The prettiest girl in Itras By

Spillfestivalen Arcon, dag 2: Jeg ankom Blindern i ti-tida, bare for å oppdage at pengene jeg trodde nettbanken min hadde overført til Arcon, ikke var overført likevel. Det ble en masse styr, og jeg endte opp med å betale 50 kroner mer for hele festivalen. Det var riktignok ikke så ille, siden jeg uansett hadde regnet med denne utgiften, men likevel litt surt at jeg mistet deltakerprioriteringene jeg vanligvis ville hatt som forhåndsbetalende. Det til side brukte jeg første pulje av dagen til å sose rundt, lære meg å spille HeroClix, og møte folk jeg (såvidt) kjenner fra Hyperions rollespillforum.

Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.

Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.

Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.

Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.

Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.

HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).

Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.

Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.

På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.

En helt alminnelig mann (tm)

Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt har jeg bestemt meg for å hedre en helt spesiell type skuespillere i dagens (nattens) innlegg i bloggen. (Noe må man ha å gjøre når man ikke skal på jobb dagen etter.) Det er snakk om skuespillere som har oppnådd den unike prestasjon å se ut som Helt Vanlige Menn (gisp!) i stedet for opererte Ken-dukker. Som et eksempel kan jeg nevne Brad Pitts ansiktsoperasjoner i forkant av innspillingen av Troja, som resulterte i at Pitt hovnet opp i ansiktet og at Akilles dermed ble seende ut som et mummitroll. Brad Pitt er en genial skuespiller med enorme egenskaper innen sitt yrke; jeg skjønner ikke hvorfor han må skjære seg i ansiktet for å kunne fortsette i jobben sin. Han kommer naturlig nok ikke med på min liste over naturlig utseende skuespillere. Heller kommer ikke f.eks. Arnold Schwartzenegger med, men det er av andre årsaker: Han ser "normal" ut (i ansiktet i det minste), men han kan ikke skuespille for å redde sitt eget liv. Lista er dermed kuttet ned til de som

1. Ser vanlige (eller til og med litt stygge) ut
2. Kan jobben sin (skuespiller)

Lista er oppe til diskusjon via kommentarfeltene, dersom noen er interesserte i det.

1. EDWARD NORTON
Et prakteksemplar. Denne mannen er ikke bare en av vår tids fineste metodeskuespillere, men han presterer å se ut som en hengslete nerd med ørnenese (og noen ganger med litt pjuskete skjegg) og kommer unna med det. Miljøbevisst og politisk engasjert på fritida, og bruker karrieren sin til å klemme ut obskure filmer som overraskende nok er veldig bra, de fleste av dem. Kanskje mest kjent for klassikeren American History X fra 1998, min yndling med ham er Fight Club fra 1999.

2. RYAN GOSLING

En ung up-and-comer. God i jobben sin, ser ut som naboen til tanta di, kisen i kassa på super'n, treneren til bygdas lilleputtlag i volleyball, eller han som vasker på legekontoret. Poetisk, musikalsk, romantisk, og oppdratt religiøst (vet ikke helt om de to siste punktene er pluss eller minus). Hans beste film er uten tvil The Believer fra 2001, hvor han på et merkelig vis følger i Edward Nortons fotspor og spiller nynazist, mens min personlige yndling med ham er Stay fra 2005 (en film ikke så mange liker, dessverre/pussig nok). Kanskje mest kjent for den romantiske/kvalme The Notebook (2004) og nominert til div. priser for Half Nelson (2006).

3. PHILIP SEYMOUR HOFFMAN

Her snakker vi dyktig tjukkas. Oscar-nominert oftere enn jeg bytter undertøy (OK, det var en overdrivelse, men likevel). Hoffman greier den fantastiske krysningen i utseendet av litt griseaktig og litt småhomsete, samtidig som han gjerne kunne vært kledt i Mötley Crüe-skjorte og hatt tjukke briller og vært en svett computernerd. Dette blir utrolig nok kombinert med en sykt mørk stemme som, hvis man et øyeblikk lukker øynene, er råsexy. Fikser jobben som kåt high school-lærer i 25th Hour (2002) fabelaktig, gjør en knallrolle i Magnolia (1999), og en god og annerledes skurk i Mission: Impossible III (2006).

4. SAMUEL L. JACKSON

Man kan si utrolig mye rart (og bra) om Samuel L. Jackson, men at han er spesielt pen er ikke en av dem. På sitt glætteste ser han litt ut som a muthafuckin' snake on a muthafuckin' plane, på sitt mest rufsete er han en huleboer som kan banne og bruke afroamerikanske slanguttrykk. Til hans fordel kan man nevne at han er BÅDE jedimester og sjef for S.H.I.E.L.D., noe som gjør ham til en av de kulere av de kuleste i min bok. Mest kjent for Pulp Fiction (1994), men gjør en (etter min mening) strålende rolle som syk vitenskapsmann i Unbreakable (2000). Er med i så mange tøffe filmer at jeg gidder ikke å lage en liste.

5. STEVE BUSCEMI

Man tar en kar med gode skuespillerevner og hiver noen tenner inn i kjeften på ham, gjerne mens man er dritings, fra ti meters hold. Deretter kveler man ham litt til øynene buler, litt som på en av de der svarte akvariefiskene som suger seg fast på glasset og igrunn aldri gjør noe annet ut av livet, og vips, man har Steve Buscemi. Stygg som juling, men talentet overgår det meste. God til alt, best med Tarantino eller i andre roller der han kan være tøff i kjeften. Reservoir Dogs (1992) er en klassiker jeg ikke vil være foruten, men denne mannen briljerer også i TV-serien Sopranos, sesong fem. Fargo fra 1996 er min personlige favoritt.

6. PETER STORMARE

En svenske som stort sett alltid spiller russer på film. Har den ære å fremføre den eneste replikken i Armageddon fra 1998 som var morsom nok til at jeg husker den i ettertid. Diger brande med hår på brystet og poser under øynene, tendenser til hengekjaker, og vikende hårfeste. Øynene hans minner litt om øynene til tegnefilmhunden Droopy fra de gamle MGM-tegnefilmene (samme karaktergalleri som Snurre Sprett og Daffy Duck). Har spilt i en del svenske filmer som jeg ikke føler meg spesielt forpliktet til å liste opp her, siden jeg ikke har sett noen av dem. Greier å få det meste til å se skummelt eller utrolig tøft ut. Spiller også i Fargo sammen med Buscemi, men briljerer kanskje mest som Satan i Constantine (2005), som ellers er en film jeg er noe tvilende til (grunnet grundig Hellblazer-voldtekt).

7. GUY PEARCE

Australieren med den rare munnen som alltid spiller skurk på film, unntatt i L.A. Confidential (1997), hvor han spiller ærligheten sjæl. Forbigår de fleste andre aussies (som Russel Crowe og Hugh Jackman) i kvalitet i og med at han ikke trenger å stole på aggresjon, telefonkasting, slåssing, drekking, penisstørrelse eller trynefaktor for å score gode roller i gode filmer. Mest kjent for nevnte L.A. Confidential og Memento (2000). Min favoritt: The Proposition fra 2005. Klassiker! Man ser fyren i bar overkropp og tenker at man skulle hatt slike pinner man bruker til å spille xylofon med.

Dette var de sju jeg orket å ta for meg denne gangen. Sju er forsåvidt også et lykketall for meg, og siden klokken nå er så mange at jeg begynner å se i kryss på skjermen, skal jeg gi meg der. Det slår meg at det igrunn er alt for mange slike mannlige skuespillere som bare ser ut som om de kan gå nedover gaten utenfor huset ditt når som helst, og du ville ikke lagt merke til dem om de så hadde rosa underbukser på seg og lite annet. Muligens en overdrivelse der igjen, men pytt. Overdrivelser gjør livet morsommere.

Det som slår meg er at å gjøre det samme med kvinnelige skuespillere, altså lage en liste over de som er dyktige, men ser alminnelige ut, sannsynligvis ikke vil fungere. Spesielt ikke hvis kriteriene er å ha vært med på (minst) en Hollywood-film, å være flink i jobben sin, og at det å være gammel (og dermed i enkeltes oppfattelse styggere enn å være ung) ikke teller (pene damer som blir styggere med alderen har fortsatt vært pene en gang). Jeg kan ikke komme på en eneste stygg skuespillerinne. Ei heller en alminnelig en. Selv ikke etter å ha ransaket minnet mitt. Kan det være slik at kvinnelige skuespillere brukes og kastes etter utseendet og aldri får sjansen til å demonstrere talent? Jo'a.

Det finnes i og for seg ett unntak til regelen om at kvinnelige skuespillere kun flyter på utseendet, og hun heter Charlize Theron. La gå, hun er dritpen, og dermed på et vis diskvalifisert, men hun lot seg stygge ned til filmen Monster fra 2003 og beholdt sine acting chops til de grader. Man skal ikke diskriminere de pene bare fordi de er pene heller.