Christmas time in Hell

Så er det endelig jul. Takk alle gode makter. En eneste dag til med vasking og matlaging, og det hadde klikket for meg. Dvs det gjenstår noe matlaging til middag i dag, men det står kjæresten for.

Treet er pønta, Askepott er sett ferdig (med de obligatoriske morsomme kommentarene og forsøkene på å spontant dubbe over Knut Risans originaldubbing). Lunsj har man spist (litt for mye av), og pakkene er plassert. Jeg sov for lite i natt (igjen), og ble vekket av søsteren min som kom og ringte på døren. En liten liter kaffe fikk susen på systemet, og jeg synes alt er morsomt. Hvem trenger jazztobakk? Kaffe og søvnmangel ordner biffen.

Til jul i forfjor fikk jeg en helfigur av Dumbledore i papp av en jeg kjenner som jobbet på Trondheim Kino. Den sto i hjørnet ved sofaen i et helt år etterpå, og til jul ble den ikledd en nisselue for å matche julepynten. Dette har blitt en tradisjon, så i dag tok vi figuren ned fra loftet (der den har stått lagret det siste året), og satte lua på den og posisjonerte den i det samme hjørnet. Rare tradisjoner er nesten nødvendig.

Seks julesanger som ikke akkurat er tradisjon, men som er blitt nær sagt nødvendige for at jeg skal føle julestemning:

1. Marc Shaiman og Trey Parker: The Most Offensive Christmas Song Ever
2. Marc Shaiman og Trey Parker: Christmas Time In Hell
3. Marc Shaiman og Trey Parker: Merry F-ing Christmas
4. Danny Elfman: What's This? (fra The Nightmare Before Christmas)
5. Tom Waits: Christmas Card From A Hooker In Minneapolis
6. Cornelis Vreeswijk: Jultomten är faktiskt död
   

...noe å spille for ungene hvis vi noen gang får noen. Sammen med Hans Rotmos juleplate Vårres Jul. Nordtrøndere har snodige tradisjoner, og Rotmo setter ord på dem alle.

The most hungover girl in Oslo?

Jeg sitter for øyeblikket og ser på "Nanny-hjelpen" på TvNorge. En overvektig kvinne med fett hår forteller kameraet at barnepikene ikke aner hva de snakker om når de prøver å fortelle henne hvordan hun skal unngå magesår og en alt for tidlig død av å drive og rydde opp etter de tolv ungene sine. Jepp, tolv. De er fosterunger, og mange av dem i rullestol eller med andre handikapp. Jeg aner ikke hvorfor jeg ser på slike programmer - det eneste de gjør for meg er å minne meg på hvorfor jeg ikke vil ha unger.

Til tross for at jeg drakk så mange øl i går at jeg ikke en gang husker at jeg gikk hjem, er jeg i forbløffende god form. Det betyr ikke at jeg føler meg fullstendig "hundre kroner". Det betyr bare at jeg heller vil se på lamme TV-programmer enn å faktisk gjøre det jeg bør gjøre; skrive scenario til Hexcon og lage en artikkel til Imagonem. Noe av det må nok gjøres på togturen hjem i morgen.

Det beste med å drikke øl i går var å kunne prate med folk jeg ikke ser hver dag, i en rimelig snydens tilstand. Jeg drikker ikke øl så ofte lenger nå, siden jeg er så blakk, så det var også en avveksling slik sett. Jeg må få legge til at Cacadou er et flott sted å drikke øl på. Brunt inventar, "Ørn Bjørn & Jørn" av Tore Strand Olsen over baren, tegninger av Flu Hartberg som dekor på dass, billig pils, innrammet tegneseriekunst på veggene. Jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i hovedstaden.

The angriest girl in Oslo

Arcon, dag 3: Jeg sover lenge. Mest fordi jeg har prata med Vero på msn hele natta, for jeg kom igrunn hjem tidlig natt til lørdag etter en intervjurunde og dropping av brettspill. Jeg sover faktisk så lenge at jeg hopper over Kindred of the East-modulen som jeg mest hadde meldt meg på av pur nysgjerrighet. Drit og dra, asiatvampyrer. Klokka ti står jeg da opp og stikker på butikken. Der kjøper jeg shampoo, balsam, en hårkurgreie så håret mitt ikke er ut som håret til Doris i Ernie, et par sokker, en boxershorts, og så stikker jeg og dusjer. Mmm, duuusj.

Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.

Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.

Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.

Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.

Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:

Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -

wait for it -

to tolvåringer.

To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!

Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.

Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.

Murr!

Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.

Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.

Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.

Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.

I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.