Don't Cry For Me, Argentina

Tårekanalen på mitt venstre øye er føkkt. På ett eller annet vis. Uansett hvilket humør jeg er i, har den bestemt seg for å produsere et silder av væske som renner og renner hvert minutt av min våkne tid. Jeg ser uklart på det øyet på grunn av tårene, hvilket gjør lesing nærmest umulig. TV-titting funker, men jeg er ikke sikker på at det kommer til å hjelpe, akkurat. Så akkurat nå er jeg en konstant grinende, lettere irritert person.

Irritasjonen kommer av flere ting:

1. Jeg har ikke fått livsoppholdet for August enda. Hvilken dato var det i dag? 30. ja. Mm, nettopp. Så det er ikke meningen man skal få livsoppholdet sitt i den månenden vedtaket gjelder for, altså. Nehei. Jeg forst... nei, det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke at det er mulig.
2. PC'en i husstanden ble angrepet av et virus som jeg var så dum å installere selv. Jeg ble advart, jeg ble det. Og vips, dum som et brød jeg er, og en av diskene våre ble overtatt fullstendig av en trojaner. Heldigvis kom kjæresten på den geniale løsningen å bare rive disken ut av kabinettet og bruke en annen partisjon på den andre disken til å kjøre OS. Phew. Til tross for at den viktigste disken berget, mistet jeg fremdeles en del arbeid, som lå på skrivebordet på den andre.
3. Jeg spiller en del rollespill, men det virker også som at hver gang jeg starter noe nytt, starter noen andre noe nytt også, eller gjenoppvekker noe gammelt, og så har man det gående. Da må man prioritere og styre på. Nå kan jeg jo ikke diktere hva folk skal gjøre med fritiden sin, så for all del, man er da ikke urimelig heller. Jeg bør vel strengt tatt være glad for at det foregår såpass mye.
4. ...men den gang ei. Hobbyene mine tar mye tid og energi fra det jeg burde gjøre. Som f.eks. jobbe, hadde jeg bare hatt en jobb. Men vent, jeg har jo en frilansjobb der jeg skriver! Bortsett fra at jeg ikke kan lese noe særlig med disse jævla tårene, så bare det å skrive dette innlegget er ganske mye mer slitsomt enn vanlig.
5. Moren min har slått opp med kjæresten sin. Noe som faktisk, når jeg tenker meg om, er småtraumatisk også for meg. Jeg likte virkelig fyren. Han var ingen reservepappa, jeg er for voksen til det, og min egen pappa er fortsatt the real thing, men denne fyren var en del av familien på sitt vis. Jeg tror ikke jeg kommer til å like neste fyr like godt, og jeg er redd det kan komme til å ødelegge for moren min igjen senere, hvis hun vil ha aksept for en eventuell ny type. Den forrige feiret jul sammen med oss, for svarte! Det kaller jeg dedikert. Jeg er faktisk litt lei meg over dette her.
   
6. Ræv og ræv.
   

Nå skal jeg ta en dusj. På film griner man alltid i dusjen (eller regnet) så ingen skal se det. Jeg kommer til å grine lenge etter at jeg er ferdig med å dusje. Forbannede tårekanalhælvett.

FUCKERRR

I fjor leste jeg boken Too Fast For Love av Jonas Inde, illustrert av Martin Kellerman. (Jepp, den Martin Kellerman.) Bortsett fra å være en innsikt inn i sinnet til en noe forstyrret kar, nemlig forfatteren, var det igrunn lite å hente av underholdning fra boken. Jeg bet meg dog merke i Indes personifisering av de psykiske problemene sine: han pleide å kalle vrangforestillingene sine for "Apan" (apen), og kom til stadighet med innskutte setninger om hva Apan sa og gjorde i spesielle situasjoner, og om hvordan han stagget Apan med Zoloft. Han var heller ikke nådig med sin reisefelle Martin. Jeg skjønner ikke helt hva som er greia med denne Jonas Inde. I Sverige er han visst kjendis av noe slag, men han fremstår egentlig som en komplett kødd i sin egen bok. Nåja.

Det jeg skulle frem til, som fascinerte meg mest med boken, var hendelsen som bl.a. også er skildret i en av Rocky-stripene til Kellerman: den gangen Inde husker på en flause han begikk en gang, og som resultat av dette roper han spontant "FUCKERRR!" ut i rommet. På en overfylt diner. Hvorpå Kellerman prøver å få ham til å la være å gjenta bragden, men ikke lykkes helt. Samtidig som dette på ingen måte kan kalles sunn oppførsel, skjønner jeg på en måte den mentale prosessen bak. Inde er deprimert og har dårlig selvtillit, noe han tar igjen ved å fremstå som en komplett kødd. Noen ganger husker han derimot at han skal jekke seg ned noen hakk, fordi han kommer på at han også kan gjøre tabber. Dessverre uttrykkes hans nedjekking av seg selv gjennom roping av ukvemsord, og ikke stille inne i hodet hans.

Grunnen til at jeg kom på dette i dag, er at jeg våknet i morges av et mareritt jeg ikke helt kunne plassere, men jeg vet at innholdet i drømmen ikke bare var Noe Farlig(tm), men også utrolig flaut. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, men jeg våknet altså av at jeg drev og skammet meg over noe. Det var utrolig ubehagelig. I det øyeblikket begynte jeg å huske andre ting, flauser jeg faktisk har begått, dumme ting jeg har sagt og gjort i livet. Det strømmet på. Jeg ble litt kvalm, og fikk ikke sove mer. Jeg hadde nesten lyst til å rope "FUCKERRR!", siden jeg jo var alene i mitt eget hjem og ikke midt i en full diner i USA, men det ble med tanken.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg alltid husker flaue ting. Jeg husker gode ting også, og vonde ting, men ikke like livaktig som jeg husker det flaue (som også ofte er sterkt linket til det vonde). Jeg husker fremdeles en gang jeg dummet meg ut i barnehagen, fordi jeg ville være like tøff som min navnevenninne Nalle-Maja i tegneserien Bamse, Världens Stärkaste Björn. Jeg husker da jeg var sju og tok hånda til en fremmed mann i stedet for pappaen min i en fornøyelsespark i Sverige, og maste om at han måtte gå fortere, for han gikk veldig sakte. Flaut. Det verste er kanskje den gangen jeg sa til en fyr "Kysser du mora di med den kjeften?" og han fortalte meg at hun var død av kreft. Hva gjør man med sånt? Hva skal man si, liksom? "Unnskyld" dekker det bare ikke helt.

Slike ting husker jeg i livaktig detalj. Da får jeg lyst til å rope "FUCKERRR!". Men jeg lar det være. I stedet prøver jeg å huske andre ting: Da jeg kysset kjæresten min første gangen. Øyeblikket da jeg skjønte at søsteren min så opp til meg. Den gangen jeg og kjæresten sto på verandaen og så på lynet som slo ned over Trondheim, og vi følte det trykkende varme været slå over i kjølende sommerregn som smatret mot asfalten som en mitraljøse. De gangene jeg lekte romskip med bestefaren min, som nå rusler over de Evige Moltemyrer. En gang da jeg ble gjenkjent for å ha laget et dikt som noen likte så godt at vedkommende ville ha en kopi. Det finnes mange fine ting, minner jeg meg selv om. Mange vonde eller flaue ting finnes også, så klart, men uten dem hadde ikke de fine tingene vært så fine. Man må være en fucker noen ganger for å sette pris på å være en kul person ellers. Noen ganger må man bare be Apan om å holde kjeft.

Lever i en drøm...

...en temmelig vill en.

Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.

Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.

Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.

På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.

Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.

Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.

På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.

Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.

I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.

Rain Dogs

Jeg er litt full/beruset og har vært på utestedet Storås (puben i Trondheim, ikke stedet Storås) for å se Rain Dogs, dvs den norske delen av Rain Dogs, det dansk/norske Tom Waits-coverbandet. Flotte, flotte låter fremført på en flott, flott måte. Kudos, gutter! Selv om jeg ikke greide å få dere med på nachspiel hos min single venninne. I stedet ble jeg avbrutt av Mads Eriksen. Nå ja.

Grunnen til at jeg er noget pussa er at jeg fikk husleiepengene i går. To husleier på en gang, og siden den ene allerede var betalt fikk jeg en til overs. Den kunne jeg kjøpe øl for. Noe av den, i hvert fall.

Nå vet jeg ikke hva mer jeg skal skrive om i kveld/natt. Annet enn at jeg ble veldig nostalgisk under konserten, siden de to gutta fra bandet som var der begge var medelever fra mitt kull på Gauldal Folkehøgskole i 1999/2000. Jeg lurer litt på hva som gikk galt med akkurat meg, siden jeg ikke er den som springer rundt og spiller i band/gir ut bok/gir ut plate/lager film/osv. Ikke at jeg tror alle andre på Gauldal det året er kjendiser i dag, men noen er faktisk det. Og ikke at jeg egentlig vil være kjendis heller, men det hadde vært greit å - jeg vet ikke helt - kanskje ha utrettet noe. Ha noe å vise til. Annet enn å greie å skrive rett mesteparten av tiden selv om jeg er full.

Jeg er faktisk ganske smart. Men enten er jeg for smart, eller så er jeg ikke smart nok. Jeg har i hvert fall ikke oppnådd så mye.

I helgen skal jeg i alle fall på Pstereo-festivalen og se Clutch, DumDum Boys, Lillebjørn Nilsen og litt annet. Det blir sikkert kult. Jeg tror jeg skal skrive mer når jeg evt. blir edru igjen. God natt.

Historien gjentar seg selv

...sort of.

Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.

Nada.

Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."

"Jaja"!!?!

Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.

Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.

Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.

Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.

*snæpp* AAAAAAAAAAAAAAAAA!

Så jeg sjekker nettbanken min i morges for spor etter penger til husleie. Nada. Jeg går ned på Nav før frokost, trekker kølapp, og kommer i snakk med en av sosialarbeiderne. Hun ringer til saksbehandleren, som kan fortelle at hun har gjort en major fuck-up og ikke lagt vedtaket ut til betaling enda. Jeg forteller at huseieren min ikke kan betale leie til banken før jeg har betalt de 7000 som jeg skylder for Juli og August, og som jeg enda ikke har betalt, grunnet - du gjettet riktig - Nav. Visstnok loves her bot og bedring, og jeg får beskjed om at pengene skal utbetales i løpet av dagen i dag, men at tregheten ved overføring mellom banker kan gjøre at beløpet ikke kommer på min konto før mandag. Greit nok, sier jeg - men hva med matpenger? Jeg har 68 kroner å leve for i helgen. Hva har de tenkt å gjøre med det? Nei, det kan de ikke gjøre diddly-squat med, for akutthjelp blir også - av en eller annen merkelig grunn - overført via bank, og kommer dermed sannsynligvis heller ikke inn på konto før mandag. Så 68 spenn på tre dager it is. Jeg får beskjed om å sjekke kontoen i løpet av dagen, for forhåpentligvis kommer pengene allerede i dag. Det er snakk om to husleier og to måneders livsopphold, minus en restlønn på et par hundre spenn som kom flytende etter i slutten av Juli, ergo en ganske stor sum til sammen. Greit nok, sier jeg, og takk for hjelpen (sosialarbeideren var jo ganske hyggelig, til tross for at hun jobber for et sted som ville fått Lucifer sjøl til å rødme av skam).

Så jeg sitter nå hele dagen og gjør andre ting. Til klokken blir halv fem, og jeg sjekker kontoen igjen. Der ser jeg til min forbløffelse at jeg har fått den ujevne sum av 4880 kroner inn på konto. Hvorfra, og hvorfor så lite? Joda, det er fra Nav - det er bare, av en eller annen snurrig grunn, ikke hele beløpet. Galemathias? Jepp. Galemathias. And this is why.

Let me get it straight: De skylder meg 7000 i husleie pluss nesten 8000 i livsopphold. Rundt femten tusen kroner, altså. De overfører dermed rett under fem tusen i stedet, altså deler av livsoppholdsbeløpet for Juli. That's it. Hvor i innerste gamperæva er resten?! Jeg kan jo ikke betale leie med kun halvt beløp? Og hvorfor kan ikke Nav utbetale hele beløpet på en gang? De deler det opp på papiret, i vedtaket, så det går an å se hva man får penger for og hvilken periode - jeg skjønner det - men det virker altså som om de må dele det opp i overføringen også. Hvorfor, spør du? Fåglarna vet. Føkkings fåglarna føkkings vet.

Det er som om universet har en idiotrating som fordrer at et visstminimumsantall av friske folk skal få et gen som gjør dem totalt tilbakestående på alle vis bortsett fra at det ikke kan bevises medisinsk. Disse folkene får folk med Downs Syndrom til å virke som rakettforskere! (Ikke misforstå, jeg synes kanskje folk med Downs Syndrom er noen av de mest sympatiske menneskene vi har her i landet, men så smarte er de ikke nødvendigvis.) Og disse siklende, nedsnødde gærningene jobber alle i føkkings sosialtjenesten. Alle! Hva er oddsene for det? Vel, slik jeg kjenner Nav - og har fått dem referert av andre "brukere" - så har alle disse retarderte jubelidiotene fått seg en jobb der de, og de alene, mind you, har ansvaret for andre menneskers ve og vel. Jeg trodde klovner skremte vannet av meg, men dette her holder meg våken om nettene! "Brukere," spør du? Jepp. For det heter ikke "sosialklienter" lenger, må vite, det er jo så nedverdigende, vi kaller dem heller "brukere" før vi trekker ut ryggraden deres med de rosamalte neglene våre og tråkker selvtillit og verdighet ned i gulvflisene på mottaket.

Et tankeeksperiment: La oss tenke oss at jeg ikke har internett hjemme. Hvordan skal jeg da skaffe til veie utskrifter av konto, gjeldsbrev fra Lånekassen som ikke lenger sendes ut i posten men via nettsidene deres, sykeerklæringer? Jo, jeg må i banken og sitte i kø hele dagen. Deretter må jeg på Lånekassen og sitte i kø neste dag. Til slutt må jeg til legen og betale hundre kroner for en legeerklæring - jeg har ikke hundre kroner til det. På epost kunne jeg fått erklæringen først, og så en giro til å betale når jeg endelig har fått pengene fra Nav. Men nei. Tre hele virkedager og hundre kroner ville det tatt meg å samle dokumentasjonen jeg trengte bare for å kunne kjøpe meg noe å spise og betale strømregningen. Kanskje ta bussen til et jobbintervju til en jobb jeg uansett ikke får. Det er seksti kroner bare det. Tur-retur. Penger som kunne kjøpt kneippbrød og ost. Jeg må gå forbi tiggere på gaten fordi jeg ikke har penger jeg kan putte i koppene deres. Den eneste åpenbare forskjellen på oss er et jeg snakker rent norsk og har ganske hele, ganske fine klær.

Forstå meg riktig: Jeg sier ikke dette fordi jeg mener jeg selv har det så forpult ille. I motsetning til svært mange har jeg det etter forholdene ganske bra. Men jeg føler jeg må ta til orde fordi jeg først nå har innsett hvordan det er. Hvordan det funker. For ikke bare meg, men så mange tusen andre i Norge. Joda, Norge er vakkert, et godt land å bo i. Så godt er det, at vi må sparke nedover på de som ikke har vært like heldige som oss.

Det skremmer meg at man bytter navn på de uheldig stilte menneskene i samfunnet for at det liksom skal gjøre opp for all dritten man må igjennom på det gjengse sosialkontor og det uføret man må leve i hver eneste jævla dag når man er pengelens, ufør, og/eller arbeidsløs. Det skremmer meg at utbetalingskontoret ikke klarer å legge sammen noen enkle, firesifrede tall og utbetale et helt beløp til en person som har levert purring fra huseier for en måned siden med advarsel om at leia må betales snarest. Må man levere utkastelsesordre, eller komme ned på kontoret med tingene sine i en pappeske før man blir tatt på alvor? Det skremmer meg at byråkratiske tomskaller som følger lovens bokstav i stedet for dens intensjon skal få lov til å ha ansvar for at vanlige mennesker som deg og meg skal få lov til å spise, ha tak over hodet, ta bussen, kjøpe klær, og føle seg verdige som mennesker. Det skremmer meg, og det gjør meg rasende. Det gjør meg sliten. Det gjør meg til et verre menneske, fordi jeg hater så mye akkurat nå at det tyter ut ørene på meg. Tankene mine går til Eugene Obiora, som sannsynligvis var rettmessig forbannet i minuttene før sin død, og kanskje fikk den letteste utveien av oss alle der han lå fastklemt under politiets knær og albuer - håndheverne av byråkratenes rett til å knuse all medmenneskelighet, alt hensyn, all verd vi noen gang har kunnet se i oss selv. Knus det, fei det under teppet. Få det til å forsvinne. Slit oss ut til vi ikke lenger orker tanken på å trekke de sørgerlige skrottene våre ned på sosialkontoret for å ydmykes igjen og igjen.

Jeg trodde tortur ble forbudt ved Genève-konvensjonene. Jeg må ha tatt feil.

Hulk knuse små mennesker!

Det er litt over midnatt, og jeg begynner å bli grønn og bulete. Ikke fordi jeg er sjøsyk, men fordi jeg tror jeg blir til Hulken. Ghasfgjhgfsghah! Ikke bare har jeg ikke fått penger i dag, men jeg ligger etter to måneder med husleien. To måneder! Kjære det norske sosialvesen: Det hjelper ikke å si at dere "har sykdom her på Nav, det tar bare litt lenger tid" når banken står på døra til klienten med utkastelsespapirene i hånden. Det er én ting å si til en neglebitende og sulten sosialklient at man bare må "ta det med ro, så kommer nok pengene", for klienten kan faktisk ikke ringe banken og si at de må "ta det med ro". Da sier banken: "Føkk off, og pell deg ut av bopelen vår." Banken er nemlig ikke snill. Den gir ikke ved dørene. Den er ikke tapt bak en vogn. Det er mer enn man kan si om sosialvesenet i Norge. Når søkte jeg om penger? 13. juli. Har jeg fått dem enda? Nei. Ikke et rødt øre. Og gudene vet hva jeg skal betale med når banken kommer - mine førstefødte?

Og så er det OL, da. Jævla føkkings kuk-OL. Det første de gjør er å hive ut en syngende jente med hestetenner for en liten barbiedukke/could-have-been-mangastjerne som ikke kan å synge for å berge sitt eget liv. Men gjett hva: I Kina berger du flott så lenge du ikke protesterer på å bli behandlet som menneskelig ekskrement. Vil du ikke la huset ditt rives for å gi plass til OL-anlegg? Synd, for you better turn that frown upside down, ellers har de deg hengende opp ned av helt andre grunner på null tid. Og det er ikke halvparten så behagelig som å bare bli husløs, eventuelt relokalisert til ett eller annet sted milevis unna familie og arbeidsplass. Dessuten er OL irriterende i seg selv. Hvilket annet arrangement blokker ut alt annet severdig fra TV-kanalene (noe som hadde vært sykt mye mer irriterende dersom jeg hadde hatt TV-signaler i leiligheten) og bæsjer på den hellige Barne-TV-tiden, fyller avisene med ræl, og sørger for utrivelig mye fokus på sport i grunnskolen? Jo, jeg kan komme på én ting til. Fotball-VM (eller -EM). Forbannet være disse sportsarrangementer. Hadde man bare gitt andre kulturarrangementer like stor oppmerksomhet - Roskilde-festivalen, f.eks. - men nei. Du ser ikke bilder av burgerbodene på Roskilde fylle forsiden av Dagbladet med overskriften "1.000.000 solgte veggisburgere!" eller sjokkbilder av Foo Fighters med overskriften "Dave Grohl for stygg for Roskilde!" Man diskuterer ikke tettheten av teltene i teltbyen, eller hvor mange svensker som har vunnet dansekonkurransen i technoteltet. Jo, selvsagt er det saker fra Roskilde i avisene, men ikke hver dag, på forsiden, med megasvære bilder og full dekning av alle konsertene holdt av obskure, danske punk-rock-band med navn som "Skullerup Skalle-orkæster", "Min Bolle Er Bruun" eller "Gid, Morfar, Gi Dig!" på bortgjemte scener i skogen, bak de nedbrente campingvognene. OL, derimot, ser ut til å kunne diskuteres til man er så lei av sport at man helst skulle forgiftet vannet til svømmerne, lagt tegnestift i hekkeløpsbanen, og sagd halvveis igjennom stavene i stavspranget. Eventuelt også byttet ut alle diskosene med tørkede kukaker.

Ikke bare blir man lei av sport, men man blir lei av alt det jævla maset. Ting skal bygges i landet der OL skal avholdes, anlegg som blir stående som edderkoppspinnfabrikker etter at verdens mange øyenpar atter er snudd tilbake til sine respektive navler. Og småjenter skal settes på utstilling og dubbes og stemmekorrigeres og gudvethva. Gjerne i et eller annet latterlig kostyme som "symboliserer kulturarven". Jeg vet ikke jeg, men i mitt hode, den dagen jeg får se en åpningsseremoni fra OL i Frankrike, så ser jeg bare for meg en million småunger i stripete gensre, med alpeluer, løsbarter (unnskyld, -mustasjer), sigaretter i munnvikene, med en pariserloff under armen, kjørende rundt på segways i et mønster som, sett ovenfra, vil forme Eiffeltårnet. Hvis dette mot formodning noen gang faktisk skjer, vet jeg ikke om jeg kommer til å bryte ut i spontan, hysterisk krampelatter/-gråt eller om jeg bare kommer til å rolig gripe etter nærmeste revolver og bare skyte meg selv med det samme, siden verden kanskje ikke kan bli noe verre nå. Kanskje.

Men så husker jeg at Siv Jensen er på ordentlig, ikke bare noe som foreldre har funnet på for å skremme barn som ikke vil spise brokkolien sin eller slå av lyset når de er ferdige på do. Jeg føler at så lenge det finnes folk som Siv Jensen, så bør jeg også finnes, som en slags motvekt til den totalt hjernedøde "politikken" hun velger å forfekte ved å smøre seg inn i populisme og billige løfter om enda billigere fyll og enda billigere tenåringstørrpuling på landsmøtene. Jeg bør yte motstand til dette, føler jeg - som den uhørbare stemmen i mørket. Stemmen som - hver gang en FrP-"politiker" påstår at læreryrket burde belønnes med en månedslønn på 7,50 og en halv Snickers, at bananlikør bør bli billigere og at alle spanjoler i Spania bør lære seg norsk før de snakker til nordmennene som har trengt seg inn på boligmarkedet der nede - stemmen som sier "Er du født bak en dass?!" og gir vedkommende en real dabb over bakhodet. Gjerne med øks. Dyppet i hellig vann, så man er sikker på at vedkommende aldri vil reise seg (eller snakke!) igjen. (Tenke gjør de ikke uansett.) Jeg ser for meg å raide stortinget bevæpnet med seksløpere velsignet av Rosemarie Köhn, med sølvkuler som det er risset små kors inn i, og hive hellig vann på Siv Jensen mens man roper "The power of the Lord compels you!" og bare se hodet hennes spinne rundt i superfart mens det bazookaspyr grønn guffe og hun klatrer baklengs opp i gardinene. Til slutt vil hun synke sammen på gulvet mens den onde ånden forlater kroppen hennes (og fyker inn i Trond Giske, som kaster seg i døden på stortingstrappene), og hun blir liggende gispende igjen før hun innser det fryktelige, og roper "NEI! Hva har jeg gjort!? Flyktninger er jo også mennesker! Penger er ikke en ekte verdi! De stakkars spanjolene, belemret med våre gamlinger! Sykehusene har ikke nok midler! Barnehager! Å Gud, vi må bygge barnehager og studentboliger!" Og hun må støttes, gråtende, ut til en ventende el-bil, som tar henne til en økologisk drevet gård på Vestlandet som også er asylmottak og aldershjem, der hun for alltid blir kjent som Snille Siv.

Det må være lov å drømme.

Sannsynligvis ville hun bare blitt skutt på kloss hold med sølvkuler, og man ville sett kroppen hennes, uskadd av skuddet, smelte sakte i kontakt med vanlig vann, sølt ut av muggen på talerstolen. Dere tror det er vann hun drikker på TV-debattene? Ånei. Det er en trylledrikk som skal holde henne ung og pen. Synd at hun er så råtten på innsiden.

Det skytes alt for lite folk i Norge.

Memes og annen tidtrøyte

Gode nyheter først: Kjæresten min har endelig fått en fast stilling (80%). Økonomien er sikret for en liten stund, men jeg er fremdeles avhengig av midler i tillegg, og trenger fortsatt jobb. Jeg har fått rollen min til laiven i september, og den ser flotters ut. Jeg gleder meg som en liten unge.

I går kveld var jeg på byen en tur og brukte nesten 200 kroner på øl for første gang på lenge. Det føltes litt som sløseri, siden jeg knapt har penger, men det føltes også litt godt. Det var kanskje det mest avslappende jeg har gjort på en stund. Jeg kom hjem med litt promille, og et ankelkjede i lommen, som jeg hadde fått av en av de andre som var ute og drakk.

Jeg har ti knottbitt. Ett er på ryggen, der jeg ikke kan nå det. Sju er på samme håndledd, det venstre. Minner etter blåbærtur. Vero har ikke vært på msn siden før helgen, svarer ikke på sms, og jeg lurer litt på om hun er død. Det må undersøkes senere. En bussjåfør kjeftet på meg i går, da jeg ikke fikk t-kortet mitt til å fungere, men jeg fikk reise med bussen gratis, da. Da jeg senere på dagen skulle sjekke hvorfor t-kortet var defekt, sto jeg i kø sammen med en blind mann som hele tiden sto og hvisket til seg selv, akkurat høyt nok til at jeg hørte det, og akkurat lavt nok til at jeg ikke hørte hva han sa. Det friket meg ut litt, og da det endelig ble min tur, ville skrankenissen slippe til han blinde først, men jeg sto på mitt - jeg hadde vært der før ham, og selv om han var blind skulle han ikke få snike i køen. Jeg er for handikapparkering og tilrettelagt undervisning, rullestolsramper, braille på minibankens knapper, lydvarsling på fotgjengeroverganger, listen er lang - men å snike i køen, det synes jeg de bør holde seg for gode for. Ærlig talt.

Jeg er småbakfull og sulten, men for lat til å gidde å lage meg mer mat. For å få tiden til å gå sitter jeg og surfer nettet mens jeg ser på Dexter. Dexter er egentlig ganske kult, men det begynner å trekke ut litt nå... blir mye de samme konfliktene som går igjen. Jeg svarer på teite lister med spørsmål, leser DnD 3.5-artikler, og planlegger ...egentlig ingenting. Jeg er for lat. Her er noen av spørsmålene jeg har sittet og svart på.

1. Hvor gammel kommer du til å være om 10 måneder?
Gammel nok.

2. Tror du at du har giftet deg til da?
Hvorfor i huleste skulle jeg det?

3. Hvem snakker du mest med på msn?
Vero, vanligvis, med et par stykker som solide runners-up.

4. Husker du hvor du var 11. september 2001?
Jeg var på skolen og øvde på et teaterstykke. Da jeg kom hjem ble jeg overfalt av kollektivmedboerne mine, som skrek over seg om at det hadde skjedd noe dramatisk på nyhetene. Jeg hadde holdt meg unna offentligheten hele dagen, så jeg hadde null peil.

5. Hvem ringte deg sist?
Kjæresten min, men jeg tok ikke telefonen. Jeg var på et utested, og det var for mye bråk, så jeg svarte med en melding.

6. Hvilken CD står i CD-spilleren?
HAHAHAHA!! "CD-spiller". Haha.

7. Har du kjæledyr?
Dessverre ikke.

8. Når var siste gang du drakk kaffe?
I går, etter å ha vært og snakket med veilederen min.

9. Er foreldrene dine gift?
Nope.

10. Når så du din mor sist?
Det er en stund siden.

11. Liker du å reise med fly?
Det er behagelig og går fort, men det forurenser en del, så jeg har et litt ambivalent forhold til det.

12. Hvor mange land har du bodd i?
Ett.

13. Hvor mange byer har du bodd i?
Bare en, sånn ordentlig.

14. Hvor mange søsken har du?
Ett.

15. Kan du plystre?
Jepp.

16. Hva var det siste du spiste?
Brødskive med makrell i tomat og litt majones.

17. Hva er din favorittiskrem?
Sjokolade med litt ekstra sjokolade, eller ekte vanilje.

18. Hva ser du frem til?
Å få farget håret mitt igjen. Å få penger. Å dra på laiv.

19. Er det noe du vil fortelle til noen?
Det er det sikkert.

20. Hva gjør du om en time?
Vet ikke.

21. Liker du kaffe?
Å gud, ja.

22. Hvor mange glass vann drikker du hver dag, gjennomsnittlig?
Et par. Det burde vært flere.

23. Er noen forelsket i deg?
Det håper jeg da.

24. Ville du sovet med noen andre, eller sovet alene?
Alene, med mindre det er med kjæresten min.

25. Har du noen gang blitt snakket til for å ha snakket i timen?
Ja, kødder du?

26. Kan du spille poker?
Ja, men jeg er ikke flink.

28. Har du noen gang vært i Canada?
Nei, men nå vil jeg dit.

29. Hva var den siste sangen du hørte på?
En eller annen slager spilt over anlegget på et utested. Husker ikke hvilken.

30. Kjenner du noen som har bursdag samme dag som deg?
Jeg snakket med en rådgiver en gang som hadde det.

31. Hvor mange land har du besøkt?
Sverige, Danmark, Finland, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Italia, Spania, Frankrike, Nederland, England, Kroatia... det blir vel... tolv.

32. Snakker du andre språk enn ditt morsmål?
Engelsk.

33. Har du lyst på piercing eller tatovering?
Jeg vil gjerne ha flere tatoveringer.

34. Har du noen gang vært i en ambulanse?
Faktisk ikke.

35. Svømmebasseng eller hav?
For svømming, basseng. For alt annet, hav.

36. Hvordan er været hos deg?
Overskyet.

37. Spiser du frokost daglig?
Nehei.

38. Hva er din favoritting å bruke penger på?
Tjafsitjafs.

39. Hva var det siste du kjøpte?
En øl.

40. Hva er ditt favorittprogram på TV?
Jeg ser ikke TV, bare laster ned serier.

41. Kan du rulle med tungen?
Jepp.

42. Kan du dykke uten å holde for nesa?
Jeg hater å dykke.

43. Sover du med bamser?
Nei, med mindre man regner kjæresten min som en bamse. Jeg har fortsatt noen kosedyr fra barndommen, men ikke i senga.

44. Hva er din blodtype?
Sånn rød.

45. Er alt lov i krig og kjærlighet?
Nei/ja.

46. Hvilken farge har du på soveromsveggene dine?
Ubestemmelig.

47. Skrur du av vannet etter at du har pusset tennene?
Altså, dette spørsmålet impliserer at man lar vannet stå og renne, men uten å nevne noen grunn til å eventuelt gjøre dette. Det er rimelig teit. Svaret på spørsmålet er selvfølgelig ja, med mindre man har en god grunn til å la det renne. Jeg kan ikke se for meg hva det skulle være.

48. Sover du med dørene til skapet/skapene åpne eller lukket?
Åpne, for da stenger de for lysglipen mellom vinduet og gardinen.

49. Er du voksen?
Hva slags spørsmål er det?

50. Har du tatt sol den siste måneden?
Jeg tar ikke sol. Jeg legger meg ikke inn i noe som minner om et digert vaffeljern.

51. Kan du skifte olje på en bil?
Ikke sjans.

52. Har du fått fartsbot?
Da måtte jeg fått det for å gå for fort, for kjøre kan jeg ikke.

53. Er du avhengig av tv-en?
Nope.

54. Liker du appelsinjuice?
Ja.

55. Når du skrur av vekkerklokken din, pleier du å sovne igjen?
Bare hvis jeg bestemmer meg for det.

56. Om du fikk sjansen til å passe på en ape en helg, ville du gjort det?
JA!

57. Hva vil du mer enn noe annet akkurat nå?
Ha mer mat.

58. Kaffe eller energidrikker?
KAFFEEEEEEEEE

59. Hva er din favorittby?
York, England

60. Hvis du ble jaget av en alligator, hva ville du gjort da?
Tatt krappe svinger, siden alligatorer og krokodiller har problemer med å svinge fort, men kan komme opp i ganske høy hastighet på rette strekninger.

61. Liker du håndskriften din?
Enda et av disse rare spørsmålene.

62. Hvilken sang hører du på?
Ingen akkurat nå.

63. Har du vært så full at du har besvimt?
Kanskje, det husker jeg ikke, for i så fall besvimte jeg.

64. Om kjæresten din var utro mot deg, hva ville du gjort?
Spurt ham hvorfor, og deretter diskutert hvordan vi skulle delt eiendelene våre, og så begynt å lete etter ny bopel.

65. Når våknet du denne morgenen?
Litt over sju, åtte, halv elleve, tolv.

66. Har du søskenbarn?
Jeg har elleve søskenbarn.

67. Hva liker du med deg selv?
At jeg er den jeg er.

68. Hvem snakket du med sist?
Kjæresten min.

69. Hva er det verste faget på skolen?
Alt av tørr teori.

70. Hvor skal du bo når du blir eldre?
I Smurfeland.

71. Hva drømte du i natt?
Noe om en ridder.

72. Hva er det meste du har betalt for en hårklipp?
1200 kroner. Det var ikke verd det.

73. Hvor ble du født?
Kristiansund.

74. Hvordan var din forrige helg?
Fin.

75. Hva er din favorittsang?
Radiohead - "Exit Music (For A Film)"

76. Om valper aldri vokste opp, ville du kjøpt en?
Nei.

77. Hva er den beste iskremsmaken?
Har ikke dette spørsmålet dukket opp tidligere?

78. Noen gang likt noen du ikke hadde sjanse på?
Ja, jeg er jo ikke akkurat noens drømmedame, så det har skjedd ganske mange ganger.

79. Har du hjemmeside?
Nei.

80. Er det noen i tankene dine akkurat nå?
Nei.

81. Kan du si alfabetet baklengs?
Nei.

82. Kyss eller klem?
Fra hvem?

83. Ville du forandret deg selv for en gutt/jente?
Nei, ikke med mindre det var noe fundamentalt galt med meg uansett.

84. Hvis du var født det motsatte kjønn, hva ville du hett?
Martin, det var det mine foreldre planla å kalle meg. Aller helst ville jeg hett noe norrønt, hvis jeg hadde vært gutt. Njord eller Tor eller Brage eller noe sånt.

85. Har du vært på scenen?
Hvilken da?

86. Hvem er favorittkarakteren din fra Star Wars ?
Obi-Wan

87. Ville du gjort alt for en person du er glad i?
Spørs hvilken.

88. Hva kledde du deg ut som din første Halloween?
Delirium fra Sandman-tegneserien.

89. Hvem var den siste som gjorde deg sint?
En bussjåfør.

90. Hvorfor det?
Han var frekk og kjeftete fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle bruke t-kortet mitt (nye elektroniske busskort).

91. Hva er din favorittfrukt?
Mango eller melon.

92. Irriterer vennene dine deg?
Ja, alle irriterer meg, og jeg irriterer dem, sånn er det å være menneske.

94. Blogger du?
Duh.

95. Er du kilen?
Ja.

96. Hvem er/var din favorittlærer?
Jon Smidt

97. Hvilket godteri spiser du på kino?
Det jeg har med meg, om noe.

98. Syns du gutten skal betale på første date?
Jeg synes den som inviterer på date skal ha ansvar for å betale, men at den andre skal tilby seg å betale halvparten.

99. Tror du folk snakker om deg bak ryggen din?
Ja.

100. Hva skal du gjøre etter denne testen?
Stikke på butikken og kjøpe hårfarge.

Bare blåbær

I går kveld var jeg på noe så absurd som bærtur. Ikke som i uttrykket "helt på bærtur", men på en faktisk I-kid-you-not bærtur. Jeg var med kjæresten og en kompis og plukket blåbær i Estenstadmarka. De hadde bærplukkere og bøtter, jeg hadde (stadig mer fiolette) fingre og en plastpose. Det var ganske solid med bær, og vi plukket i en times tid. Etter hvert ble det så mye mygg og knott at vi enten måtte gå, eller begynne å røyke eller tenne bål. På tur ned igjen bemerket kjæresten min at han følte seg fryktelig voksen. Han hadde forsåvidt sikkert grunn til det; det er jo tross alt bare godt voksne mennesker og polakker som plukker bær her i landet.

Vel hjemme skulle vi renske bærspannet for blader, kvist, edderkopper, elgbæsj og andre uvedkommende objekter. Det viste seg å være prakk mc prakk, og selv mammas gamle triks om å legge bærene i vann slik at noe fløt opp og noe sank ned, funket bare sånn halvveis. Til slutt fant vi bare ut at vi skulle spise opp alle bærene som hadde havnet oppi som ikke var blåbær, for å spare tid og energi på å slippe å fordele bærtyper i forskjellige beholdere. Deretter vurderte jeg å bare lage syltetøy komplett med kvist og kvas, men ble nedstemt, hovedsaklig av meg selv. Nå i ettertid virker det ganske imponerende med tre bokser fulle av blåbær i fryseren. Vi som skulle spise ut av den for å kunne avrime den i sommer (se en tidligere post). Yoo phail agin.

Ellers har jeg i dag besøkt Nav for å tigge om penger. Det er ærverdige greier, gitt. Søkt tre nye jobber i dag, jobber jeg ikke er sikker på om jeg vil ha. Men alt er bedre enn å tigge.

"Good news, everyone...

...I've got some bad news, everyone."

OK, så har jeg kanskje sett litt for mye Futurama i det siste. Moving on to Dexter, som jeg synes er underholdende, men som går for sakte frem til at jeg føler meg fryktelig engasjert akkurat nå.

I morgen skal jeg ut og spise på restaurant med kjæresten. Fancypants? Jepp. Anledningen? En meget gledelig en, som jeg skal avsløre siden. Alt jeg kan si er at jeg ikke er præggers og at vi ikke skal gifte oss. Jeg har heller ikke blitt til en superhelt, eller vunnet i Lotto. Patience, young padawans. Jeg skal fortelle det når det er offisielt.

Ellers har jeg luftet en bitteliten hund i dag, som skal venne seg på å være alene hjemme mens naboene er på jobb om dagene. Siden han er så liten, dog, så rekrutterte de meg til å passe på at han fikk tisset fra seg utendørs i stedet for på kjøkkengulvet. Heldigvis bæsjet han ikke, for selv om jeg er en innbitt tilgenger av å plukke opp etter hunden sin når den driter, så så jeg ikke frem til følelsen av en varm "blautis" i hånden, selv ikke med en (tynn!) bæsjepose imellom.

Hvilket leder meg videre til en rant: Hundeeiere i Trondheim beware! Jeg vet at dere går rundt med loppesekkene deres og lar dem drite over-føkkings-alt og deretter går videre mens dere ser uskyldige ut og plystrer og ser opp i luften eller whatever. Jeg vet at dere av og til, når folk ser på, plukker opp bæsjen i en pose, knytter pent sammen, venter til tilskuerne går eller ser vekk, og dermed hiver posen med innhold rett i rennesteinen uten å tenke på de fulle studentene som har tenkt å legge seg til å sove der (se en tidligere post). Jeg vet at dere er late idioter som foretrekker å la bikkjefaen deres drite rett i snøen vinterstid uten å plukke opp, og uten å tenke over at hele byen lukter hundebæsj come springtime. Trondheim er mesteparten av tiden dekket av et tynt lag bæsj takket være dere, og ingen anger er å se over det heller.

Men en dag. En vakker dag. Du åpner postkassa di, og der ligger den. Bæsjeposen som du trodde du så snikete hadde gjemt under hjulet på den parkerte mopeden du passerte i går kveld. Hvordan havnet den her, i postkassa? Og hvorfor brenner den? Og hvorfor... Du får aldri noe svar. Du ser deg om neste gang du er ute med hunden, usikker på hvem av de passerende som er din bæsjenemesis. Du tar en sjanse, og plukker ikke opp denne gangen heller. Neste morgen finner du kjøkkenvinduet oversmurt med hundelort. Det er en tynn sprekk i glasset, og noe av dritten har trengt igjennom og lagt et lag av avføringsdugg på innsiden av den ytterste glassplaten. Du ser anklagende på hunden, som kikker tilbake med et blikk som sier "ikke se på meg, jeg bare gjør mitt fornødne. Det er du som har ansvaret." og du vet at den har rett. Den jævla bikkja har rett, og ikke bare det, den er deg moralsk overlegen. Neste dag tør du ikke annet enn å plukke opp bæsjen og bære posen til nærmeste søppelbøtte, i frykt for hvilke represalier du vil måtte gjennomgå hvis du lar møkka ligge. Og den dagen er en virkelig vakker dag.

Full, sekkert

Jeg har vært deltager i et utdrikningslag for en kar jeg overholdet aldri har møtt før. Før jeg noen sinne har vekslet et ord med ham har jeg sett ham i Supermann-underbukse og lite annet. Spennende. Jeg og fire andre jenter hadde et vorspiel hjemme hos en kamerat, med planlagt oppdukking av utdrikningslag med påfølgende stripping. Vi fem greide å lage et helvetes leven forsåvidt, noe som bare var flott, siden vi var så få. Deretter gikk noen av oss på byen. Derfor er jeg noget full i skrivende stund. La deg ikke lure av rettskrivningen. Jeg bruker meget lang tid på å rette opp feil akkurat nå.

Nå skal jeg se Futurama og spise kyllingsandwicher. Jepp, jeg gidder å lage meg fancy foodstuffs selv om jeg er full. I'm just that good.

Square one

Fandens ubrukelige fittemongobåndopptaker! Jeg hadde nesten to timer opptak fra Arcon 24 som skulle brukes i forberedelsen til masteroppgaven jeg har tenkt å skrive, men på ett eller annet mystisk vis så fungerte testen av opptakeren i forkant perfekt, mens de faktiske opptakene låter som mamma-gorgen med halsbetennelse og er dermed ubrukelige. Fitta på Dovre.

Jeg er altså tilbake til square one. For de som synes veldig synd på meg og tilfeldigvis spiller rollespill, ta gjerne en titt på spørreundersøkelsen jeg har lagt ut nederst her. Du kan gjøre det selv om du ikke synes synd på meg også, men du skal få slippe dersom du ikke spiller rollespill, for da er du ikke fullt så nyttig for meg i dette henseende (men kanskje som person? Hvem vet).

I går natt spilte rollespillgruppen min "ferdig" en slags kampanjeavslutning på Star Wars-kampanjen vi har hatt gående i et par år nå. Komplett med "redde verden"-plott og "redeem the Dark Side users"-plott, og slåssing på plattformer uten rekkverk over en innsjø av glødende magma. Noen vil kanskje glede seg over å høre at vi vant dagen, reddet galaksen, og berget våre Darke venner. SL flyttet til Oslo i dag tidlig, og min andre rollespillkampanje i dette liv kommer på denne måten til en faktisk mer eller mindre logisk avslutning uten å bare dø hen som Firefly-serien under sparekniven til jævla Fox Networks. Jeg må med hånden på hjertet innrømme at jeg kommer til å savne å spille Star Wars. Det har mye med medspillere og motspillere å gjøre, og samværet med venner selvsagt, og en del med plottene å gjøre. Vi kranglet mye om regler, og spillmekanikken kunne vært bedre sammensatt av hundre fulle aper i et rom fullt av iPod'er, men gøy var det. Tusen takk, folkens. It's been emotional.

Da gidder jeg ikke å skrive så mye mer i dag. Jeg la meg halv sju i morges, etter et rollespillmaraton på 17 timer, og sov under fem timer etter det før jeg våknet opp og kroppen min nektet å sove mer. Det eneste jeg da hadde spist på de siste ti timer av mitt liv var et knekkebrød med hvitost, courtesy av Vero, fordi jeg på ett eller annet mystisk vis ble dritkvalm og spyferdig midt under spillet i går natt og ikke fikk i meg mer føde uten å brekke meg. Dette gjør at jeg i dag ikke føler meg helt frisk, selv om jeg har spist en bakt potet og drukket litt saft uten å bazookaspy av den grunn.

Herunder følger spørreundersøkelsen min, føl dere fri til å svare dersom dere har muligheten. Teksten er mer eller mindre sakset rett fra slik jeg postet den andre steder, så det er mulig den ser litt rar ut. Drit og dra. Forresten: Har du ikke lest Watchmen enda? Gjør det. Gjør det nå.

Jeg flesker til med et spørreskjema som jeg legger ut komplett her i denne posten. Skjemaet inneholder ti spørsmål som man kan svare ganske mye på hvis man vil eller kan, det er underspørsmål og forklaringer og fåglarna vet. I tillegg er det et par spørmål om oppfølging etterpå. Oppgaven min skal som kjent handle om en eventuell forbindelse mellom dramafaget og rollespill, og om rollespillet som kultur-estetisk aktivitet. Høres høytflyvende ut? Det kan du banne på at det er.

Poenget er: Jeg ønsker gjerne at så mange som overhodet mulig svarer på disse spørsmålene og sender svarene på epost: grumejl (kanelbolle) hotmail (muselort) com

De som gidder å svare vil selvsagt være anonyme med mindre de gir meg tillatelse til å sitere med navn. Jeg forbeholder meg retten til å sitere anonymt uten å spørre om lov. Innholdet i besvarelsene, og dermed også eventuelle sitater, vil bli brukt i en akademisk avhandling eller i fagartikler, ikke til noe annet. Besvarelser jeg mottar vil bli slettet etter at oppgaven er ferdig, for å bevare anonymiteten til deltagerne. Alle navn nevnt i besvarelsene vil i utgangspunktet bli anonymisert.

Innledende spørsmål:

1. Hvor gammel var du da du begynte med rollespill, og hva var det som fikk deg til å begynne med det?

2. Hvilke spill har du spilt (du trenger ikke å huske alle, men kan gjerne nevne noen du husker spesielt godt)? Kan du si noe om hva du synes var bra eller dårlig med spillingene i disse spillene (system kontra setting, for eksempel, eller medspillere, spilleder, plott eller andre ting)?

3. Hvordan går du frem når du lager en rolle til et rollespill? Hva begynner du med, hva er mindre viktig? Hvordan forholder du deg til andre spillere i rolleskapingsprosessen (metatenkning eller ikke)?

4. Hva er det viktigste med spillopplevelsen for deg, og hvorfor tror du det er slik?

5. Foretrekker du korte spill (en til to kvelder) eller lange spill (kampanjer)? Begrunnelse?

6. Hvilke spill og/eller kampanjer spiller du for tiden? Fortell gjerne anekdoter eller gi sammendrag av ting du husker spesielt godt fra spill/kampanjer du har deltatt i.

7. Du har forhåpentligvis fortalt noe om hvorfor du begynte med rollespill på spørsmål 1. Hvorfor fortsatte du med det? Har du utviklet deg som spiller eller spilleder, personlig eller spillmessig? Ser du for deg at du kommer til å slutte å spille en gang, og i så fall hvorfor?

8. Hvordan forholder du og dine medspillere dere til fiksjonskontrakten* i rollespill? Går du/dere veldig inn i rollene og ikler dere disse, eller er det hele tiden en metabevissthet til stede omkring f.eks. kamptaktikker, eller omkring sosiale forhold (både mellom spillere og roller)? Spiller dere i førsteperson (snakker i rolle, etc.) eller tredjeperson (min rolle sier "..." og min rolle gjør)?

9. Har du prøvd levende rollespill (laiv)? Hvordan syntes du det var i forhold til "vanlig" rollespill (fordeler/ulemper)? Hvorfor har du eventuelt IKKE prøvd det?

10. Hvilke verdier ser du i rollespill? (Som aktivitet, eller på andre måter. Ordet "verdier" er litt oppe til tolkning.)

* En fiksjonskontrakt er definert som enigheten mellom to lekende om at leken er den gjeldende "virkelighet", eller enigheten mellom et publikum og skuespillere om at det som foregår på scenen aksepteres som "virkelig".

Avklaringer:

a) Kan jeg få stille deg oppfølgingsspørsmål basert på svarene dine på disse ti spørsmålene? Det er ikke sikkert jeg gjør det, men det er greit å få lov.

b) Ønsker du å bli sitert med navn dersom jeg skulle finne på å sitere deg i teksten min?

De som gidder å svare på dette får gullstjerner i hjerteboka mi, og bidrar kanskje, forhåpentligvis, til en akademisk fagtekst om den eventuelle forbindelsen mellom dramafaget og rollespillaktiviteten. På forhånd tusen takk!

Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

Sorbet

Som tittelen indikerer, fant jeg i går ut at jeg skulle lage sorbet. Idéen kom av at vi hadde en kurv med nektariner på kjøkkenbenken som begynte å bli litt for myke, samt en hel melon av et slag jeg ikke aner navnet på (liten, mørk grønn), som lå urørt i kjøleskapet. Jeg slo opp en oppskrift på nettet (JFGI slår til igjen!), og satte i gang med å koke sukkerlake og hakke melon og skrelle nektariner med potetskreller. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at vi ikke har iskremmaskin, og at jeg derfor ville bli nødt til å ha sorbeten i en boks som jeg måtte ta ut av fryseren hver halvtime i fire timer, og røre i med en gaffel for å unngå iskrystaller. Dette i seg selv er knapt noen utfordring. Det faktum at klokken da allerede var blitt ett på natten, var verre, i og med at jeg nå har en kjæreste som ikke lenger har sommerferie og faktisk blir nødt å stå opp hver morgen klokken åtte. Fryseren vår er lettere gjenklistret av isklumper, og lager et helvetes bråk hver gang man forsøker å åpne en av skuffene - og den ligger vegg i vegg med soveromsdøren. Heldigvis fikk jeg orget det til å jeg kunne røre i sorbeten min uten å forstyrre kjærestens skjønnhetssøvn. Det slo meg først senere at vi tidligere i sommer hadde avtalt å avrime fryseren før høsten, siden den var full av uvedkommen is, og at vi derfor burde spise den tom. I stedet har jeg fylt den med sorbet. Yoo phail. Sukk.

Om noen timer må jeg tilbake til IKEA igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde kjøpt nok stoff til laivkostymet mitt - det mangler et erme, og det vil se så dumt ut på det ferdige plagget. Dessverre var min følgesvenninne/syslave Vero opptatt med å selge blæng på Hysterisk Marked tidligere, så jeg må vente på henne før jeg drar. Til tross for at blæng er et fullstendig uattraktivt ord og at det er laget av å blande kald surmelk med vann (og litt sukker for den moderne gane), er det et overraskende takknemlig produkt å lage slagord til. Det vanlige på middelaldermarked er jo å rope ut produktnavnet og grunnen til å kjøpe det (pris, smak, andre kvaliteter), og hvor i verden finner man et produkt med flere rimord enn blæng? Nå snakker vi selvsagt innen trønderdialekt her, men likevel. Slagord som "Kjøp blæng i fleng for lite pæng, så får du dreng i seng!" er ikke dårlig, altså. Det eneste som står i veien da er jo faktisk smaken på produktet, som man skulle tro kan sammenlignes med utvannet fjøs. Jeg vet ikke, for jeg har ikke smakt det, pysete som jeg er.

Så hvorfor pushe blæng? Det har sine årsaker. For noen år tilbake ble det startet et byggeprosjekt blant laivere i Trondheimsområdet - man skulle få bygd en landsby i middelalderstil i Holtålen kommune, og den skulle kunne brukes til laiv, kurs, opplæring, overnatting ved skogsturer, leirskole, osv. Problemet var midlene. Derfor huker Organisasjonen Landsbyen til seg lukrative oppdrag som "matbod på Historisk Marked", og soper inn penger på å pushe smått ufyselige og rimelig historisk riktige matprodukter på intetanende turister. Problemet kommer når man skal forklare tiåringer hvorfor de ikke får ketchup på pølsene sine eller hvorfor boden selger saft men ikke brus (ordene middelalder-mat burde ringe noen bjeller). Det blir sikkert ikke morsommere av at alle kunder omtrent uten unntak ytrer ordene "Hva er egentlig blæng?" når man har hundrevis av kunder hver eneste dag. Men penger er altså dermed i lengden ikke Landsbyens største fiende, men byråkratiet, tiltakslystens evige svøpe. Byggetillatelse er like vanskelig å få fatt i som Cola Zero i ørkenen, og med like mange bivirkninger. Den slukker tørsten, men koffeinet og søtstoffet tørker deg ut på sikt. Byggetillatelse gir Landsbyen lov til å bygge et hus, men uten festekontrakt kan det like gjerne være et luftslott med fantasitårn. Det sagt, så beundrer jeg de menneskene som gidder å ta tak i dette prosjektet fremdeles. Selv ga jeg opp i fjor, og har ikke en gang betalt medlemsavgift i år. Det sier seg jo selv når man knapt har penger til smør på brødet, eller brød for den saks skyld.

Å være arbeidsledig har sine fordeler. Man kan stå opp når man vil, legge seg når man vil, og gjøre det man vil, så lenge det ikke koster noe, for penger har man ikke. Man kan gå på arbeidskontoret etter penger, men det fordrer at man tidligere har tjent inn så og så mye penger, ellers kan man vinke dagpengene farvel. Vent nå litt... sa jeg nettopp at man må ha tjent penger for å få penger? Hvilket paradoks!
"Jeg får ikke noen jobb, kan jeg få dagpenger?"
"Jeg vet ikke, har du hatt jobb tidligere og tjent penger?"
"Nei, jeg sa jo nettopp at jeg ikke får jobb."
"Da kan du dessverre ikke få noen penger av oss. Først må du ha hatt en jobb."
"Men hadde jeg hatt jobb hadde jeg ikke trengt å være her!"
Osv. The mind boggles. Men, sier folk, nå kan man jo bare gå på sosialen. Ja, det kan man. Men man kan ikke det og være student samtidig, f.eks., for da skal man jo ha fått penger av Satans Lånekasse for Utpressing (gammel vits, jeg vet). Og hvis man ikke lenger har rett på penger fra Lånekassen, men vil studere likevel, får man ikke lov til det, for sosialen skal ikke dekke et forlenget studieløp. Dette synes jeg faktisk virker veldig fornuftig, med noen få snags: Hvis man er a) arbeidsledig og aktiv arbeidssøker (noe som impliserer at man gjerne hopper på det første og beste jobbtilbudet man får), og b) har mistet retten til støtte fra Lånekassen, men likevel c) tar opp noen studier på deltid for å ha noe å holde seg opptatt med mens man venter, så blir man fremdeles nektet penger til livsopphold av sosialkontoret. Hvorfor? Fordi lovens bokstav sier at man ikke skal få finansiert studiene ved sosialen. Å bruke studier som fornuftig tidtrøyte mens man venter i spenning på å aller nådigst få lov til å ta seg en drittjobb, er dermed utelukket. Staten belønner de arbeidssøkerne som sitter på ræva og klør seg i armhulen mens de venter, i stedet for å gjøre noe som de kan tjene på i lengden. For ikke å snakke om hvordan både trygd, dagpenger, sosialstønad og egenandelssystemet i helsetjenesten i Norge føkkes opp for deg dersom du er gift eller samboer. Skal du gifte deg bør du derfor være fordømt sikker på at både du og din tilkommende har fast arbeid og er friske før du sier ja. System. Noen ganger er jeg glad jeg har et litt kaotisk sinn.

Apropos system har jeg oppdaget gledene ved sudoku. Eller, gleder og gleder, det er vel mer en utfordring. Kjæresten kjøpte et hjernetrim-spill til DS'en sin, og der lå det en drøss med sudoku-brett klare til løsing. Jeg har i grunnen aldri følt for å løse sudoku før i mitt liv, men med en gang det ikke var i avisen, men på en liten spillkonsoll, ble det liksom mye mer attraktivt. Litt som mattespillene vi fikk spille på barneskolen tidlig på nittitallet, på datamaskinen i klasserommet (jepp, vi var 24 elever med én datamaskin på deling), der vi skulle legge sammen fire epler og to papegøyer. (Hvordan det til sammen ble seks av noe som helst, og ikke bare fortsatte å være fire epler og to papegøyer, aner jeg ikke.) Til å begynne med skjønte jeg ikke hva sudoku var en gang, nå har jeg oppdaget at mitt største problem med sudoku er at jeg ikke greier å uttale ordet riktig. Alt man finner på av å være arbeidsledig...

Jeg har begynt å lese Watchmen på nytt. Det er like fantastisk denne gangen også.

Det er slik verden ender

Jeg våknet plutselig, som om
noe, noen
hadde tatt meg i skulderen og ristet den
som om jeg ikke var sikker på om jeg fortsatt pustet
jeg våknet til halvmørket
delt i ujevne stykker av den hule gløden
fremkalt av lokkende gatelys
jeg våknet i et plutselig innpust
armene spredt, til intervaller av damp
fra ditt eksosrør, munnen
som langsomt fuktet og tørket armhulen min
håret ditt stille som en kornåker
på en vindløs dag
like før tordenvær, himmelen
tung og fiolett
jeg våknet i redsel og visste ikke
hva som ville skje men sikker på at noe
ville og jeg torde knapt å puste av frykt
av spenning av forventning og du
rullet mot meg som en bølge av hud
og kjærlighet og jeg kunne ikke helt huske om du
var en ny elsker eller en gammel flamme
om du noen gang hadde vasket klærne mine eller pult
meg foran TV'en
og du la beinet ditt over mitt
tung av søvn og trygg
du strakte deg over brystet mitt
som over en ørken etter vann
og jeg følte det hende, nå
nå

Det er nå det skjer, tenkte jeg
det er slik verden ender

Wii Feit

Den observante har sikkert fått med seg utgivelsen av Nintendospillet Wii Fit, som innebærer å kjøpe et ganske stort brett til å stå på, sammen med CD'en med en rekke spill, "treningstips" og så videre, til over åtte hundre spenn. Wii skal ha kudos for å være en konsoll som utfordrer spillernes evne til å røre på skrotten (allerede i form av en voldsom vifting med kontrollspaken gjennom diverse kjente og ukjente titler) og Wii Fit ser ut til å følge opp dette imaget med et "stepping board" og en bråte minispill som tar dette i bruk. Noen av spillene er ganske morsomme, mens yogaøvelsene bare er kjedelige og gjennomføres etter veiledning av en fryktelig blå/grå/hvit "trener" med britisk aksent i bildet til en ung mann eller en ung kvinne med rare pupper.

Det er mye med Wii Fit jeg ikke liker. Først og fremst er det spillets direkte gjennomskinnelige frekkhet. Når man starter opp spillet, blir man hilset av en animert utgave av "stepping boardet" (heretter kalt brettet) på skjermen, som leder en gjennom det man trenger å gjøre for å begynne å spille. Først må man legge inn høyde og alder, og så blir man veid (jepp, brettet fungerer som en baderomsvekt), og deretter må du gjennom et par "enkle" balanseøvelser som er lette hvis du er vant til hvordan brettet fungerer, og dritvanskelige dersom du er helt ny i spillet og aldri har forsøkt dette før. Til slutt forteller brettet deg hva slags BMI du har, uten å tenke over eller opplyse om at muskelvekt og fettvekt er forskjellige typer vekt og dermed vil gjøre en forskjell på hvorvidt du bør slanke deg eller ikke. Det legger også gjerne til i en belærende tone at du er tjukk, klønete, og gammel, og lurer på om du snubler mye når du går, siden du åpenbart ikke greide de "enkle" balanseøvelsene på første forsøk. Først når dette er over, og man har fått lyst til å knuse trynet på det frekke lille brettet (hadde det bare hatt et tryne), kan man begynne med selve spillene.

Nå har ikke jeg prøvd så mange av spillene siden jeg pleier å bli rasende allerede ved oppstart. Jeg vet at det er irrasjonelt å bli sint på en animasjon, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har litt mage, men jeg nekter å tro at jeg er så overvektig som det frekke lille brettet har nerver til å påstå. Spill gjør meg ofte sint, har jeg lagt merke til. Når man sitter med Nintendo DS'en i hånden og roper "Serriøst da!!" for full hals mens man ønsker at spillprodusenten skal materialisere seg i rommet slik at man kan slå ham ihjel med hans egen oppfinnelse, og det (heldigvis!) ikke er noen andre til stede - da bør man kanskje vurdere å lese en bok i stedet. Eller se den sexy og glamorøse traileren til Watchmen-filmen som kommer neste år.

Når det kommer til selskapsleker må jeg forsåvidt berømme Wii'en. Det er mange flere spill til den som er beregnet på flere spillere, enn det finnes til en del andre konsoller. Samtidig betyr det at vi ikke kan ha gjester i kåken uten at den fordømte Wii'en skal slås på, BMI skal måles, kroppsvekt annonseres, og kontrollere viftes med. For meg som har en latent og murrende senebetennelse liggende i albuer, håndledd og skuldre, er det ganske uinteressant å begynne å veive rundt i tide og utide, og dertil enda mer uinteressant å sitte og se på andre gjøre det, time etter time. For så vidt kan jo de andre gjerne trives med det, men når alle andre unntatt meg blir opptatte av den forbannede konsollen og ikke gidder å prate eller vurdere å gjøre noe annet, blir jeg muggen. Nå skal det jo sies at jeg av og til kan være muggen i sosiale situasjoner uansett (se forrige blogginnlegg), men når jeg faktisk inviterer folk vil jeg jo gjerne ha den oppmerksomheten det innebærer å være vert. Takke meg til brettspill. Selv om det også i lengden blir slitsomt, siden det virker som en obligatorisk sideaktivitet å krange om reglene til kuene kommer hjem.

Jeg har gått opp ca 20 kg i løpet av mine siste ti leveår. Som ved et pussig sammentreff er dette også de årene jeg har hatt fast kjæreste. Utrolig hvor lat man blir av faste muligheter for puling. To kilo i året er kanskje ikke så mye, sier du, men til sammen blir det mer enn jeg veide som sjuåring. Dessuten kom det ikke porsjonert ut i små tokilospakker. Hå nei. Det kom først rundt elleve kilo på ett år (da jeg fylte toogtyve - BAM!) og så kom resten snikende som en fittetjuv på et jenteinternat. Så var jeg Wii Feit. Det skulle vel forøvrig bare mangle, så godterisjuk som jeg er på jevnlig basis. Jeg stapper ikke lenger munnen full av Non-Stop og Pulverpadder til jeg ligger kvalm og pesende på sofaen, slik jeg gjorde som unge. Man slipper for så vidt å trykke opp bilder av meg med teksten "Dette er ansiktet som åt Narvesen i Nordre Gate!" Heldigvis har det hittil i sommer vært så kvelende varmt at lysten på sukkerholdige matvarer som ikke er iskrem har sunket betraktelig.

Når det kommer til iskrem har jeg lagt merke til en økende trend i markedet: Italiensk iskrem. Vanlig kuleis er ikke lenger godt nok, nå skal den være produsert på italiensk vis, uten at jeg tidligere helt har skjønt hva det er eller hvordan det er forskjellig fra annen isproduksjon. Det står faktisk noe om det i denne artikkelen, som jeg fant da jeg søkte det opp (JFGI: Just Fucking Google It): Gelato, som det kalles, lages med mindre fett enn vår typiske iskrem, og den er mindre luftig, noe som etter sigende fører til kraftigere smaker. Sunnere, men med mer smak, altså. Selv har jeg aldri vært noen tilhenger av gelato, nettopp fordi den mangler både "fluff" og den fyldige konsistensen som f.eks. Mövenpick har. Fettprosenten gjør også noe med smaken. I know what I like, and gelato ain't it. Kanskje ikke så rart jeg er Wii Feit.

Apropos godteri også, så har jeg funnet ut at min smak i snop er så voksen at jeg begynner å føle meg gammel hver gang jeg skal kjøpe noe fra godterihyllene på butikken. Lohengrin, Mandelstang, Gullbrød og Drageegg (ja, jeg vet at det egentlig heter dragé-egg) er blant favorittene, mørk sjokolade er en gjenganger, og iskrem skal gjerne være tjukk og kremete med ekte vaniljeprikker. Lakrisbåter og Hockeypulver er heller ikke helt utelukket. Delvis kommer det vel av nostalgi, delvis av endrede smaksløker. Jeg har ikke helt rukket å slå meg på kamferdropsene enda, men det kommer vel. En kamerat av meg har gjentatte ganger klaget på smaken min, og hevdet at han ikke tillot Gullbrød i sitt hjem, fordi lukten gjorde ham uvel. En annen jeg kjenner mente at han ikke torde å prøve Lohengrin fordi han var sikker på at det inneholdt noe skummelt, siden ingen han kjente spiste det (unntatt meg). Twist pleide å være en slager da jeg var barn, men blir jeg tilbudt Twist nå om dagen rapper jeg bare alle banansjokoladene og lar resten være. Alderen har også tatt vekk litt av søtsuget, heldigvis - jeg kjenner allerede nå at mens jeg skriver om snop, avtar lysten på å spise det. Kanskje jeg heller skal ta meg en brødskive.

Selv om jeg jeg i det siste har vært vant til feriedøgnrytme, som innebærer å legge seg klokken fem om morgenen og stå opp rundt Barne-TV-tid, sto jeg likevel opp klokken sju denne morgenen for å spise frokost på Hurtigruta sammen med søsteren min, og moren min og kjæresten hennes, som kom nordfra i natt. Men det begynner å bli noen timer siden, og jeg kjenner sulten gnage igjen. Jeg har lyst på eggesalat, men da må jeg lage den, og den inneholder ganske mye majones. Wii Fit-brettet ser skrått på meg bare jeg tenker tanken. Si noe, din lille jævel, så skal jeg sparke deg til neste uke, tenker jeg. Synd/bra det bare er en død ting. Mmm, eggesalat...

"Like du å sitt i pulk da?"

Your Personality is Very Rare (INTP)

Your personality type is goofy, imaginative, relaxed, and brilliant. Only about 4% of all people have your personality, including 2% of all women and 6% of all men. You are Introverted, Intuitive, Thinking, and Perceiving.

How Rare Is Your Personality?

Småprat: Jeg er skikkelig dårlig på det. Noen ganger føler jeg meg virkelig som Oddvar Brå i Ut i Vår Hage 2-sketsjen hvor han spiller en parodi av seg selv. Dette slår ofte dårlig ut i sosiale sammenhenger. Hva snakker man om når man er tom for meningsfylte emner? Det verste uttrykket jeg vet er "Og ellers da?" Og ellers hva da?! Du mener utenom de tingene som faktisk betyr noe? Ikke kom her og fortell meg at du er interessert i å vite hvordan jeg valgte fargen på stueveggen da vi pusset opp leiligheten for to år siden. Ikke kom å si at du gidder å høre på et resymé av den siste D&D-spillingen min (unntak finnes dog), turen min på IKEA, eller hvordan jeg limte sammen delene av en knust kopp. Du er ikke interessert. Og hvis du mot formodning er det, så er du skikkelig pussig.

Det er mulig det virker mot sin hensikt å si til folk som kan finne på å lese denne bloggen at de er skikkelig pussige. Men det er nok sant. Jeg er pussig selv også, så det er ikke det at jeg mener det er noe underliggende feil med å være pussig. Det er bare... pussig.

Dette er til og med noe som sliter på mitt forhold til de menneskene jeg er mest glad i. Min mening om saken er at man vet at man er nær et menneske når man kan sitte i samme rom uten å føle seg presset til konversasjon. Man kan til og med gjøre helt forskjellige ting. Null press. Stresset kommer når man føler at den andre personen liksom venter på at man skal si noe meningsfylt. Eller når man selv er den personen. Må man snakke om alt?

Nå har jeg jo selv uttalt flere ganger, i påhør av andre, at jeg synes folk flest kommuniserer for dårlig. Jeg står ved det. Men kommunikasjon er ikke å måtte jabbe konstant. Kommunikasjon kan være mange ting. Misforståelser er grunnlaget for mange flere krangler enn uenighet. Man kan være enige om å være uenige (med mindre det handler om menneskeverd eller annet grums), men man må være sikker på hva den andre parten mener før man uttaler seg. Er man ikke det kan det fort bli stygt. Jeg er ingen fan av å jatte med folk i debatter, så hvis man er lei av å diskutere et emne kan man, uten å direkte gi seg, heller si: "du, kan vi la dette ligge akkurat nå, jeg orker ikke å diskutere mer i dag" - og det betyr da gjerne nettopp det man sier. Jeg er nemlig heller ingen fan av å avslutte en diskusjon bare fordi jeg er i ferd med å tape - vinn og tap med samme gap - og mener det bør finnes alternativer. Et slags midtpunkt mellom "æ vinnj" og "æ tape", en gylden "Get out of jail free"-billett som man kan vifte med for å utsette all jabbingen til et tidspunkt man føler seg mer i form til det.

For jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes det er fryktelig morsomt og underholdende å diskutere. Særlig dersom man legger litt følelser i det. Jeg elsker å vinne på rasjonelt vis (altså ikke via snarveier som gråting, raseri, storme ut og smelle med dørene, osv. men med faktabeviser eller overbevisende argumenter), men jeg elsker faktisk å tape på rasjonelt vis også (ingenting er bedre enn å få bevis for at man tar feil, eller oppdage selv hvordan ting henger sammen, så man slipper å irritere seg fordi det ikke finnes en fasit på meninger).

Jeg elsker diskusjoner, men noen ganger hater jeg å prate. Hvordan kan dette henge sammen? Jeg aner ikke. Men halsen min blir grinete hvis jeg prater for mye. Er jeg spilleder for et rollespill en kveld kan du banne på at jeg ikke er tilsnakkende dagen etter, fordi jeg er så lei av å prate. Det vil si, noen mener kanskje at dette må være feil, for jeg prater ganske mye... jeg er kategorisert som en "jabbsaft", og det har jeg etter farmor, som prater i ett kjør selv med mat i munnen og motsier og digreserer seg selv jevnlig med kun minutters mellomrom uten at noen andre i familien får klemt inn et ord sidelengs. Jeg kan prate småprat, noen ganger i timesvis, før det plutselig stopper og jeg er tom. Og da blir jeg også ofte pisse lei av å prate omtrent med det samme. Det vil si, så lenge noen andre prater kan jeg lytte og hmm'e og nikke og svare på spørsmål, men jeg kan liksom ikke bidra med så mye. Dette er frustrerende og stressende, både for meg og andre, kan det virke som.

Derfor foretrekker jeg ofte å sitte i stillhet, eller å se på eller lytte til noe man kan prate om underveis eller etterpå. Dark Knight er for eksempel en fantastisk konversasjonsstarter. Superheltfilmer generelt er litt utbrukt som samtaletema, men Dark Knight har liksom fornyet emnet litt. Fantastisk film, forresten. Måtte fanden sjøl skjære ørene av dere jævler som kom for sent til filmen på Prinsen Kino, sal 5, i går kveld og tråkket forbi rett i glaninga på meg så jeg ikke fikk med meg filmen uforstyrret. Flere ganger! Det minste dere ubrukelige høkkerter kan gjøre er å lære dere klokka, og når dere åpenbart ikke klarer det, så kan dere i hvert fall huke dere sammen sånn at de som sitter bak dere kan fortsette å se på filmen selv om dere føler at dere må trampe forbi halve salen med de digre, forseintkommende pailabbene deres. Sitt i trappen neste gang, og ikke plag folk med de knitrende snacksposene deres og de jævla lysende mobiltelefonene deres. Man ber folk skru av mobilen for en grunn, og det er at jeg ikke - neste gang jeg blendes av en Nokia-skjerm i en mørk kinosal - skal hoppe på deg som Jokeren på Batman og stappe den rosa telefonen med dusker så langt opp i du-vet-hvor på deg at du ikke kan gå rett etterpå. You have been warned.

Hm, det var visst dagens utblåsning. Og dessuten: alt ravvelet om at Heath Ledger fortjener en Oscar for rollen som Jokeren kan godt høres ut som en overdrivelse og opphausing som kun skyldes det faktum at han er død - men jeg må komme med en faktaopplysning til saken: Rollen er brilliant gjennomført, helhetlig, og realistisk. Jepp, realistisk. Det hadde du ikke trodd, hva? I en superheltfilm; realisme? Jovisst. Jeg må få tilføye at jeg elsker karakteren Jokeren, og alltid har gjort det, fordi Jokeren er ubønnhørlig, kaotisk, nådeløs, og grusom på det verst tenkelige vis - han søker ondskap for ondskapens egen skyld, og er ikke motivert av grådighet eller andre typiske skurkemotivasjoner. Skurker i moderne film er ofte ute etter enten penger eller hevn, fordi dette er det mest realistiske. Men for noen som er mentalt ustabil i ordenes rette og alvorligste forstand, vil ikke dette være vesentlig i det hele tatt. Fortjener Heath Ledger en Oscar? Jeg vet hva jeg mener om saken. Gå og se filmen.

76 fordømte tromboner

Det er ingen regnfulle parader, ingen bannere som trekkes gjennom sølen
for de som har møtt sin skjebne vil ikke lenger finne mening i noe flagg
det er ingen forløsning for de hviskende ånder
når de slippes ut i hvite haller og korridorer, svøpt i bomull
for å finne sin egen vei, uvitende
urovekkende stille og kun vagt registrert
gjennom de ufokuserte, søvn-størknede blikkene til de dødssyke

man ser ikke at lyset i øynene slukner
for det var ikke noe lys der fra før og det er det heller ikke nå
sannheten er at pupillene alltid har vært mørke
det er ikke noe sjelelig vekttap som komplimenterer den varme skrotten
ingen gråtekoner med svarte hansker som samles i veikanten
nylig snudd jord dufter det samme om den er til frø eller grav -
det er innbildningen vår, situasjonen vi er i,
drømmene våre som stinker når de faller fra hverandre
akkurat da de heller burde falle sammen

det er ingen fantastiske seilaser som venter oss
havet vil ikke slå bølgearmene sine mot stranden i sorg
bølgene har alltid slått og vil gjøre det bestandig
sørgepilen sørger ikke for oss, den har alltid sørget
uten at vi har visst grunnen til det
eller at vi noen gang vil få vite det
det som hvisker til oss at det finnes mening må tie
for det er ingen
ingen engler vil kjøle de salte kinnene våre med viftende, glødende vinger
Gud vil ikke snakke til oss med overveldende stemme
det er ingen himmelske trommer å danse på
og heller ingen fordømte tromboner til å annonsere vår avreise

det er ingen fred, det er ingen ting som venter på oss
ingen bok vil noen gang holde navnene våre nedskrevet gjennom alle tider
det kommer et øyeblikk hvor selv en konge slutter å føle seg som en konge
eller, for den saks skyld, som noe som helst
hva vi enn er, er vi like

det er ingen parader, ingen bannere, ingen fabelaktige forestillinger
beskjedent og usett forlater vi verden
vi legger oss alle ned som sauer til slutt

OMG the Angst er bra for deg

Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.

Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.

Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!

Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.

Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.

Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.

Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.

See ya later, carburetor.