Et blogginnlegg hvori jeg erklærer min gryende galskap

Det sies at dersom man fremdeles er så tilstede at man greier å stille seg selv det ærlige spørsmålet "Holder jeg på å bli gal?" så er dette bevis nok for at man ikke er det. Det samme gjelder forøvrig diverse andre varianter av nettopp denne spørsmålsstillingen. Jeg har i det siste begynt å lure på om denne teorien holder vann.

Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.

Grunnen?

Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.

Man forstår at jeg føler meg litt sprø?

Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?

Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?

*snæpp* AAAAAAAAAAAAAAAAA!

Så jeg sjekker nettbanken min i morges for spor etter penger til husleie. Nada. Jeg går ned på Nav før frokost, trekker kølapp, og kommer i snakk med en av sosialarbeiderne. Hun ringer til saksbehandleren, som kan fortelle at hun har gjort en major fuck-up og ikke lagt vedtaket ut til betaling enda. Jeg forteller at huseieren min ikke kan betale leie til banken før jeg har betalt de 7000 som jeg skylder for Juli og August, og som jeg enda ikke har betalt, grunnet - du gjettet riktig - Nav. Visstnok loves her bot og bedring, og jeg får beskjed om at pengene skal utbetales i løpet av dagen i dag, men at tregheten ved overføring mellom banker kan gjøre at beløpet ikke kommer på min konto før mandag. Greit nok, sier jeg - men hva med matpenger? Jeg har 68 kroner å leve for i helgen. Hva har de tenkt å gjøre med det? Nei, det kan de ikke gjøre diddly-squat med, for akutthjelp blir også - av en eller annen merkelig grunn - overført via bank, og kommer dermed sannsynligvis heller ikke inn på konto før mandag. Så 68 spenn på tre dager it is. Jeg får beskjed om å sjekke kontoen i løpet av dagen, for forhåpentligvis kommer pengene allerede i dag. Det er snakk om to husleier og to måneders livsopphold, minus en restlønn på et par hundre spenn som kom flytende etter i slutten av Juli, ergo en ganske stor sum til sammen. Greit nok, sier jeg, og takk for hjelpen (sosialarbeideren var jo ganske hyggelig, til tross for at hun jobber for et sted som ville fått Lucifer sjøl til å rødme av skam).

Så jeg sitter nå hele dagen og gjør andre ting. Til klokken blir halv fem, og jeg sjekker kontoen igjen. Der ser jeg til min forbløffelse at jeg har fått den ujevne sum av 4880 kroner inn på konto. Hvorfra, og hvorfor så lite? Joda, det er fra Nav - det er bare, av en eller annen snurrig grunn, ikke hele beløpet. Galemathias? Jepp. Galemathias. And this is why.

Let me get it straight: De skylder meg 7000 i husleie pluss nesten 8000 i livsopphold. Rundt femten tusen kroner, altså. De overfører dermed rett under fem tusen i stedet, altså deler av livsoppholdsbeløpet for Juli. That's it. Hvor i innerste gamperæva er resten?! Jeg kan jo ikke betale leie med kun halvt beløp? Og hvorfor kan ikke Nav utbetale hele beløpet på en gang? De deler det opp på papiret, i vedtaket, så det går an å se hva man får penger for og hvilken periode - jeg skjønner det - men det virker altså som om de må dele det opp i overføringen også. Hvorfor, spør du? Fåglarna vet. Føkkings fåglarna føkkings vet.

Det er som om universet har en idiotrating som fordrer at et visstminimumsantall av friske folk skal få et gen som gjør dem totalt tilbakestående på alle vis bortsett fra at det ikke kan bevises medisinsk. Disse folkene får folk med Downs Syndrom til å virke som rakettforskere! (Ikke misforstå, jeg synes kanskje folk med Downs Syndrom er noen av de mest sympatiske menneskene vi har her i landet, men så smarte er de ikke nødvendigvis.) Og disse siklende, nedsnødde gærningene jobber alle i føkkings sosialtjenesten. Alle! Hva er oddsene for det? Vel, slik jeg kjenner Nav - og har fått dem referert av andre "brukere" - så har alle disse retarderte jubelidiotene fått seg en jobb der de, og de alene, mind you, har ansvaret for andre menneskers ve og vel. Jeg trodde klovner skremte vannet av meg, men dette her holder meg våken om nettene! "Brukere," spør du? Jepp. For det heter ikke "sosialklienter" lenger, må vite, det er jo så nedverdigende, vi kaller dem heller "brukere" før vi trekker ut ryggraden deres med de rosamalte neglene våre og tråkker selvtillit og verdighet ned i gulvflisene på mottaket.

Et tankeeksperiment: La oss tenke oss at jeg ikke har internett hjemme. Hvordan skal jeg da skaffe til veie utskrifter av konto, gjeldsbrev fra Lånekassen som ikke lenger sendes ut i posten men via nettsidene deres, sykeerklæringer? Jo, jeg må i banken og sitte i kø hele dagen. Deretter må jeg på Lånekassen og sitte i kø neste dag. Til slutt må jeg til legen og betale hundre kroner for en legeerklæring - jeg har ikke hundre kroner til det. På epost kunne jeg fått erklæringen først, og så en giro til å betale når jeg endelig har fått pengene fra Nav. Men nei. Tre hele virkedager og hundre kroner ville det tatt meg å samle dokumentasjonen jeg trengte bare for å kunne kjøpe meg noe å spise og betale strømregningen. Kanskje ta bussen til et jobbintervju til en jobb jeg uansett ikke får. Det er seksti kroner bare det. Tur-retur. Penger som kunne kjøpt kneippbrød og ost. Jeg må gå forbi tiggere på gaten fordi jeg ikke har penger jeg kan putte i koppene deres. Den eneste åpenbare forskjellen på oss er et jeg snakker rent norsk og har ganske hele, ganske fine klær.

Forstå meg riktig: Jeg sier ikke dette fordi jeg mener jeg selv har det så forpult ille. I motsetning til svært mange har jeg det etter forholdene ganske bra. Men jeg føler jeg må ta til orde fordi jeg først nå har innsett hvordan det er. Hvordan det funker. For ikke bare meg, men så mange tusen andre i Norge. Joda, Norge er vakkert, et godt land å bo i. Så godt er det, at vi må sparke nedover på de som ikke har vært like heldige som oss.

Det skremmer meg at man bytter navn på de uheldig stilte menneskene i samfunnet for at det liksom skal gjøre opp for all dritten man må igjennom på det gjengse sosialkontor og det uføret man må leve i hver eneste jævla dag når man er pengelens, ufør, og/eller arbeidsløs. Det skremmer meg at utbetalingskontoret ikke klarer å legge sammen noen enkle, firesifrede tall og utbetale et helt beløp til en person som har levert purring fra huseier for en måned siden med advarsel om at leia må betales snarest. Må man levere utkastelsesordre, eller komme ned på kontoret med tingene sine i en pappeske før man blir tatt på alvor? Det skremmer meg at byråkratiske tomskaller som følger lovens bokstav i stedet for dens intensjon skal få lov til å ha ansvar for at vanlige mennesker som deg og meg skal få lov til å spise, ha tak over hodet, ta bussen, kjøpe klær, og føle seg verdige som mennesker. Det skremmer meg, og det gjør meg rasende. Det gjør meg sliten. Det gjør meg til et verre menneske, fordi jeg hater så mye akkurat nå at det tyter ut ørene på meg. Tankene mine går til Eugene Obiora, som sannsynligvis var rettmessig forbannet i minuttene før sin død, og kanskje fikk den letteste utveien av oss alle der han lå fastklemt under politiets knær og albuer - håndheverne av byråkratenes rett til å knuse all medmenneskelighet, alt hensyn, all verd vi noen gang har kunnet se i oss selv. Knus det, fei det under teppet. Få det til å forsvinne. Slit oss ut til vi ikke lenger orker tanken på å trekke de sørgerlige skrottene våre ned på sosialkontoret for å ydmykes igjen og igjen.

Jeg trodde tortur ble forbudt ved Genève-konvensjonene. Jeg må ha tatt feil.

The angriest girl in Oslo

Arcon, dag 3: Jeg sover lenge. Mest fordi jeg har prata med Vero på msn hele natta, for jeg kom igrunn hjem tidlig natt til lørdag etter en intervjurunde og dropping av brettspill. Jeg sover faktisk så lenge at jeg hopper over Kindred of the East-modulen som jeg mest hadde meldt meg på av pur nysgjerrighet. Drit og dra, asiatvampyrer. Klokka ti står jeg da opp og stikker på butikken. Der kjøper jeg shampoo, balsam, en hårkurgreie så håret mitt ikke er ut som håret til Doris i Ernie, et par sokker, en boxershorts, og så stikker jeg og dusjer. Mmm, duuusj.

Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.

Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.

Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.

Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.

Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:

Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -

wait for it -

to tolvåringer.

To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!

Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.

Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.