Feeling like my best was never good enough

Every cloud has a silver lining,
every dog has his day
She said, "Now don't say nothin'
if you don't have something nice to say."
The tough, now they get going
when the going gets tough
But for you my best was never good enough

"Now don't try for a home run, baby
If you can get the job done with a hit"
Remember, "A quitter never wins
and a winner never quits"
"The sun don't shine on a sleepin' dog’s ass"
And all the rest of that stuff
But for you my best was never good enough

"If God gives you nothin' but lemons
then you make some lemonade"
"The early bird catches the fuckin' worm,
Rome wasn't built in a day"

"Now life's like a box of chocolates,
You never know what you're going to get"
"Stupid is as stupid does
and all the rest of that shit"
Come'on pretty baby, call my bluff
'Cause for you my best was never good enough

- Bruce Springsteen

Noen gang hatt den følelsen av at du ikke strekker til? At det er så mye du skulle gjort og fått til, så mange du skulle hjulpet, så mye du skulle lært, så mange du skulle hatt det moro sammen med, men det er bare ikke sånn det fungerer? Sånn har dagen min vært. Eller er det bare dagen? Er det ikke egentlig livet? Hele forbanna livet? Hver gang noe positivt skjer kan du ta deg faen på at noen river ned hele skiten og tråkker på luftrøret dens.

Jeg blir lei meg. Det er ikke ofte jeg blir lei meg og føler at jeg har en skikkelig grunn, men there it is. Jeg kan takle at jeg er arbeidsledig, jeg kan takle pengeproblemer og mas, jeg kan takle kjeft, jeg kan takle kjedelig husarbeid, jeg kan takle sykdom. Jeg kan prøve å takle respektløshet, som jeg har blitt møtt med flere ganger i det siste. Jeg kan gjøre mitt beste for å takle ignoranse, motvilje, arroganse og umulighet. Jeg nekter å la meg knekke! You can't bloody bring me down!

Men så har det altså skjedd. Kanskje. Jeg har nådd et punkt hvor jeg er klar til å begynne å grine i samlet frustrasjon over alt det som går meg imot, som har gått meg imot, i det siste. Never mind at mitt hat, mitt raseri, vanligvis er bensinen i min bloggende motor. Jeg gidder ikke. Jeg gidder ikke anstrenge meg mer, jeg gidder ikke å prøve å holde hodet oppe mens verdens åndspygméer stikker meg i halsen med froskegiftspydene sine og kvekker arrogante hersketeknikker. Jeg gidder heller ikke å være glad i folk som ikke setter pris på meg, men hvordan skal jeg kontrollere det? Følelser er noe jævla dritt, og man hadde kanskje klart seg bedre uten.

Jeg er zen. Jeg er jævla zen. Men det er en jævlig tynn linje mellom å være zen og å være såkalt "dead inside". Farmoren til Arne And hadde kanskje rett: "Det er hatet som holder deg i live." Ubehaget som får deg til å føle at livet gnager på knoklene dine, at du ennå ikke er død. Ikke helt.

Er det for mye forlangt å bli satt litt jævla pris på? Hæ? Er det det?

Whatever.