Square one

Fandens ubrukelige fittemongobåndopptaker! Jeg hadde nesten to timer opptak fra Arcon 24 som skulle brukes i forberedelsen til masteroppgaven jeg har tenkt å skrive, men på ett eller annet mystisk vis så fungerte testen av opptakeren i forkant perfekt, mens de faktiske opptakene låter som mamma-gorgen med halsbetennelse og er dermed ubrukelige. Fitta på Dovre.

Jeg er altså tilbake til square one. For de som synes veldig synd på meg og tilfeldigvis spiller rollespill, ta gjerne en titt på spørreundersøkelsen jeg har lagt ut nederst her. Du kan gjøre det selv om du ikke synes synd på meg også, men du skal få slippe dersom du ikke spiller rollespill, for da er du ikke fullt så nyttig for meg i dette henseende (men kanskje som person? Hvem vet).

I går natt spilte rollespillgruppen min "ferdig" en slags kampanjeavslutning på Star Wars-kampanjen vi har hatt gående i et par år nå. Komplett med "redde verden"-plott og "redeem the Dark Side users"-plott, og slåssing på plattformer uten rekkverk over en innsjø av glødende magma. Noen vil kanskje glede seg over å høre at vi vant dagen, reddet galaksen, og berget våre Darke venner. SL flyttet til Oslo i dag tidlig, og min andre rollespillkampanje i dette liv kommer på denne måten til en faktisk mer eller mindre logisk avslutning uten å bare dø hen som Firefly-serien under sparekniven til jævla Fox Networks. Jeg må med hånden på hjertet innrømme at jeg kommer til å savne å spille Star Wars. Det har mye med medspillere og motspillere å gjøre, og samværet med venner selvsagt, og en del med plottene å gjøre. Vi kranglet mye om regler, og spillmekanikken kunne vært bedre sammensatt av hundre fulle aper i et rom fullt av iPod'er, men gøy var det. Tusen takk, folkens. It's been emotional.

Da gidder jeg ikke å skrive så mye mer i dag. Jeg la meg halv sju i morges, etter et rollespillmaraton på 17 timer, og sov under fem timer etter det før jeg våknet opp og kroppen min nektet å sove mer. Det eneste jeg da hadde spist på de siste ti timer av mitt liv var et knekkebrød med hvitost, courtesy av Vero, fordi jeg på ett eller annet mystisk vis ble dritkvalm og spyferdig midt under spillet i går natt og ikke fikk i meg mer føde uten å brekke meg. Dette gjør at jeg i dag ikke føler meg helt frisk, selv om jeg har spist en bakt potet og drukket litt saft uten å bazookaspy av den grunn.

Herunder følger spørreundersøkelsen min, føl dere fri til å svare dersom dere har muligheten. Teksten er mer eller mindre sakset rett fra slik jeg postet den andre steder, så det er mulig den ser litt rar ut. Drit og dra. Forresten: Har du ikke lest Watchmen enda? Gjør det. Gjør det nå.

Jeg flesker til med et spørreskjema som jeg legger ut komplett her i denne posten. Skjemaet inneholder ti spørsmål som man kan svare ganske mye på hvis man vil eller kan, det er underspørsmål og forklaringer og fåglarna vet. I tillegg er det et par spørmål om oppfølging etterpå. Oppgaven min skal som kjent handle om en eventuell forbindelse mellom dramafaget og rollespill, og om rollespillet som kultur-estetisk aktivitet. Høres høytflyvende ut? Det kan du banne på at det er.

Poenget er: Jeg ønsker gjerne at så mange som overhodet mulig svarer på disse spørsmålene og sender svarene på epost: grumejl (kanelbolle) hotmail (muselort) com

De som gidder å svare vil selvsagt være anonyme med mindre de gir meg tillatelse til å sitere med navn. Jeg forbeholder meg retten til å sitere anonymt uten å spørre om lov. Innholdet i besvarelsene, og dermed også eventuelle sitater, vil bli brukt i en akademisk avhandling eller i fagartikler, ikke til noe annet. Besvarelser jeg mottar vil bli slettet etter at oppgaven er ferdig, for å bevare anonymiteten til deltagerne. Alle navn nevnt i besvarelsene vil i utgangspunktet bli anonymisert.

Innledende spørsmål:

1. Hvor gammel var du da du begynte med rollespill, og hva var det som fikk deg til å begynne med det?

2. Hvilke spill har du spilt (du trenger ikke å huske alle, men kan gjerne nevne noen du husker spesielt godt)? Kan du si noe om hva du synes var bra eller dårlig med spillingene i disse spillene (system kontra setting, for eksempel, eller medspillere, spilleder, plott eller andre ting)?

3. Hvordan går du frem når du lager en rolle til et rollespill? Hva begynner du med, hva er mindre viktig? Hvordan forholder du deg til andre spillere i rolleskapingsprosessen (metatenkning eller ikke)?

4. Hva er det viktigste med spillopplevelsen for deg, og hvorfor tror du det er slik?

5. Foretrekker du korte spill (en til to kvelder) eller lange spill (kampanjer)? Begrunnelse?

6. Hvilke spill og/eller kampanjer spiller du for tiden? Fortell gjerne anekdoter eller gi sammendrag av ting du husker spesielt godt fra spill/kampanjer du har deltatt i.

7. Du har forhåpentligvis fortalt noe om hvorfor du begynte med rollespill på spørsmål 1. Hvorfor fortsatte du med det? Har du utviklet deg som spiller eller spilleder, personlig eller spillmessig? Ser du for deg at du kommer til å slutte å spille en gang, og i så fall hvorfor?

8. Hvordan forholder du og dine medspillere dere til fiksjonskontrakten* i rollespill? Går du/dere veldig inn i rollene og ikler dere disse, eller er det hele tiden en metabevissthet til stede omkring f.eks. kamptaktikker, eller omkring sosiale forhold (både mellom spillere og roller)? Spiller dere i førsteperson (snakker i rolle, etc.) eller tredjeperson (min rolle sier "..." og min rolle gjør)?

9. Har du prøvd levende rollespill (laiv)? Hvordan syntes du det var i forhold til "vanlig" rollespill (fordeler/ulemper)? Hvorfor har du eventuelt IKKE prøvd det?

10. Hvilke verdier ser du i rollespill? (Som aktivitet, eller på andre måter. Ordet "verdier" er litt oppe til tolkning.)

* En fiksjonskontrakt er definert som enigheten mellom to lekende om at leken er den gjeldende "virkelighet", eller enigheten mellom et publikum og skuespillere om at det som foregår på scenen aksepteres som "virkelig".

Avklaringer:

a) Kan jeg få stille deg oppfølgingsspørsmål basert på svarene dine på disse ti spørsmålene? Det er ikke sikkert jeg gjør det, men det er greit å få lov.

b) Ønsker du å bli sitert med navn dersom jeg skulle finne på å sitere deg i teksten min?

De som gidder å svare på dette får gullstjerner i hjerteboka mi, og bidrar kanskje, forhåpentligvis, til en akademisk fagtekst om den eventuelle forbindelsen mellom dramafaget og rollespillaktiviteten. På forhånd tusen takk!

Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

OMG the Angst er bra for deg

Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.

Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.

Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!

Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.

Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.

Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.

Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.

See ya later, carburetor.

Mine alternative liv

De siste dagene har jeg nytt fruktene av nybegynt ferie... avslapning på sofaen med kjæresten, spise kakerester fra utdrikningslaget forrige helg, jabbe skit over msn, og se film. Ikke pakke til reisen jeg skal på i overimorgen. Neida. Alt må jo gjøres i siste liten. Faktisk, hadde det ikke vært for "siste liten" ville ingenting noen gang bli gjort.

Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:

Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"

Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.

Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).

Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.

Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.

In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.

Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.