76 fordømte tromboner

Det er ingen regnfulle parader, ingen bannere som trekkes gjennom sølen
for de som har møtt sin skjebne vil ikke lenger finne mening i noe flagg
det er ingen forløsning for de hviskende ånder
når de slippes ut i hvite haller og korridorer, svøpt i bomull
for å finne sin egen vei, uvitende
urovekkende stille og kun vagt registrert
gjennom de ufokuserte, søvn-størknede blikkene til de dødssyke

man ser ikke at lyset i øynene slukner
for det var ikke noe lys der fra før og det er det heller ikke nå
sannheten er at pupillene alltid har vært mørke
det er ikke noe sjelelig vekttap som komplimenterer den varme skrotten
ingen gråtekoner med svarte hansker som samles i veikanten
nylig snudd jord dufter det samme om den er til frø eller grav -
det er innbildningen vår, situasjonen vi er i,
drømmene våre som stinker når de faller fra hverandre
akkurat da de heller burde falle sammen

det er ingen fantastiske seilaser som venter oss
havet vil ikke slå bølgearmene sine mot stranden i sorg
bølgene har alltid slått og vil gjøre det bestandig
sørgepilen sørger ikke for oss, den har alltid sørget
uten at vi har visst grunnen til det
eller at vi noen gang vil få vite det
det som hvisker til oss at det finnes mening må tie
for det er ingen
ingen engler vil kjøle de salte kinnene våre med viftende, glødende vinger
Gud vil ikke snakke til oss med overveldende stemme
det er ingen himmelske trommer å danse på
og heller ingen fordømte tromboner til å annonsere vår avreise

det er ingen fred, det er ingen ting som venter på oss
ingen bok vil noen gang holde navnene våre nedskrevet gjennom alle tider
det kommer et øyeblikk hvor selv en konge slutter å føle seg som en konge
eller, for den saks skyld, som noe som helst
hva vi enn er, er vi like

det er ingen parader, ingen bannere, ingen fabelaktige forestillinger
beskjedent og usett forlater vi verden
vi legger oss alle ned som sauer til slutt