Årets fangst

Dette fikk jeg til jul. Hvis noen som leser dette ser at jeg har glemt noe, bare rett på meg.

• Buffy the Vampire Slayer, alle sju sesongene, i en dvd-boks.
• Blå genser og svart strikkejakke.
• Dorull med bilder av George W. Bush på.
• Isbitbrett som lager isbiter som ser ut som gebiss!
• Håndklær.
• Råfine sjansekort og handlingskort til Itras By.
• Teenage Mutant Ninja Turtles (den nyeste animasjonsfilmen) på dvd. Bardomshelter...
• Et brett med Ferrero Rocher (sånne kuler med Nugatti inni).
• Konfekt.
• Penger!
• Star Wars Saga Edition-hovedbok av spillgruppa mi, som sikkert er dritleie av å se meg fomle rundt med .pdf-filer.
• How To Write A Novel And Getting It Published For DUMMIES. Takk, Vero. Om ikke annet så er den et solid tupp i ræva og et "right back at ya" for alle de gangene jeg formaner deg om å gjøre det du har mest lyst til men ikke har kommet i gang med enda.
• Personligfisert almanakk med navnet mitt trykt på.
• En bunke gamle fotografier fra den gang jeg var liten (yngre).
• Ullsokker, hjemmestrikkede.
• Stargate Atlantis-kalender for 2009.
• Kunstkalender med bilder malt av Scott Thoe.
• En nisse laget av datteren til den nye kjæresten til pappa.
• Fuktighetskremer.
• Parfyme fra Diesel (den luktet ikke diesel, heldigvis).
• T-skjorte med et søtt monster og påskriften "Come to the dark side, we have cookies" og i samme pakken; en pakke cookies.
• Ganske kort/liten morgenkåpe i et særs glatt stoff som såvidt henger på. Kjæresten satte stor pris på den.
• Brødbakemaskin (fellesgave med kjæresten).
• Zofies Verden-bok.
• Tovede votter og tøfler i samme farger.
• Fingerløse vanter, hjemmestrikkede.

Jeg ble faktisk overrasket over å ikke få noen bøker i år, men det burde jeg kanskje ikke bli, siden jeg ikke på noe tidspunkt leverte fra meg noen ønskeliste. Mangelen på samsnakk førte også til at jeg slepte min egen brødbakemaskin hjem fra sentrum så jeg trodde armene skulle ramle av, for å gi den i gave til kjæresten, bare for å finne ut at "svigers" hadde kjøpt en større og finere og dyrere en i gave til oss begge. Farvel, overraskelse. Det var hyggelig å kjenne deg. Men skuffelsen har gitt seg litt nå, og vi kan bytte den ene i noe annet etter hvert. Humøret kommer nok også tilbake etter en liten crazyrunde på bokhandlene der jeg bruker opp litt av pengene jeg fikk. Mistenker jeg.

Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).

Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.

Christmas time in Hell

Så er det endelig jul. Takk alle gode makter. En eneste dag til med vasking og matlaging, og det hadde klikket for meg. Dvs det gjenstår noe matlaging til middag i dag, men det står kjæresten for.

Treet er pønta, Askepott er sett ferdig (med de obligatoriske morsomme kommentarene og forsøkene på å spontant dubbe over Knut Risans originaldubbing). Lunsj har man spist (litt for mye av), og pakkene er plassert. Jeg sov for lite i natt (igjen), og ble vekket av søsteren min som kom og ringte på døren. En liten liter kaffe fikk susen på systemet, og jeg synes alt er morsomt. Hvem trenger jazztobakk? Kaffe og søvnmangel ordner biffen.

Til jul i forfjor fikk jeg en helfigur av Dumbledore i papp av en jeg kjenner som jobbet på Trondheim Kino. Den sto i hjørnet ved sofaen i et helt år etterpå, og til jul ble den ikledd en nisselue for å matche julepynten. Dette har blitt en tradisjon, så i dag tok vi figuren ned fra loftet (der den har stått lagret det siste året), og satte lua på den og posisjonerte den i det samme hjørnet. Rare tradisjoner er nesten nødvendig.

Seks julesanger som ikke akkurat er tradisjon, men som er blitt nær sagt nødvendige for at jeg skal føle julestemning:

1. Marc Shaiman og Trey Parker: The Most Offensive Christmas Song Ever
2. Marc Shaiman og Trey Parker: Christmas Time In Hell
3. Marc Shaiman og Trey Parker: Merry F-ing Christmas
4. Danny Elfman: What's This? (fra The Nightmare Before Christmas)
5. Tom Waits: Christmas Card From A Hooker In Minneapolis
6. Cornelis Vreeswijk: Jultomten är faktiskt död
   

...noe å spille for ungene hvis vi noen gang får noen. Sammen med Hans Rotmos juleplate Vårres Jul. Nordtrøndere har snodige tradisjoner, og Rotmo setter ord på dem alle.

No sleep till Hammersmith

Som tittelen indikerer, sover jeg dårlig. Jeg er usikker på grunnen til dette, siden jeg enkelte dager har vært så utslitt at jeg mener jeg kunne sovet selv om det hadde kommet et janitsjarkorps inn på soverommet og spilt Mötörheads samlede i ompa-kræsj-blæp-blæp-utgave. Men nei. Jeg kan sitte foran Xboxen og glippe med øynene, men når hodet treffer puta, spretter øyelokkene opp, som om jeg var en pez-dispenser der sukkertøyet kommer ut av øyenhullene.

Det var i grunnen en ganske ekkel tanke. Æsj.

Julen nærmer seg faretruende, og jeg har i år - som så mange år - nådd en slags fase av "meh" under konfrontasjon med høytiden. Dette er en merkelig vibb som jeg har hatt hver jul siden jeg var femten år: en synkende følelse av håpløshet og verdiløshet som kniper tak i julestemningen min etter nakken og brekker den med et tørt, sprøtt knekk før den hiver hele kostebinderiet i en grøft og pisser på liket. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men hvert år kommer det altså til et punkt hvor jeg har lyst til å kaldkvæle alle som nynner på "Mary's Boy Child" (den har jeg vært pisslei av siden barneskolen, forøvrig), klippe huet av plastnissene i butikkvinduene, og rive blånisseluene av hodet på ungene. Pepperkaker har jeg aldri likt, heller ikke goro, fattigmann, kokosmakroner eller ... nja, jeg liker forsåvidt krumkaker (pust rolig, Vero), men jeg synes fortsatt de smaker som glorifiserte vafler og er for kompliserte å få i seg uten å bli full av smuler, så jeg gidder som regel ikke.

Selvsagt er det ikke Grinchen som snakker hele tiden. Mange av kakesortene, f.eks., likte jeg ikke som barn heller. Grinchen kom ikke før jeg fylte femten. Når jeg tenker tilbake så var jeg jo fryktelig emo på den tiden, så det kan være det som henger igjen. Samtidig tror jeg at det rett og slett er en funksjon av en høytid som på sitt beste er så koselig at man nesten dør av det, samtidig som det er fryktelig mange som har det ille i verden. "Juleånden" forteller oss at når det er jul skal vi ta vare på de rundt oss, men når jeg tenker på hvor mange som trenger det, går luften ut av meg, og jeg mister all ork og all livsglede. Det kan høres ut som om jeg er bitter på de stakkarne som våger å gi meg dårlig samvittighet på julaften, men nei - jeg er ikke bitter. Jeg klandrer ingen. Min dårlige samvittighet er et sunnhetstegn, og jeg er egentlig ganske glad i den. Sånt opplever man av å ha vokst opp med foreldre som aldri blir sinte, bare "skuffet". Ikke rart jeg er som jeg er.

For å avslutte på en lysere side, har jeg bestemt meg for å liste opp noen ting som er veldig jul for meg. Tradisjoner, om man vil. Noen er selvsagte, andre ikke. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil riste på hodet. So be it.

• Tre Nøtter Til Askepott (Tři oříšky pro Popelku) på julaften, nøyaktig klokken elleve på dagen. Vi har ikke TV-signaler i leiligheten, så dette året har vi rippa den fra dvd'en lånt på biblioteket.
• Non Stop.
• Carl Barks, eller, ikke mannen, men arbeidene hans. Donald- og Skrue-historiene til Barks er utvilsomt de beste.
• Zelda-spill. Jeg husker fremdeles vinteren for ti år siden da kjæresten min i lykkerus kjøpte Zelda: Ocarina of Time og vi brukte timesvis på å spille det i kjellerstuen til foreldrene hans. Det vil si, han spilte og jeg så på, men etter hvert fikk jeg også lov til å prøve. Han er mye flinkere til å la meg komme til spillkonsollene nå for tiden.
• Ringenes Herre og Narnia, både bøkene og filmene, og TV-serien av sistnevnte.
  

God Jul, dudes and dudettes.

Jaa, du Nisse

Her i gården skjer det ikke så mye. Det er en grunn til at jeg ikke har oppdatert på en stund, for å si det sånn. Det har vært en del julestress, siden jeg er såpass demotivert av arbeidsløshet at jeg snoozer klokka minst fem ganger hver "morgen" og ender opp med å sove til to selv om jeg ønsker meg døgnrytme til jul.

I dag endte jeg opp med å kjøpe den siste gaven som faktisk må kjøpes (ikke lages), og føler meg rimelig avslappet til tross for at de gavene som fremdeles må lages ikke egentlig er påbegynt, og må være ferdige til torsdag klokken fire. I mellomtiden er alle andre produktive og kjøpesterke, og har komplettert dyre gavekjøp med sukker på. Jeg føler meg underlegen.

Det jeg liker best med julen er nemlig å gi vekk ting. Få ting kan jeg gjøre resten av året, liksom. Jeg er aller mest stolt av gaven jeg kjøpte til kjæresten min, som er tung (gaven, ikke kjæresten), og som jeg egenhendig slepte hjem fra sentrum til tross mine lite bærekraftige stilk-armer. Ellers er jeg ganske fornøyd med å ha bakt sjakkruter, selv om de ble mer som Fantomet-kjeks (fordi sjokoladepartiene ser ut som mørke briller i et vanilje-ansikt) enn som faktiske sjakkruter. Deigen er nemlig sjukt vanskelig å jobbe med, det er jo nesten bare smør og mel. Den faller fra hverandre like lett som FrPs politiske resonnement.

Og så har jeg gjenoppdaget Bob Dylan i det siste. Shelter From The Storm er en av verdens nydeligste låter, selv om Dylan nasalgnåler og står i. Ellers skjer det lite. Sjekk tilbake med jevne mellomrom for å se etter at jeg ikke har avgått ved døden.

A propos "døden": Les De fire store: Når de døde våkner av Øystein Runde og Geir Moen. Inspirert av Alan Moore, much? Veldig, veldig flott bok. Håper det kommer flere fra den kanten.

Suit up

På lørdag feiret både kjæresten min og en venninne bursdag samtidig. Vi drakk øl sammen, ganske mange, på Trondheims eminente utested Nabo'n (Den Gode Nabo). Etter en del tull med bordreservasjonene fikk noen av oss flyttet oss fra bordet like ved utgangsdøren (der vi ble sittende midt i minusgrader-trekken), og fikk byttet med en gjeng dresskledde smørkjaker med fiffedialekt.

Jeg vet ikke hva det er - mulig det har noe med min raddis-oppvekst å gjøre - men jeg tåler ikke fiff. Vanskelig å være sånn når min egen farmor er litt fiffete, jeg vet - men likevel. Snobb får meg til å miste appetitten på... tja. Livet, egentlig. Og det var en hel gjeng av dem på Nabo'n på lørdag. Likt for dem alle var fettsleik, dresser som, om de ikke var dyre, så så de i alle fall dyre ut - og spisse sko med hullmønster i læret. Mansjettknapper, slips, the works. Jeg fikk litt brekninger. Det er noe med stilen, så vel som væremåten som denne stilen impliserer, som får trusene mine til å knytte seg, for å bruke et vel oversatt engelsk uttrykk. Noe med å kle seg for like mye penger som man kan bruke til å bygge en barneklinikk i Kenya, liksom.

Fullstendig krupp fikk jeg dog ikke før jeg stilte meg i kø for å kjøpe en pils, og det kun var én dress-reke foran meg i køen, og han presterte å bruke en halvtime. Først for å forklare hva han ville ha. Deretter for å presisere nøyaktig hvordan akkurat han ville ha det, som avvek fra normen. Deretter, når det viste seg at Nabo'n ikke hadde det han ba om, ba han om noe annet som krevde minst like lang forklaring. Jeg ga opp og gikk tilbake til bordet mitt lenge før han var ferdig, mens jeg knyttet de små nevene mine og undertrykte trangen til å kvele åndsingen. Hendene mine var vel uansett for små til å rekke rundt hvalrosshalsen hans, men mordlyst kan være vanskelig å holde tilbake noen ganger.

Ja, og så fant jeg et såkalt meme på en annen blogg, og bestemte meg for å gjennomføre det. Her er resultatet:

Fem navn som brukes på deg:

1. Gru, på norske nettfora
2. SmallChange, på deviantArt
3. Hobbitfingra
4. Papaya
5. Buz (tidvis Buz #1)

Tre ting du har på deg akkurat nå:

1. Svart kordfløyelsbukse
2. Svart topp
3. Svart hettejakke

To ting du ønsker deg akkurat nå:

1. Et glass vann
2. En klem

Tre personer som kommer til å gjøre dette memet:

1. Vero
2. ?
3. ?
(Jeg vet ikke om noen fler som både holder en blogg og som gidder å gjøre sånt.)

To ting du gjorde i går:

1. Besøkte en venninne
2. Gikk til fots fra Byåsen til Møllenberg

To ting du har spist i dag:

1. Tunfisksalat
2. Baconcrisp

To personer du sist snakket med på telefonen:

1. Søsteren min
2. En kompis av kjæresten min

To ting du skal gjøre i morgen:

1. Besøke søsteren min etter at hun har tatt mandlene (au au au)
2. Kjøpe en julegave

To lengste bilturer:

1. Taxituren (i sommer) hjem til hotellet fra Paris sentrum, sjåføren kjørte feil og jeg måtte på do hele veien
2. Taxituren (i fjor sommer) fra flyplassen i Barcelona og inn til selve byen, sjåføren var gal og kjørte som om han skulle vinne et løp, mens han røykte ut vinduet og pratet ustanselig i mobilen (ikke handsfree)

To av dine yndlingsdrikker:

1. Pepsi Max
2. Øl

Ting som ikke bør spises

Jeg kunne laget en liste nå, men jeg skal la være. For det første fordi noen andre allerede sikkert har gjort det allerede, og for det andre fordi Steve fra bloggen The Sneeze gjør det så mye bedre enn jeg ville gjort, med spalten Steve, Don't Eat It!

En liten advarsel før du begynner å lese Steve, Don't Eat It! - det er ganske fryktelige saker denne Steve velger å dytte inn i sin egen brødsaks. Jeg brakk meg flere ganger da jeg leste spalten, men lo oftere enn jeg brakk meg, forsåvidt, så jeg antar det er verd det.

Selv er jeg en sånn tradisjonalist som ikke liker "nye og spennende" matsorter. På mange andre måter er jeg radikal, til tider revolusjonær (bare spør foreleserne mine i pedagogikk på høyskolen, og for ikke å snakke om praksislærerne jeg har hatt oppigjennom årene mine på lærerutdanningen), men når det gjelder mat er jeg rimelig satt. Allergier gjør selvsagt sitt til dette, men som regel kan jeg ikke skylde på dem. Nei, det er nok jeg som er tverr. En kompis av meg kaller meg en "ikkeliker", men jeg er nok en del bedre enn de fleste "ikkelikerne" i vår bekjentskapskrets. For eksempel kompisen vår som dro til Paris og på en restaurant bestilte biffen sin godt stekt. Kelneren så ut som om han nettopp hadde funnet en spesielt ekkel buse på stolen der denne kompisen satt, og jeg er rimelig sikker på at det ikke akkurat var det beste kjøttet han fikk servert heller. Man ber bare ikke om en grå skosålebiff i Paris. Da vet man at kokken spytter i sausen. Og apropos spytt, er ikke honning egentlig bare biespytt og blomsterstøv? Kaviar er fiskeegg. Vanlige egg er, vel, hønsemens. Eller hønseabort, alt ettersom. Og har du noen gang tenkt på nøyaktig hvor melk kommer fra? I could go on.

Jeg vet at jeg kommer til å få meg selv til å virke som en total stølling nå, men jeg foretrekker kaffen min svart. Fløte og sukker er for gamle damer, latte er for folk som ikke takler en god kopp kaffe uten å måtte spe den ut med melk og "smak" (er ikke "kaffe" en "smak"?), og espresso er for folk som tror de er kule når de drikker sterke saker i små doser. Vin drikker jeg ikke på grunn av allergi, men rødvin smaker uansett sjøvann. Og apropos sjøvann, hvem i huleste spiser rå fisk? Alle sushielskerne, selvsagt. Du får ikke meg til å spise rå fisk, altså. Beklager. Ikke røykt heller, selv om jeg har gjort det og overlevd. Det smaker jo hoggorm! Fetaost har jeg nettopp vent meg til å like i stekt form, f.eks. på pizza, men oliven kan du få ha for meg. Grøss! Sjampinjong har jeg også et anstrengt forhold til, men det kommer - tro det eller ei - av konsistensen. Som å tygge viskelær. Det knirker i tennnene! Jeg spiser det dog hvis noen lager mat til meg og det tifeldigvis er sjampinjong i maten. Ikke noe problem, jeg bare lar være om jeg kan.

Det jeg får mest pepper for å ikke like, er ananas. That's right. Jeg hater ananas. Fersk eller boks, det spiller ingen trille - ananas er djevelens verk, og i motsetning til hva folk flest tror, var ananasen sentral ved oppstart av andre verdenskrig. Jeg er sikker på det! Ananasen har fingrene sine i dirty business verden over. Man kan aldri føle seg trygg for ananas. Den skjuler seg på pizzaen og hopper frem som en dusj av søtlig kliss når du biter ned i et stykke med salt ost og pepperoni. Salt being the operative word. Frukt på pizza? OK, paprika er teknisk sett også en frukt, men man skjønner hva jeg mener.

Grunnen til at jeg kom inn på dette, er fordi jeg og kjæresten holder på å lage kalkunmiddag til en bråte med venner. Man vil ikke tro hvor mange oppskrifter på nettet som anbefaler å putte rosiner inni kalkunen! Rosiner! Min nemesis, ananasens fryktelige medarbeidere. Den neste som omtaler det beste med en situasjon som "rosinen i pølsen", får med meg å gjøre. Jeg sverger.

Karve og diesel

Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.

Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.

Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.

Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!

Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).

Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?

Åpenbart ikke.