man
The Sopranos
The Suite Life of Zack and Cody
The Twilight Zone
The Waltons
The West Wing
The Wonder Years
The X-Files
Third Watch
Three’s Company
Twin Peaks
Twitch City
Unfabulous
Ugly Betty
Veronica Mars
Weeds
Whose Line is it Anyway? (US)
Whose Line is it Anyway? (UK)
Will and Grace
Wings
Xena: Warrior Princess

Seriehøst

11. september begynte min seriehøst. Det vil si, den startet på en måte litt tidligere, med sesong to av True Blood og fortsettelsen av sesong tre av Eureka, men da var det jo strengt tatt ikke høst enda.

Nå er det høst. Bladene på trærne blir gule og røde. Det er hustrig, det regner, og mens jeg tar igjen det tapte av Burn Notice, venter jeg på nye torrents for serier jeg har vært foruten en hel, lang sommer. Dette er seriene som skal hjelpe meg gjennom en enda lengre, mye hustrigere vinter:

Supernatural (torrent ute på fredager fra 11. september)
Den etter hvert så episke serien om to brødres kamp mot (og tidvise allianse med) mørkets krefter i nåtidas USA. Roadmovie/skrekkfilm-preg, sexy hovedpersoner, og til tider gode gjesteskuespillere i tøffe roller: Jeffrey Dean Morgan som guttenes far, Christopher Heyerdahl som en mektig demon, Jim Beaver som en tøff gammel "onkel". Sesong 5.

Bones (torrent ute på fredager fra 18. september)
Forensics-serien med den aller mest minneverdige hovedpersonen, sosialt tilbakestående Dr. Temperance Brennan, i tospann med en gung-ho FBI-agent spilt av eks-Angel-stjerna David Boreanaz. Kjemien mellom skuespillerne er fabelaktig, og serien har en høy gørr-faktor mht levninger etter mordofre som blir spadd opp og prosessert i hytt og gevær. Bedre enn CSI. Sesong 5.

Fringe (torrent ute på fredager fra 18. september)
Blanding av X-Files og... tja. Mer X-Files? Ikke egentlig en så voldsomt god serie, men verd å få meg seg av og til for den utrolig morsomme karakteren Dr. Walter Bishop, spilt av John Noble (kjent som Denethor i Ringenes Herre). Hovedpersonen virker delvis hysterisk og delvis sprøere enn havrekjeks, og plottet med Bishop og hans sønn David blir alt for lite utforsket i sesong 1. Serien kan sies å gi inntrykk av å være det jeg syntes X-Files var da jeg var fjorten, men egentlig er den nærmere hva X-Files er når jeg ser det på nytt i en alder av nesten 30. Sesong 2.

House (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Alles favorittdrittsekk kommer tilbake snart. Den geniale, handikappede, narkomane legen som slenger dritt og kommer unna med det. En moderne medisins Sherlock Holmes. Gleder meg som en unge til å se hva de kommer til å gjøre ut av plot twisten i siste episode av forrige sesong. Sesong 6.

How I Met Your Mother (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Vår tids Friends, bare bedre. Foreløpig. Jeg frykter at serien kommer til å ramle inn i et forutsigbart mønster og at skribentene kommer til å kreke ut av seg minst fire sesonger mer enn serien har potensiale til, men jeg håper selvsagt jeg tar feil. For nå funker det, og det funker bra. Gjengangere fra tidligere serier gjør jobben sin godt (Neil Patrick Harris, Alyson Hannigan). Sesong 5.

Heroes (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Helteserien som har svingt opp og ned i kvalitet så ofte at jeg føler at jeg er på tivoli. Jeg har ikke sett ferdig sesong tre ennå, så jeg håper den tar seg opp og baner vei for en ny og bedre sesong nå. Sesong 4.

Criminal Minds (torrent ute på torsdager fra 24. september)
FBI-serie med fokus på psykologi og profilering av kriminelle. God nok, men litt lite karakterfokus etter min smak. Serien tapte seg da Mandy Patinkin sluttet, men går fremdeles tidvis rett hjem hos meg. Det bugner av gode gjestestjerner i alle typer roller fra seriemorder til irritert lokal politisjef. Sesong 5.

The Mentalist (torrent ute på fredager fra 25. september)
Sjarmerende eks-conman Patrick Jane assisterer det føderale California-etterforskningsbyrået med å finne og avsløre kriminelle, mens de i bakgrunnen jakter på seriemorderen Red John. Det spørs hvor mange episoder denne serien overlever, dessverre. De to episodene som er lagt opp til ser ut til å være showdown-episoder ifht Red John, og ingen tredje episode er annonsert, noe som får meg til å tro at serien er ønsket nedlagt. Sesong 2.

Dollhouse (torrent ute på lørdager fra 26. september)
Joss Whedons siste genistrek. Jeg hadde i forkant hørt mye negativt om Dollhouse, at serien ikke var "det samme" som Buffy og Firefly. Nei så faen er det ikke det samme! Det er ikke meningen heller. Whedon er ikke den som hangler i samme spor når han har en ny idé. Dollhouse stiller ubehagelige spørsmål og setter fokus på veldig gråmelerte moralske problemstillinger. Det er etter min mening noe av det beste vi har på TV om dagen, og jeg håper at den får fortsette til den i det minste har fått en skikkelig avslutning. Sesong 2.

Family Guy (torrent ute på mandager fra 28. september)
Også en serie med svært variabel kvalitet, men jeg har likt den bedre og bedre fra og med sesong tre. Tidvis irriterende persongalleri, men deadpan-humoren slår til oftere enn jeg lar meg irritere over småting. Bedre, eller i det minste mer utfordrende, enn The Simpsons. Sesong 8.

The Simpsons (torrent ute på mandager fra 28. september)
Snakker om sola. Gode gamle udødelige Simpsons-familien. Sesong 21 (!).

Lie To Me (torrent ute på tirsdager fra 29. september)
Fantastiske, gamle Tim Roth går til TV som grumsete menneskelig løgndetektor, og trenger jeg å si det? He fights crime. Ikke fryktelig originalt, og vitenskapen bak det er tvilsom at best, men persongalleriet er godt, og skuespillerne enda bedre. Synd det ikke er flere episoder i sesongen. Sesong 2.

Stargate: Universe (torrent ute på lørdager fra 3. oktober)
Sci-fis nye Stargate-serie bør fanden pule meg være verd kanselleringen av forgjengeren Stargate: Atlantis, en av mine personlige favoritter.Traileren ser dog bra ut, jeg har tro på den karakteren som ser ut til å være hovedpersonen. Også er Robert Carlyle med, i hvert fall enn så lenge. Jeg har et åpent sinn. Sesong 1.

Av serier jeg liker, men som ikke har fått noen ny dato for nye episoder, nevner jeg kort:

• Burn Notice: Underholdende serie om en eks-spion som får sparken (blir "burned") og må rydde opp i privatlivet sitt mens han forsøker å finne ut hva som skjedde. Har Bruce Campbell! To og en halv sesong.
• My Name Is Earl: Redneck og eks-småkriminelle-kjipis Earl Hickey og den tilbakestående broren Randy gjør opp for forbrytelsene sine fordi de forsøker å oppnå bedre karma etter å ha hørt noen snakke om det på TV. Utrolig morsom, med drøssevis av fantastiske cameos. Avsluttet etter fire sesonger med en cliffhanger no less, og lite håp om fortsettelse. Grem.
• Chuck: Serien om IT-hjelpen som får en hemmelig datamaskin lastet ned i hodet sitt og må hjelpe CIA eller dø. Veldig morsom, småromantisk, godt laget. Har gode skuespillere, bl.a. Adam Baldwin fra Firefly. To sesonger, fortsetter ikke før godt uti neste år.

Vakuum

Jeg eksisterer i et vakuum. Det er ingen som egentlig gjør det, siden alle eksisterer som en sum av påvirkninger og opplevelser som innbefatter forholdet mellom dem og de sosiale og kulturelle omgivelsene, men jeg gjør altså det.

Denne helgen, i det minste.

De siste tjuefire timene har jeg levd i en drømmetilstand. Da jeg våknet i morges var det halvveis i en drøm, og da jeg la meg igjen etter å ha vært på toalettet, gled jeg sømløst inn i en ny. Etter at jeg sto opp har jeg skrevet og sett TV-serier, på sofaen i den lille boksen som er leiligheten vår. Visdomstennene mine verker, det samme gjør fingrene og håndleddene mine.

Jeg er i stasis, og eldes ikke. Så lenge jeg bare kan sitte her og være beskyttet fra virkeligheten. Jeg vet det er umulig.

Vess æ fekk være sola di

Det er sol ute. Egentlig, i en fornuftig og hyggelig verden, er det fint. I går ble jeg invitert på utepils, som etterhvert ble innepils; en idé fremkalt av det fine været og til tross for minusgradene som fremdeles (og igjen) knuger Trondheim og suger livslysten ut av f.eks. meg. Jeg ble sittende sammen med tre venner, som etter hvert økte til fire pluss kjæresten min, og vi var vel strengt tatt ganske giddy alle tre, beruset på en mikstur av øl og vårsol.

Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.

I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).

Ekte blod

Jeg har, tro til min egen superheltinnestatus som Kaptein Prokrastinering (Frk.), brukt de siste par dagene på å se HBO-serien True Blood. Seriens premiss er at vampyrer har blitt anerkjent som borgere av USA, etter at man har oppdaget hvordan man kan fremstille syntetisk blod som de vandøde da kan drikke i stedet for å være en trussel mot mennesker. Vampyrene har til og med fått egne politisk engasjerte representanter, som vi får se gjennom glimt fra TV-debatter og -intervjuer omkring vampyrspørsmålet. Jævlig snedig gjennomført. Seriens handling er satt til Louisiana, og har et mildt sagt fargerikt persongalleri. Av disse er det faktisk de to hovedpersonene som interesserer meg minst.

Hovedpersonen Sookie Stackhouse (Anna Paquin) kan høre hva folk tenker. Hvorfor, og hvor dette kommer fra, skal jeg ikke si noe om. Hun blir positivt overrasket over at hun ikke kan høre tankene til Bill (Stephen Moyer), som viser seg å være en vampyr som prøver å tilpasse seg en eksistens blant de levende. Bla bla bla.

Uten å spoile noe særlig må jeg bare legge til at første gangen jeg så karakteren Bill på skjermen brøt jeg ut i hånlatter. Fyren har en "kreetchur ov de naaight"-feeling over seg som bare virker så stereotyp og latterlig at jeg ikke kunne holde meg. I det minste var han ikke kledd i flosshatt og sminke, det skal han ha, men de kunne droppet det åpenbare "sinister, but sexy"-imaget som - for å være helt ærlig - ikke funker på en flekk. Jeg har sett vampyrer i Buffy the Vampire Slayer som har hatt mer integritet enn han her hadde i første episode. Trøsten må være at Bill blir litt bedre etter hvert. Litt. Hovedrollen Sookie oppfører seg også litt som et brødhue noen ganger, men det blir man også fort vant til. Ellers er hun rimelig grunn og uinteressant, men det gjør ikke egentlig så mye. Det er hennes forhold til Bill som etter hvert blir kjernen i karakteren hennes, og dermed gjør den mer spennende.

Men: Det som virkelig er interessant, er alle de andre intrigene som utspiller seg mellom Sookies mange venner og bekjente på stedet der de bor. Persongalleriet er som nevnt utrolig fargerikt, og med folks interne intriger mot bakteppet av den nye "vampyr-loven", ligger det an til å bli en veldig god og langlivet serie. Den vil faktisk, etter min mening, være verd å se på grunn av bipersonene og biplottene alene. Hvis den får fortsette. Man har jo stygge erfaringer med TV-stasjoner som legger ned brilliante serier. HBO er ikke uskyldig. Trenger jeg nevne Carnivàle og Deadwood? Rome? Styrken til True Blood er ikke hovedplottet, så å si, men karakterenes mangfold og integritet, og lignelsen mellom rollenes "problemer" med vampyrer og den generelle raseproblematikken i Sørstatene.

Man kan spørre seg hvorfor man må trekke inn vampyrer for å kunne si noe om raseproblematikk. Kanskje er det å ta det for langt. Tross alt tror ikke hvite mennesker at svarte mennesker kommer til å drepe dem for et godt ord. Eller gjør de? Det finnes folk som innbiller seg det - de som har en "drep eller bli drept"-innstilling til alt som er fremmed for dem. Men vampyrene i True Blood ønsker faktisk i flere tilfeller å drepe eller dominere mennesker. Er dette da en sammenligning som i bunn og grunn er rasistisk? Bygger serien opp under fremmedfrykt ved å vise at vampyrene, som her symboliserer de fremmede, virkelig er farlige? Har vi noe å frykte fra dem som er annerledes enn oss? Vil dette stille andre typer "fremmede" i et dårligere lys? Det er ingen fasitsvar på dette. Men jeg antar at alle typer ligninger innebærer en risiko for å bli misoppfattet i totalt motsatt retning av det som var intensjonen.

Se gjerne serien, døm for deg selv.

Robin Hood var laiver

Noe av det morsomme med å bo på et leierom i Oslo var å ha tilgang på massevis av TV-kanaler. Hjemme har vi ikke egentlig noe særlig til signal, og dermed blir det til at vi ikke ser på noen kanaler i det hele tatt. Vi ser dvd, laster ned filmer og TV-serier, eller ser nett-TV. Jaja, vi stjeler sikkert livsverket til en del fattige TV-serie-produsenter, men til gjengjeld kan jeg si at jeg kjøper faktisk det beste av det jeg ser - når jeg har råd.

Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.

Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.

Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).

Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.

Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.

The most hungover girl in Oslo?

Jeg sitter for øyeblikket og ser på "Nanny-hjelpen" på TvNorge. En overvektig kvinne med fett hår forteller kameraet at barnepikene ikke aner hva de snakker om når de prøver å fortelle henne hvordan hun skal unngå magesår og en alt for tidlig død av å drive og rydde opp etter de tolv ungene sine. Jepp, tolv. De er fosterunger, og mange av dem i rullestol eller med andre handikapp. Jeg aner ikke hvorfor jeg ser på slike programmer - det eneste de gjør for meg er å minne meg på hvorfor jeg ikke vil ha unger.

Til tross for at jeg drakk så mange øl i går at jeg ikke en gang husker at jeg gikk hjem, er jeg i forbløffende god form. Det betyr ikke at jeg føler meg fullstendig "hundre kroner". Det betyr bare at jeg heller vil se på lamme TV-programmer enn å faktisk gjøre det jeg bør gjøre; skrive scenario til Hexcon og lage en artikkel til Imagonem. Noe av det må nok gjøres på togturen hjem i morgen.

Det beste med å drikke øl i går var å kunne prate med folk jeg ikke ser hver dag, i en rimelig snydens tilstand. Jeg drikker ikke øl så ofte lenger nå, siden jeg er så blakk, så det var også en avveksling slik sett. Jeg må få legge til at Cacadou er et flott sted å drikke øl på. Brunt inventar, "Ørn Bjørn & Jørn" av Tore Strand Olsen over baren, tegninger av Flu Hartberg som dekor på dass, billig pils, innrammet tegneseriekunst på veggene. Jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i hovedstaden.

Ninja-kanelboller

Lite nytt under solen. En liten oppdatering likevel: Da jeg endelig, ved hjelp av telefonen min (tusen takk, Google Maps!), kom meg til adressen hvor vi skulle overnatte, oppdaget jeg noe litt pussig. Det var en dør. Uten ringeklokke, uten dørhåndtak, og uten noe kontaktinformasjon. Hvordan de greier å være et firma når ting er satt opp såpass klønete, aner jeg ikke. Fåglarna vet. Etter å ha mast på kjæresten til å sende meg et kontaktnummer til utleier, fikk jeg endelig fatt i noen og ble låst inn. Rommet er en liten hybel med kjøleskap, to kokeplater, og minimalt med varmtvann. Badet er et dusjkabinett som noen har stukket en dass inn på. Her kan man altså dusje og bæsje på en gang. Rent, men veldig, veldig skittent.

Heldigvis er det trådløst nett tilgjengelig. På veggen inne på rommet henger en liten flatskjerm-TV med en del kanaler. Det er litt ironisk at man har flere TV-kanaler enn man har varmegrader celsius på vannet i springen.

Etter å ha sjekket ut rommet og satt opp en liten varmeovn som jeg også fant i et skap, gikk jeg ut for å besøke et par kompiser som bor i nabolaget. Jeg ble møtt med te og kanelboller, som ble spist opp før den enes kjæreste kom hjem - til hennes store skuffelse. Bare duften hang igjen, som en ninja.

Jeg er så trøtt nå at øynene mine føles som om de henger. Hadde de ikke vært støttet opp av øyenhulene mine, hadde de sikkert det. Det er noe med å slepe en tung ryggsekk gjennom hele Oslo sentrum, i snø og slaps, uten votter, med de blåfrosne hobbitfingrene mine i et krampaktig grep om mobiltelefonen med Google Maps, sulten og trøtt og grinete og tissetrengt. Nå skal jeg snart tre inn i det kjøleskapet de kaller et baderom her i gården, og dusje meg i trolig kaldt vann (jeg vet ikke om mangelen på varmtvann i springen på kjøkkenet betyr at vannet på badet også kommer til å holde lavere temperatur enn en heksepupp), og deretter legge meg i en godt knødd seng med polyesterlaken som kommer til å få håret mitt til å se ut som kjønnshåret til en pulverheks.

Wish me luck.

Hundre filmer

Hvis du bare skal se hundre filmer i ditt liv, så er du enten amish eller så liker du ikke film. Kanskje gjør du som moren min, og leser avisen samtidig (eller i stedet), og går dermed glipp av halparten og må spørre sidemannen om "hvorfor den mannen kliner med den damen, var ikke de gift på hver sin kant?"

Vanligvis foretrekker jeg TV-serier fremfor film, fordi TV-serier har en mye lengre utvikling både mht plottlinjer og karakterer, men det finnes mye bra film. Det skal jeg gladelig innrømme. Her er de hundre forslagene jeg har til filmer du bare må se før du dør. Det er ikke en gang spørsmål. Noen av forslagene lister flere filmer i en serie eller som henger sammen på et eller annet vis - disse regner jeg som ett forslag. Filmene er ikke satt opp i noen prioritert rekkefølge. Det er anbefalt å se alt!

Lykke til.

1. Star Wars-trilogiene i rekkefølgen 4, 5, 6, 1, 2, 3 (1977-2005), George Lucas
2. Indiana Jones and the Last Crusade (1989), Steven Spielberg & George Lucas
3. Fight Club (1999), David Fincher
4. Batman (1989), Tim Burton
5. The Nightmare Before Christmas (1993), Tim Burton
6. Iron Man (2008), John Favreau
7. Lord of the Rings-trilogien (2001-2003), Peter Jackson
8. Spirited Away (2001), Hayao Miyazaki
9. El Laberinto del Fauno (2006), Guillermo Del Toro
10. Taxi (1998), Luc Besson
11. Der Untergang (2004), Oliver Hirschbiegel
12. Big Fish (2003), Tim Burton
13. The 5th Element (1997), Luc Besson
14. Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003), Gore Verbinski
15. Hero (2002), Yimou Zhang
16. El Espinazo del Diablo (2001), Guillermo Del Toro
17. Ringu (1998), Hideo Nakata
18. Dark Knight (2008), Christopher Nolan
19. Short Cuts (1993), Robert Altman
20. The Matrix (1999), Wachowski-brødrene
21. The Cube (1997), Vincenzo Natali
22. Casablanca (1942), Michael Curtiz
23. Love Actually (2003), Richard Curtis
24. Das Experiment (2003), Oliver Hirschbiegel
25. Tilsammans (2000), Lukas Moodysson
26. Dobermann (1997), Jan Kounen
27. Snatch (2000), Guy Ritchie
28. Strange Days (1995), Kathryn Bigelow
29. Se7en (1995), David Fincher
30. Bender's Big Score (2008), Matt Groening
31. Monsters, Inc (2001), Pixar
32. South Park: Bigger Longer & Uncut (1999), Trey Parker
33. X2 (2003), Bryan Singer
34. Resevoir Dogs (1992), Quentin Tarantino
35. The Shawshank Redemption (1994), Frank Darabont
36. Shrek (2001), Andrew Adamson/Vicky Jenson
37. Monty Python and the Holy Grail (1975), Terry Gilliam/Terry Jones
38. Edward Scissorhands (1990), Tim Burton
39. The Lion King (1994), Roger Allers/Rob Minkoff
40. The Others (2001), Alejandro Amenábar
41. L.A. Confidential (1997), Curtis Hanson
42. Stay (2005), Marc Forster
43. Léon (1994), Luc Besson
44. James Bond: Goldeneye (1995), Martin Campbell
45. Hellboy (2004), Guillermo del Toro
46. Pulp Fiction (1994), Quentin Tarantino
47. The Usual Suspects (1995), Bryan Singer
48. American History X (1998), Tony Kaye
49. James Bond: Casino Royale (2006), Martin Campbell
50. No Country For Old Men (2007), Coen-brødrene
51. Sin City (2005), Robert Rodriguez
52. 12 Monkeys (1995), Terry Gilliam
53. Fargo (1996), Coen-brødrene
54. Forrest Gump (1994), Robert Zemeckis
55. Gone Baby Gone (2007), Ben Affleck
56. The Prestige (2006), Christopher Nolan
57. Frida (2002), Julie Taymor
58. Poltergeist (1982), Tobe Hooper
59. The Proposition (2005), John Hillcoat
60. The Illusionist (2006), Neil Burger
61. Schindler's List (1993), Steven Spielberg
62. Memento (2000), Christopher Nolan
63. Chicken Run (2000), Peter Lord/Nick Park
64. Night Watch (2004) og Day Watch (2006), Timur Bekmambetov
65. The Last King of Scotland (2006), Kevin Macdonald
66. Life Of Brian (1979), Terry Jones
67. Detektor (2000), Pål Jackman
68. Clerks (1994) og Clerks II (2006), Kevin Smith
69. Brokeback Mountain (2005), Ang Lee
70. Hawaii, Oslo (2004), Erik Poppe
71. Road to Perdition (2002), Sam Mendes
72. The Crow (1994), Alex Proyas
73. Robin Hood: Men In Tights (1993), Mel Brooks
74. The Princess Bride (1987), Rob Reiner
75. Smoke (1995), Wayne Wang
76. The Big Lebowski (1998), Coen-brødrene
77. The Boondock Saints (1999), Troy Duffy
78. Dogma (1999), Kevin Smith
79. Bram Stoker's Dracula (1992), Francis Ford Coppola
80. Mystery Men (1999), Kinka Usher
81. The Birdcage (1996), Mike Nichols
82. Dead Poets Society (1989), Peter Weir
83. Mississippi Burning (1989), Alan Parker
84. The Messenger: The Story of Joan of Arc (1999), Luc Besson
85. The Ninth Gate (1999), Roman Polanski
86. Dead Man (1996), Jim Jarmusch
87. A History of Violence (2005), David Cronenberg
88. Le Pacte Des Loups (2001), Christophe Gans
89. Crouching Tiger, Hidden Dragon (2000), Ang Lee
90. Wayne's World (1992), Penelope Spheeris
91. Things To Do In Denver When You're Dead (1995), Gary Fleder
92. Ocean's 11 (2001), Steven Soderbergh
93. The Mummy (1999), Stephen Sommers
94. The Breakfast Club (1985), John Hughes
95. Requiem For A Dream (2000), Darren Aronofsky
96. Monster (2003), Patty Jenkins
97. Dodgeball: A True Underdog Story (2004), Rawson Marshall Thurber
98. Good Will Hunting (1997), Gus Van Sant
99. Heat (1995), Michael Mann
100. The Sixth Sense (1999), M. Night Shyamalan

"Hei, det er han fyren!"

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ser en del TV-serier til tross for at antennekabelen ikke er plugget i TV-apparatet. Dette er først og fremst takket være The Pirate Bay, som med sin vanlige oppi-rompa-di-holdning til kreativ eiendomsrett forsyner meg med ukentlige oppdateringer av det beste amerikansk TV kan tilby. Om jeg skammer meg over å stjele andres livsverk? Kanskje litt. På samme måte som jeg skammer meg over å mislike unger: når det passer seg sånn.

Siden jeg har hatt (og til en viss grad fortsatt har) influensa, har jeg tilbragt noen timer foran kopekassen i uken som gikk. Jeg har også vært innom et fabelaktig nettsted kalt TV Tropes. Ordet trope henspiller på mønstre eller temabruk, og denne lille wikien presenterer de mest typiske innen sjangrene TV, film, litteratur, manga, vestlig animasjon, dataspill, m.fl. Blant de mest minneverdige artiklene er Idiot Ball og Refuge In Audacity. I eksemplene er de mest direkte spoilerne skrevet med hvitt på hvit bunn, sånn at man kan markere teksten med pekeren dersom man ikke bryr seg om å vite hvem som drepte Dumbledore. Og for de som nå leser dette og sier: "Er Dumbledore DØD? Takk skal du ha for DEN spoileren!" så svarer jeg "Dere er minst et par år for sent ute." Både Dumbledores død og identiteten til hans morder er, etter min mening, på dette tidspunktet, så lenge etter at serien er avsluttet, fritt vilt. Det var forresten Snape som gjorde det.

En annen artikkel som forsåvidt også fascinerte meg grenseløst er Hey, It's That Guy! Enhver person som har sittet på samme buss som meg daglig eller ukentlig i en viss tid, og som etter hvert kanskje begynner å bli lei av den lille damen som sitter og studerer ansiktstrekkene deres, kan skrive under på at jeg er ganske god på å huske ansikter fordi jeg synes ansikter er ganske spennende generelt. (Navn er det verre med, men det er en annen sak.) På denne måten blir det nesten umulig for meg å se en TV-serie uten å utbryte "Hei, det er den fyren!" på jevnlig basis.

Noen eksempler: Jeg følger med på kriminalserien Criminal Minds. Her blir (og jeg bruker kjente rollenavn for ekstra effekt) hovedpersonen Jason Gideon spilt av Inigo Montoya. Hans nestkommanderende/visesjef/whatever er Aaron Hotchner, spilt av Greg fra Dharma & Greg. Da Jason Gideon trakk seg tilbake, ble rollen som ny veteran på teamet, David Rossi, spilt av stemmen til Fat Tony i The Simpsons. Snakk om å få inn en kjent person som ikke egentlig er kjent! ...med mindre du hører skikkelig godt etter. De virkelig store problemene kommer når man ser på serier med stor gjennomtrekk av kule gjestestjerner, slik som CSI eller My Name Is Earl, og særlig hvis det er snakk om flere serier laget av samme person eller produsert av samme team (Angel, Buffy the Vampire Slayer, Firefly - alle skapt av Joss Whedon). For eksempel spiller Barney fra How I Met Your Mother både rollen som Dr. Horrible (i Dr. Horrible's Sing-Along Blog) og en birolle som desperat matematiker i en episode av Numb3rs. Numb3rs er forsåvidt også belemret med at John Cage fra Ally McBeal plutselig spiller birollen som den geniale matematikeren Dr. Larry Fleinhardt. Lily i How I Met Your Mother spilles av Willow fra Buffy the Vampire Slayer, og Agent Booth fra Bones spilles av Angel, den elskelige vampyren med en sjel fra TV-serien med samme navn. Og jeg måtte nesten konstant konsentrere meg i løpet av de første par episodene av Supernatural, siden Dean og Sam Winchester spilles av henholdvis den forholdsvis barske kjæresten til Lana Lang i Smallville og den litt håpløse kjæresten til Rory Gilmore i Gilmore Girls. Snakk om å gå fra jenteserier til gutteserie! De to måtte jo bli leie av å bare snakke om følelsene sine til pene jenter, og gikk over til å sparke demonrumper og snakke om følelsene sine til hverandre i stedet. Og mens vi snakker om Gilmore Girls, så klarer jeg aldri å få ut av hodet mitt at Rory Gilmores tidligere kjæreste ikke er den samme personen som Peter Petrelli i Heroes. Begge løp jo også på et tidspunkt rundt med en diger Idiot Ball. Og når det gjelder Heroes... ikke putt penger på meg, for jeg kommer aldri til å stoppe. Her om dagen var det da også en venninne som anbefalte meg å se serien Chuck, fordi "Jayne er med i den". Det noen sikkert vet, er jo at både rollen som Jayne (fra Firefly), John Casey (i Chuck), Knowle Rohrer (fra X-Files), og Marcus Hamilton (fra Angel) alle spilles av Animal Mother fra Full Metal Jacket.

Det verste er når slike oppdagelser overtar seerens oppfatning av seriens eller filmens diegese. Dette skjer faktisk spesielt ofte i norsk film, hvor Bjørn Sundquist like gjerne bare kunne spilt alle menn i Norge, for det gjør han jo likevel. I alle fall de som ikke spilles av Aksel Hennie. Aksel Hennie ser forøvrig litt ut som en frosk. Og Kristoffer Joner ser litt ut som en stork. Jeg har hørt at stork spiser frosk, og det passer jo litt, siden jeg synes Joner er mye bedre i jobben sin enn Hennie. Frosken må passe seg for storken, liksom. Men nå tror jeg at jeg vrøvler.

Den beste skuespilleren på TV nå om dagen? Ethan Suplee som spiller den godslige, men tilbakestående Randy i My Name Is Earl. Også kjent som den überonde überfeite übernynazisten Seth Ryan fra American History X. Se episoden The Magic Hour (nummer 1, sesong 4), så får du ikke bare se Suplees skuespillertalent, men også Scott Evil og hans mor, Frau Farbissina fra Austin Powers-filmene spille en dødssyk gutt og hans mor. Gisp!

Opp og ned

Så, ikke mer enn en knapp dag har gått siden jeg leverte klagen min på Nav, og hva skjer? Jo, jeg sitter i bil på vei til Tiller, og telefonen ringer. Et ukjent Trondheims-nummer. Hallo, sier jeg. Jo, hører jeg i røret, det er fra Nav. De har mottatt klagen, men det kommer jo til å ta så lang tid å behandle den, så i stedet foreslår den hyggelige damen i andre enden at Nav heller bare skal overføre de manglende pengene til min konto på dagen, så blåser vi i hele klagen. Høres ikke det bra ut?

Jeg gikk med på det.

Jeg vet at jeg sannsynligvis solgte sjelen min til Nav der og da, hvilket potensielt sett er verre enn å selge den til en viss kar med høygaffel og geiteskinnslangunderbukser, men jeg trenger pengene. Og jævla Nav vet det. Trass i dette så lar jeg det gå. Min sjel er billig, og jeg har nå råd til ting enda en liten stund. Betale tilbake lånte gryn, f.eks. Shit in, shit out.

Av det mer negative slaget: Jeg nevnte tidligere at jeg har blitt hektet på Xbox-spillet Lost Odyssey. Et langt og godt spill som kan beskrives som asiatisk sword & sorcery krysset med steampunk, med turbasert kamp og mange forskjellige personer man kan sette sammen laget sitt av. God grafikk, god bakhistorie, dype og nydelige cutscenes, og "drømmer" som hovedpersonen har i form av små, godt skrevne noveller. Skåret i gleden kom da jeg puttet CD nummer fire i spilleren og boksen ikke greide å lese den. "Disk read malfunction, clean disk with a soft cloth and restart the console." Da jeg gjorde dette for ørtende gang uten å komme noe videre, innså jeg at spillet var, bokstavelig talt, tapt. Pardon the pun.

Dette kan, muligens kanskje, ha noe å gjøre med at CD fire ligger i en føkkings løs papirserviett og skrangler inne i coveret mens de andre CD'ene ligger pent og pyntelig stablet der de skal og bør være. Spillprodusenter kan lage de vakreste og kuleste spill noensinne, men lagre dem riktig? Aldri i Bergen. "Ok, vi har nå designet et spill med fire CD'er. La oss lage et cover som holder tre av dem trygt på plass, og så spytter vi litt på den siste CD'en før vi gnir den inn litt med knust glass og pakker den inn i en papirserviett fra McDonalds. Så legger vi den inni coveret, og passer på å ikke feste den til noe. Åja, og putter ekstra lim på papirservietten sånn at vi er sikre på at kunden klisser til CD'en litt ekstra når han/hun skal ta den i bruk." Ræv og ræv. Jeg skjønner ikke helt poenget, liksom. Det blir som å pakke Mona Lisa i en brukt dassrull før man frakter maleriet mellom muséene ved å kaste det inn i en glassbutikk og deretter lime det fast til skosålene til den som skal frakte det. OK, mulig jeg overdriver littegrann, men ærlig talt.

Det er godt at jeg har kjøleskapet fullt av sjokoladekake i det minste. Og har nye episoder av House, Bones, og Criminal Minds å titte på mens jeg venter på at kjæresten min skal klage til den som solgte oss et malfungerende Lost Odyssey. Apropos nye episoder av ting: Heroes, sesong tre. De to første episodene fikk meg til å sitte igjen med gapende munn, lett siklende, mens jeg lurte på om jeg var blitt fullstendig lurt til å tro at manusforfatterne ikke går samme veien som manusforfatterne til LOST, eller om de rett og slett har lurt meg til å tro det, mens de egentlig driver på med noe genialt. Jeg aner ærlig talt ikke. Det var kult å se igjen de kule karakterene, litt kjipt å se igjen de treige, og jeg begynner å bli lei av Sylar. Jeg synes rett og slett han er litt klam. Episode to bragte også med seg den brutale ødeleggelsen av den ene stakkars tingen jeg elsket Heroes for. Skuffet!! Se episoden, så skjønner du kanskje hva jeg mener.

Man does not create

"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi

En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.

La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.

Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.

Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.

Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!

House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.

Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.

Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.

Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!

Don't Cry For Me, Argentina

Tårekanalen på mitt venstre øye er føkkt. På ett eller annet vis. Uansett hvilket humør jeg er i, har den bestemt seg for å produsere et silder av væske som renner og renner hvert minutt av min våkne tid. Jeg ser uklart på det øyet på grunn av tårene, hvilket gjør lesing nærmest umulig. TV-titting funker, men jeg er ikke sikker på at det kommer til å hjelpe, akkurat. Så akkurat nå er jeg en konstant grinende, lettere irritert person.

Irritasjonen kommer av flere ting:

1. Jeg har ikke fått livsoppholdet for August enda. Hvilken dato var det i dag? 30. ja. Mm, nettopp. Så det er ikke meningen man skal få livsoppholdet sitt i den månenden vedtaket gjelder for, altså. Nehei. Jeg forst... nei, det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke at det er mulig.
2. PC'en i husstanden ble angrepet av et virus som jeg var så dum å installere selv. Jeg ble advart, jeg ble det. Og vips, dum som et brød jeg er, og en av diskene våre ble overtatt fullstendig av en trojaner. Heldigvis kom kjæresten på den geniale løsningen å bare rive disken ut av kabinettet og bruke en annen partisjon på den andre disken til å kjøre OS. Phew. Til tross for at den viktigste disken berget, mistet jeg fremdeles en del arbeid, som lå på skrivebordet på den andre.
3. Jeg spiller en del rollespill, men det virker også som at hver gang jeg starter noe nytt, starter noen andre noe nytt også, eller gjenoppvekker noe gammelt, og så har man det gående. Da må man prioritere og styre på. Nå kan jeg jo ikke diktere hva folk skal gjøre med fritiden sin, så for all del, man er da ikke urimelig heller. Jeg bør vel strengt tatt være glad for at det foregår såpass mye.
4. ...men den gang ei. Hobbyene mine tar mye tid og energi fra det jeg burde gjøre. Som f.eks. jobbe, hadde jeg bare hatt en jobb. Men vent, jeg har jo en frilansjobb der jeg skriver! Bortsett fra at jeg ikke kan lese noe særlig med disse jævla tårene, så bare det å skrive dette innlegget er ganske mye mer slitsomt enn vanlig.
5. Moren min har slått opp med kjæresten sin. Noe som faktisk, når jeg tenker meg om, er småtraumatisk også for meg. Jeg likte virkelig fyren. Han var ingen reservepappa, jeg er for voksen til det, og min egen pappa er fortsatt the real thing, men denne fyren var en del av familien på sitt vis. Jeg tror ikke jeg kommer til å like neste fyr like godt, og jeg er redd det kan komme til å ødelegge for moren min igjen senere, hvis hun vil ha aksept for en eventuell ny type. Den forrige feiret jul sammen med oss, for svarte! Det kaller jeg dedikert. Jeg er faktisk litt lei meg over dette her.
   
6. Ræv og ræv.
   

Nå skal jeg ta en dusj. På film griner man alltid i dusjen (eller regnet) så ingen skal se det. Jeg kommer til å grine lenge etter at jeg er ferdig med å dusje. Forbannede tårekanalhælvett.

"Good news, everyone...

...I've got some bad news, everyone."

OK, så har jeg kanskje sett litt for mye Futurama i det siste. Moving on to Dexter, som jeg synes er underholdende, men som går for sakte frem til at jeg føler meg fryktelig engasjert akkurat nå.

I morgen skal jeg ut og spise på restaurant med kjæresten. Fancypants? Jepp. Anledningen? En meget gledelig en, som jeg skal avsløre siden. Alt jeg kan si er at jeg ikke er præggers og at vi ikke skal gifte oss. Jeg har heller ikke blitt til en superhelt, eller vunnet i Lotto. Patience, young padawans. Jeg skal fortelle det når det er offisielt.

Ellers har jeg luftet en bitteliten hund i dag, som skal venne seg på å være alene hjemme mens naboene er på jobb om dagene. Siden han er så liten, dog, så rekrutterte de meg til å passe på at han fikk tisset fra seg utendørs i stedet for på kjøkkengulvet. Heldigvis bæsjet han ikke, for selv om jeg er en innbitt tilgenger av å plukke opp etter hunden sin når den driter, så så jeg ikke frem til følelsen av en varm "blautis" i hånden, selv ikke med en (tynn!) bæsjepose imellom.

Hvilket leder meg videre til en rant: Hundeeiere i Trondheim beware! Jeg vet at dere går rundt med loppesekkene deres og lar dem drite over-føkkings-alt og deretter går videre mens dere ser uskyldige ut og plystrer og ser opp i luften eller whatever. Jeg vet at dere av og til, når folk ser på, plukker opp bæsjen i en pose, knytter pent sammen, venter til tilskuerne går eller ser vekk, og dermed hiver posen med innhold rett i rennesteinen uten å tenke på de fulle studentene som har tenkt å legge seg til å sove der (se en tidligere post). Jeg vet at dere er late idioter som foretrekker å la bikkjefaen deres drite rett i snøen vinterstid uten å plukke opp, og uten å tenke over at hele byen lukter hundebæsj come springtime. Trondheim er mesteparten av tiden dekket av et tynt lag bæsj takket være dere, og ingen anger er å se over det heller.

Men en dag. En vakker dag. Du åpner postkassa di, og der ligger den. Bæsjeposen som du trodde du så snikete hadde gjemt under hjulet på den parkerte mopeden du passerte i går kveld. Hvordan havnet den her, i postkassa? Og hvorfor brenner den? Og hvorfor... Du får aldri noe svar. Du ser deg om neste gang du er ute med hunden, usikker på hvem av de passerende som er din bæsjenemesis. Du tar en sjanse, og plukker ikke opp denne gangen heller. Neste morgen finner du kjøkkenvinduet oversmurt med hundelort. Det er en tynn sprekk i glasset, og noe av dritten har trengt igjennom og lagt et lag av avføringsdugg på innsiden av den ytterste glassplaten. Du ser anklagende på hunden, som kikker tilbake med et blikk som sier "ikke se på meg, jeg bare gjør mitt fornødne. Det er du som har ansvaret." og du vet at den har rett. Den jævla bikkja har rett, og ikke bare det, den er deg moralsk overlegen. Neste dag tør du ikke annet enn å plukke opp bæsjen og bære posen til nærmeste søppelbøtte, i frykt for hvilke represalier du vil måtte gjennomgå hvis du lar møkka ligge. Og den dagen er en virkelig vakker dag.

Wii Feit

Den observante har sikkert fått med seg utgivelsen av Nintendospillet Wii Fit, som innebærer å kjøpe et ganske stort brett til å stå på, sammen med CD'en med en rekke spill, "treningstips" og så videre, til over åtte hundre spenn. Wii skal ha kudos for å være en konsoll som utfordrer spillernes evne til å røre på skrotten (allerede i form av en voldsom vifting med kontrollspaken gjennom diverse kjente og ukjente titler) og Wii Fit ser ut til å følge opp dette imaget med et "stepping board" og en bråte minispill som tar dette i bruk. Noen av spillene er ganske morsomme, mens yogaøvelsene bare er kjedelige og gjennomføres etter veiledning av en fryktelig blå/grå/hvit "trener" med britisk aksent i bildet til en ung mann eller en ung kvinne med rare pupper.

Det er mye med Wii Fit jeg ikke liker. Først og fremst er det spillets direkte gjennomskinnelige frekkhet. Når man starter opp spillet, blir man hilset av en animert utgave av "stepping boardet" (heretter kalt brettet) på skjermen, som leder en gjennom det man trenger å gjøre for å begynne å spille. Først må man legge inn høyde og alder, og så blir man veid (jepp, brettet fungerer som en baderomsvekt), og deretter må du gjennom et par "enkle" balanseøvelser som er lette hvis du er vant til hvordan brettet fungerer, og dritvanskelige dersom du er helt ny i spillet og aldri har forsøkt dette før. Til slutt forteller brettet deg hva slags BMI du har, uten å tenke over eller opplyse om at muskelvekt og fettvekt er forskjellige typer vekt og dermed vil gjøre en forskjell på hvorvidt du bør slanke deg eller ikke. Det legger også gjerne til i en belærende tone at du er tjukk, klønete, og gammel, og lurer på om du snubler mye når du går, siden du åpenbart ikke greide de "enkle" balanseøvelsene på første forsøk. Først når dette er over, og man har fått lyst til å knuse trynet på det frekke lille brettet (hadde det bare hatt et tryne), kan man begynne med selve spillene.

Nå har ikke jeg prøvd så mange av spillene siden jeg pleier å bli rasende allerede ved oppstart. Jeg vet at det er irrasjonelt å bli sint på en animasjon, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har litt mage, men jeg nekter å tro at jeg er så overvektig som det frekke lille brettet har nerver til å påstå. Spill gjør meg ofte sint, har jeg lagt merke til. Når man sitter med Nintendo DS'en i hånden og roper "Serriøst da!!" for full hals mens man ønsker at spillprodusenten skal materialisere seg i rommet slik at man kan slå ham ihjel med hans egen oppfinnelse, og det (heldigvis!) ikke er noen andre til stede - da bør man kanskje vurdere å lese en bok i stedet. Eller se den sexy og glamorøse traileren til Watchmen-filmen som kommer neste år.

Når det kommer til selskapsleker må jeg forsåvidt berømme Wii'en. Det er mange flere spill til den som er beregnet på flere spillere, enn det finnes til en del andre konsoller. Samtidig betyr det at vi ikke kan ha gjester i kåken uten at den fordømte Wii'en skal slås på, BMI skal måles, kroppsvekt annonseres, og kontrollere viftes med. For meg som har en latent og murrende senebetennelse liggende i albuer, håndledd og skuldre, er det ganske uinteressant å begynne å veive rundt i tide og utide, og dertil enda mer uinteressant å sitte og se på andre gjøre det, time etter time. For så vidt kan jo de andre gjerne trives med det, men når alle andre unntatt meg blir opptatte av den forbannede konsollen og ikke gidder å prate eller vurdere å gjøre noe annet, blir jeg muggen. Nå skal det jo sies at jeg av og til kan være muggen i sosiale situasjoner uansett (se forrige blogginnlegg), men når jeg faktisk inviterer folk vil jeg jo gjerne ha den oppmerksomheten det innebærer å være vert. Takke meg til brettspill. Selv om det også i lengden blir slitsomt, siden det virker som en obligatorisk sideaktivitet å krange om reglene til kuene kommer hjem.

Jeg har gått opp ca 20 kg i løpet av mine siste ti leveår. Som ved et pussig sammentreff er dette også de årene jeg har hatt fast kjæreste. Utrolig hvor lat man blir av faste muligheter for puling. To kilo i året er kanskje ikke så mye, sier du, men til sammen blir det mer enn jeg veide som sjuåring. Dessuten kom det ikke porsjonert ut i små tokilospakker. Hå nei. Det kom først rundt elleve kilo på ett år (da jeg fylte toogtyve - BAM!) og så kom resten snikende som en fittetjuv på et jenteinternat. Så var jeg Wii Feit. Det skulle vel forøvrig bare mangle, så godterisjuk som jeg er på jevnlig basis. Jeg stapper ikke lenger munnen full av Non-Stop og Pulverpadder til jeg ligger kvalm og pesende på sofaen, slik jeg gjorde som unge. Man slipper for så vidt å trykke opp bilder av meg med teksten "Dette er ansiktet som åt Narvesen i Nordre Gate!" Heldigvis har det hittil i sommer vært så kvelende varmt at lysten på sukkerholdige matvarer som ikke er iskrem har sunket betraktelig.

Når det kommer til iskrem har jeg lagt merke til en økende trend i markedet: Italiensk iskrem. Vanlig kuleis er ikke lenger godt nok, nå skal den være produsert på italiensk vis, uten at jeg tidligere helt har skjønt hva det er eller hvordan det er forskjellig fra annen isproduksjon. Det står faktisk noe om det i denne artikkelen, som jeg fant da jeg søkte det opp (JFGI: Just Fucking Google It): Gelato, som det kalles, lages med mindre fett enn vår typiske iskrem, og den er mindre luftig, noe som etter sigende fører til kraftigere smaker. Sunnere, men med mer smak, altså. Selv har jeg aldri vært noen tilhenger av gelato, nettopp fordi den mangler både "fluff" og den fyldige konsistensen som f.eks. Mövenpick har. Fettprosenten gjør også noe med smaken. I know what I like, and gelato ain't it. Kanskje ikke så rart jeg er Wii Feit.

Apropos godteri også, så har jeg funnet ut at min smak i snop er så voksen at jeg begynner å føle meg gammel hver gang jeg skal kjøpe noe fra godterihyllene på butikken. Lohengrin, Mandelstang, Gullbrød og Drageegg (ja, jeg vet at det egentlig heter dragé-egg) er blant favorittene, mørk sjokolade er en gjenganger, og iskrem skal gjerne være tjukk og kremete med ekte vaniljeprikker. Lakrisbåter og Hockeypulver er heller ikke helt utelukket. Delvis kommer det vel av nostalgi, delvis av endrede smaksløker. Jeg har ikke helt rukket å slå meg på kamferdropsene enda, men det kommer vel. En kamerat av meg har gjentatte ganger klaget på smaken min, og hevdet at han ikke tillot Gullbrød i sitt hjem, fordi lukten gjorde ham uvel. En annen jeg kjenner mente at han ikke torde å prøve Lohengrin fordi han var sikker på at det inneholdt noe skummelt, siden ingen han kjente spiste det (unntatt meg). Twist pleide å være en slager da jeg var barn, men blir jeg tilbudt Twist nå om dagen rapper jeg bare alle banansjokoladene og lar resten være. Alderen har også tatt vekk litt av søtsuget, heldigvis - jeg kjenner allerede nå at mens jeg skriver om snop, avtar lysten på å spise det. Kanskje jeg heller skal ta meg en brødskive.

Selv om jeg jeg i det siste har vært vant til feriedøgnrytme, som innebærer å legge seg klokken fem om morgenen og stå opp rundt Barne-TV-tid, sto jeg likevel opp klokken sju denne morgenen for å spise frokost på Hurtigruta sammen med søsteren min, og moren min og kjæresten hennes, som kom nordfra i natt. Men det begynner å bli noen timer siden, og jeg kjenner sulten gnage igjen. Jeg har lyst på eggesalat, men da må jeg lage den, og den inneholder ganske mye majones. Wii Fit-brettet ser skrått på meg bare jeg tenker tanken. Si noe, din lille jævel, så skal jeg sparke deg til neste uke, tenker jeg. Synd/bra det bare er en død ting. Mmm, eggesalat...

Abstinenser

I dag, da jeg kikket rundt på deviantArt etter fin kunst, kom jeg over en del fan art for TV-serien Stargate: Atlantis. Dette er, for de uinvidde, en science fiction-serie som er en spin-off av filmen Stargate fra 1993 og den ti sesonger lange(!) påfølgende TV-serien Stargate: SG-1.

Stargate: Atlantis (SGA) har vært en av mine favorittserier på TV det siste året, kun trumfet av Joss Whedons Firefly. Sesong fire av SGA ble avsluttet med den sedvanlige cliffhangeren medio mars, og siden da har jeg igrunn klart å fortrenge at serien eksisterer.

Til nå.

Jeg har rett og slett SGA-abstinenser. Kall meg TV-slave (for du har sannsynligvis rett), men jeg savner altså en TV-serie. Heldigvis vet jeg at serien kommer til å fortsette fra september. Den vil ikke for alltid være borte, sånn som Firefly, som ble drept før dens tid var kommet. Jævla Fox.

Andre ting jeg savner som ikke egentlig har noe med SGA å gjøre:

• Gimsøy Peanøttsmør: Det peanøttsmøret vi pleide å kjøpe da jeg var unge. Det var utrolig mye bedre enn alle andre merker jeg har prøvd hittil. Det irriterer meg at det ikke finnes lenger.
• Pæreis: Ok, den var ikke så himmelsk som alle skal ha det til. Absence makes the heart grow fonder, har jeg hørt. Men det var kanskje den beste saftisen jeg har spist noen gang, og jeg ville foretrukket den fremfor all verdens annen tøysesaftis.
• DM of the Rings: Kanskje en av de mest geniale webcomics jeg noen gang har lest. Selvsagt er den svært lite morsom hvis du a) ikke er god i engelsk og/eller b) ikke spiller rollespill ELLER (gud forby) du c) ikke har hørt om Ringenes Herre.
• Slengbukser: Bukser med trange bein får meg til å se feit ut. La gå at jeg ikke har sprettrompa jeg en gang hadde som 18-åring (det er tross alt snart 10 år siden), men trenger man å demonstrere det med ei bukse utformet slik at den like gjerne kunne hatt et stort neonskilt på seg som spilte av en sirenelyd og blinket "Jeg er kort og tjukk"? I think not.

Hvilket gir meg idéer til mitt neste innlegg: Moter. Åhåhå.

Jeg vet hva, men hvordan?

Ok. Så til det store spørsmålet:

Hva pokker skal jeg gjøre med en blogg?

Selvsagt skal jeg rante til jeg blir blå i ansiktet, men det sier seg liksom selv. Frustrasjoner er noe av det som er lettest å skrive om. Akkurat nå merker jeg dog at hodet er fullt av knuste biller. Jeg har sovet minimalt i natt, og vært på jobb. Fin jobb, men ikke når man er så trøtt. Det er litt vemodig at jeg ikke lenger kan sitte oppe hele natta og spille rollespill.

Men hva skal jeg gjøre med bloggen?

Jeg tror jeg skal snakke om ting som opptar meg i hverdagen. Kanskje anmelde filmer, TV-serier og bøker. Jeg leser mye. Ser mye på TV også. Man kan si jeg er en sofagris.

Nøff.