Det skytes for få folk i Norge

Du hørte meg.

Jeg har begynt mitt nye, strukturerte liv. Det begynte ved at jeg sto opp åtte i morges, leste litt på forum og kikket på nyheter på nettet, og tok en dusj. Så leste jeg en kommentar på denne bloggen om denne artikkelen. Det hender jeg sier "don't get me started". Men nå er jeg altså nettopp "started".

Begrepet "folk" er ofte brukt i betydningen "den grå massen, det anonyme fellesskapet". For meg har betydningen av begrepet snarere glidd over i det mindre nøytrale "idioter jeg ikke kjenner". Idioter har jeg erfaring med. De finnes overalt. Jeg kjenner en del idioter, og det positive jeg har å si om dem er at jeg i det minste vet hvem de er og hvor de står. Det er idiotene jeg ikke kjenner som gir meg rykninger i øyemuskulaturen - truslene jeg ikke har oversikt over. At jeg ikke vet med sikkerhet at den som spyr verbalt søppel utover offentligheten egentlig er en mammadalt med hudproblemer som bare kanaliserer sin egen frustrasjon. Jeg er aller mest redd for det jeg innerst inne vet - at de som skriker høyest er de stylede pampene, fremtidens pengemakt, de som velger pappas forretningskontakter fremfor å følge med i timene med samfunnskunnskap på skolen. Ytringsfriheten blir brukt som unnskyldning for hva som helst, ytret av hvem som helst, og nåde deg om du ønsker at noen av dem skal holde kjeft og bli voksne.

(Og ærlig talt, vil vi strengt tatt at de skal bli voksne? Står ikke den eldre garde bak mye av gnålingen? Then again, hva vil vi gjøre den dagen vi blir pensjonister og ikke har noe bedre å gjøre med livene våre, eller det som er igjen av dem? Jeg ville i alle fall prøvd å lage litt baluba. Nåvel.)

Det er vel bare ytringsfriheten som styrker min rett til å si at jeg av og til har lyst til å skaffe meg en AG og krype opp i et klokketårn for å meie ned forbipasserende fullstendig udiskriminert. Dette raseriet mot menneskeheten forårsakes ikke av flertallet, men av den lille, begrensede gruppen med merkelappen "idioter jeg ikke kjenner". Men kjære deg, sier du kanskje. Du kan da ikke dømme hele menneskeheten på grunnlag av et lite mindretall? Neivel, kan jeg ikke det? Alle føkkings andre gjør jo det, virker det som. Det er bare å hive seg med. Vil du værra med, så heng på. Hvorfor ikke bare gi opp og bli til en av dem? Det er så mye greiere å bare breke med flokken, bare gi seg over til massenes kollektive vilje... men hvilken vilje er det?

Min teori er at massene ikke har noen vilje. De er redde. De er sauene som har hørt om ulven, og som breker i flokk mot en annen sau fordi den har litt ulvefarget ull. Det er ikke noe de er ute etter å oppnå, det er bare en masse ting de er ute etter å unngå. Med andre ord er det ingen produktivitet, det kommer ingenting utav det, annet enn mer frykt, mer motvilje, mer sinne. Massene er bortskjemte barn som, når de ikke får viljen sin, skriker og skriker til de blir blå i ansiktet og mødrene må ta dem med av trikken på en mye tidligere stasjon for å ikke forarge både passasjerer og sjåfør mer enn nødvendig. Massene er grauten som forbanner sukkeret og kanelen som gjør den spiselig.

"Det stinker nordmenn," var kommentaren som ABCs journalist valgte å åpne artikkelen sin med. Sagt av innvandrerjenter. Men fy, sier du. Sånt sier man ikke. Uten tanke for at nordmenn har sagt det samme om innvandrere i årtier allerede. Årsak og virkning, kjære landsmenn. Kjære rasefeller. Åå, et ladet ord! Jeg legger ikke skjul på at jeg er hvit som skolekritt, men jeg nekter å motta noen som helst skyld for noe som andre skolekritthvite mennesker har gjort mot f.eks. noen som er sjokoladebrune. På samme måte som innvandreren som driver pizzakiosk på Sykkylven sikkert ikke synes det er noe tøft å bli sammenlignet med Osama Bin Laden.

Og til alle pappskaller som skylder på palestinere og/eller jøder for opptøyene i Oslo: De opptøyene klarte nordmenn fint å starte på egen hånd. Gaza-konflikten var bare en unnskyldning. Når sinte, unge mennesker blir sinte nok kan vold utløses av hva som helst. For høye priser på bussbilletter? Opptøyer. Drittvær? Hærverk. Prison Break har byttet sendetid? Mordbrann. De egentlige grunnene må man vel grave litt i samfunnet for å finne frem til, men jeg kan love deg at Gaza nok har ganske lite med det hele å gjøre til syvende og sist. Det var noen som i en kommentar til den tidligere nevnte artikkelen mente at det var innvandrernes feil at Siv Jensen ikke kunne delta i demonstrasjonstog av frykt for å bli angrepet. Av innvandrere? Tro du meg, jeg kunne hatt god lyst til å hive egg på hatten hennes selv, jeg. Skolekritthvite kan også bli rasende på bablende idioter som prøver å drive sandkassepolitikk ("bæsjen til faren min er hardere enn bæsjen til faren din"); faktisk vil jeg påstå at det er nær sagt en folkeplikt for Norges folk i fellesskap å kaste egg på Siv Jensen til hun får allergisk sjokk og må hjem og hvile seg på sofaen. Der gjør hun i det minste ingen skade. Med mindre hekseauraen hennes får alle planter innenfor en ti meters radius til å visne, da.

Det skytes for få folk i Norge. Men hvem er det man skal skyte? "Alle" er jo en naturlig impuls. Men det er slett ikke alle som fortjener det. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at de aller færreste fortjener det. Og de som faktisk blir skutt i Norge er sjelden blant disse. Jeg skulle ønske politikere av og til ville ta et blad fra forfatteren Tor Åge Bringsværd, som mener at alle politiske vedtak burde avgjøres av det endelige spørsmålet: "Men er det koselig?" Nå virker det kanskje ironisk at jeg snakker om å fremme det koselige, rett etter å ha ytret et ønske om å plaffe ned folk med AG. Sannheten er dog, dessverre, at verden ikke er så koselig som en ofte skulle ønske. Men jeg satser på at det hjelper at jeg tross alt ikke kommer til å skyte noen. Hvor skulle jeg fått geværet fra?

Peace out.

I den mørke time

Demonstranter, semitter, palestinere, landsmenn - lån meg deres ører. Eller øyne, i dette tilfellet. Vi er inne i en mørk tid, ikke bare fordi det er mørketid, men også fordi det bryter ut en krig om solidaritet mellom to sider i et land som er så langt unna vårt eget, og det gir større konsekvenser her hjemme enn jeg hadde ant. Det er sinnssykt. Jeg maner ikke til at man skal ignorere det som skjer utenfor landegrensene våre, men jeg advarer mot et engasjement som leder i en destruktiv retning snarere enn mot fred. Engasjement som leder til vold når det man burde protestere mot er vold i utgangspunktet.

Vi kan si hva vi vil om de to sidene i Gaza. Men på begge sider står det mennesker. Mødre og fedre, sønner og døtre, onkler, kusiner, bestefedre, naboer, skolekamerater, arbeidskolleger, homo sapiens. Det er kanskje mulig å forstå raseriet fra begge sidene der nede. Men hvorfor skal det gå ut over gamle mennesker og uskyldige barn i Norge? Hvorfor skal det gå ut over politiet, over andre, fredelige demonstranter? Det er som om vi har gjort oss selv til voodoo-dukker for de stridende der nede, oss og alle andre som befinner seg i nærheten. Menneskenes sinn er voldsomme og enkle, og de lar seg lett forlede.

Det er krig, og det får vi merke. Her mindre enn der, men vi merker det. Da jeg hørte om at en kvinne i Israel hadde uttalt om palestinerne at man burde "jevne det hele med jorden", ble jeg ikke rasende. Jeg orket ikke. Jeg vurderte om jeg ikke burde bli trist i stedet, men jeg orket ikke det heller. Det er blitt en vanesak, og det er det som bekymrer meg aller mest av alt. Den dagen jeg ikke lenger føler meg ille til mote av den typen nyheter som vi har hatt de siste dagene, den dagen kan jeg like gjerne rulle meg selv sammen og dø. Da er jeg nemlig lite verd.

"Det er ikke sant at vi er som dyr," sier Odd Børretzen. Jeg vet ærlig talt ikke. Det ville kanskje vært en fornærmelse mot dyrene å si at vi er det.

Ekte blod

Jeg har, tro til min egen superheltinnestatus som Kaptein Prokrastinering (Frk.), brukt de siste par dagene på å se HBO-serien True Blood. Seriens premiss er at vampyrer har blitt anerkjent som borgere av USA, etter at man har oppdaget hvordan man kan fremstille syntetisk blod som de vandøde da kan drikke i stedet for å være en trussel mot mennesker. Vampyrene har til og med fått egne politisk engasjerte representanter, som vi får se gjennom glimt fra TV-debatter og -intervjuer omkring vampyrspørsmålet. Jævlig snedig gjennomført. Seriens handling er satt til Louisiana, og har et mildt sagt fargerikt persongalleri. Av disse er det faktisk de to hovedpersonene som interesserer meg minst.

Hovedpersonen Sookie Stackhouse (Anna Paquin) kan høre hva folk tenker. Hvorfor, og hvor dette kommer fra, skal jeg ikke si noe om. Hun blir positivt overrasket over at hun ikke kan høre tankene til Bill (Stephen Moyer), som viser seg å være en vampyr som prøver å tilpasse seg en eksistens blant de levende. Bla bla bla.

Uten å spoile noe særlig må jeg bare legge til at første gangen jeg så karakteren Bill på skjermen brøt jeg ut i hånlatter. Fyren har en "kreetchur ov de naaight"-feeling over seg som bare virker så stereotyp og latterlig at jeg ikke kunne holde meg. I det minste var han ikke kledd i flosshatt og sminke, det skal han ha, men de kunne droppet det åpenbare "sinister, but sexy"-imaget som - for å være helt ærlig - ikke funker på en flekk. Jeg har sett vampyrer i Buffy the Vampire Slayer som har hatt mer integritet enn han her hadde i første episode. Trøsten må være at Bill blir litt bedre etter hvert. Litt. Hovedrollen Sookie oppfører seg også litt som et brødhue noen ganger, men det blir man også fort vant til. Ellers er hun rimelig grunn og uinteressant, men det gjør ikke egentlig så mye. Det er hennes forhold til Bill som etter hvert blir kjernen i karakteren hennes, og dermed gjør den mer spennende.

Men: Det som virkelig er interessant, er alle de andre intrigene som utspiller seg mellom Sookies mange venner og bekjente på stedet der de bor. Persongalleriet er som nevnt utrolig fargerikt, og med folks interne intriger mot bakteppet av den nye "vampyr-loven", ligger det an til å bli en veldig god og langlivet serie. Den vil faktisk, etter min mening, være verd å se på grunn av bipersonene og biplottene alene. Hvis den får fortsette. Man har jo stygge erfaringer med TV-stasjoner som legger ned brilliante serier. HBO er ikke uskyldig. Trenger jeg nevne Carnivàle og Deadwood? Rome? Styrken til True Blood er ikke hovedplottet, så å si, men karakterenes mangfold og integritet, og lignelsen mellom rollenes "problemer" med vampyrer og den generelle raseproblematikken i Sørstatene.

Man kan spørre seg hvorfor man må trekke inn vampyrer for å kunne si noe om raseproblematikk. Kanskje er det å ta det for langt. Tross alt tror ikke hvite mennesker at svarte mennesker kommer til å drepe dem for et godt ord. Eller gjør de? Det finnes folk som innbiller seg det - de som har en "drep eller bli drept"-innstilling til alt som er fremmed for dem. Men vampyrene i True Blood ønsker faktisk i flere tilfeller å drepe eller dominere mennesker. Er dette da en sammenligning som i bunn og grunn er rasistisk? Bygger serien opp under fremmedfrykt ved å vise at vampyrene, som her symboliserer de fremmede, virkelig er farlige? Har vi noe å frykte fra dem som er annerledes enn oss? Vil dette stille andre typer "fremmede" i et dårligere lys? Det er ingen fasitsvar på dette. Men jeg antar at alle typer ligninger innebærer en risiko for å bli misoppfattet i totalt motsatt retning av det som var intensjonen.

Se gjerne serien, døm for deg selv.