Mannedrap

...is on my mind. Sånn er det når man står opp møkkatidlig etter en kort natt med ekstremt dårlig søvn (for varmt med dyne, for kaldt uten, kjæreste som vrir seg), bare for å finne ut at bussen man skulle ta ikke kom før fem minutter senere enn man trodde, og dermed ikke korresponderer med den neste bussen man burde tatt fra sentrum for å komme seg dit man skal i tide. T-fitte-kortet mitt hadde selvsagt ikke fylt seg opp selv om jeg puttet penger på det for over en uke siden, og ikke hadde jeg småpenger på meg heller, så den barmhjertige-men-sure bussjåføren lot meg sitte på til sentrum hvor det finnes minibanker som spytter ut busspenger.

Fett nok. Det meste av dette kan jeg koke ned til min egen udugelighet, i og med at jeg kan klokken, men at den egenskapen tydeligvis går i glemmeboken hver gang jeg skal rekke en buss, og at jeg er for indoktrinert i busskort-modus etter mange år som student, at jeg aldri har småpenger. Dette kan jeg leve med, evt jobbe med for å få det til å bli bedre. Hvis jeg gidder. Så jeg kommer meg til sentrum, og lo and behold, den rette bussen står og venter på meg, og den har faktisk ikke gått ennå. Konge. Da trenger jeg bare å ta ut penger til å kjøpe billett.

Men nei. I et tilfelle av det ekspertene kaller "min type flaks" er minibanken på 7-11 ute av drift. Greit. Løpe videre til neste minibank, 20 meter oppi gaten. Den jævla fittetryneminibanken tar ikke kort fra Fokus. Neivel? Den tar altså ikke kort fra en av landets største føkkings banker. Jeg forbanner luremusminibanken med hele mitt hjerte idet jeg løper videre til neste. På dette tidspunktet har selvsagt bussen gått, men nå handler det om prinsippet, og om å rekke neste buss med hånden full av kronasjer. Det har vært litt for mange billettkontroller i det siste på den strekningen til at jeg tør å dra t-kort-bløffen og late som om jeg ikke visste at kortet ikke funker og dermed (som regel) få lov til å sitte på likevel. Jeg ankommer tredje minibank som også er ute av føkkings drift! Hva faen? Det er nå to minibanker igjen innenfor rimelig radius, og jeg løper til den første, og den spytter ut pengene mine som en lydig liten bikkje, og jeg river seddelen til meg og løper tilbake til bussholdeplassen mens jeg forbanner teknologien og det samfunnet som ikke klarer å bestemme seg for om det skal omfavne den eller ikke.

For det er en annen ting: Hvorfor i heiteste har bussene opplegg til t-idiot-kort, men ikke til annen betaling enn kontant? Hva med å føkkings trekke bankkort? For det første er det verdens mest upraktiske situasjon å havne i når man bipper et t-kort som har gått tomt uten et eneste jævla knyst av et forvarsel, og så står man der med lommer tomme for cash fordi man - i et så jævla opplyst teknosamfunn som det vi lever i i dag - har vokst fra å gå rundt med krøllete femtilapper og svette tiere på seg, når man i stedet kan ha en kjekk liten stålboks med minibankkortet i. Minibankkortet som man ikke kan bruke på bussen fordi... ja, hvorfor det, egentlig? Det finnes overhodet ingen grunn til dette annet enn for å gjøre livet upraktisk, flaut, og irriterende for byens befolkning. Ingen! Grunn! Overhodet! Det gir meg lyst til å finne en ansvarlig jeg kan rive hodet av, for så å benytte halsåpningen som avtrede.

Dersom dette fortsetter blir det GTA: Trondheim. Balltre, maskinpistol, helikopter, og blodig ran av TT-kontoret. Bare vent.

EDIT: Siden jeg skrev dette har selvsagt t-kortet prøvd å rævpule meg igjen. Ved innlogging for å se hvor mye som står på reisekontoen, får jeg beskjed om at passordet mitt er feil. Jasså? Jeg sjekker mailen min for å se om jeg kan ha lagret noe der. Der finner jeg fire mailer som alle er engangskoder fra t-kortet, fra tidligere slike innloggingsforsøk. Fire! Og jeg vet med sikkerhet at jeg alltid bytter til standardpassord på slike innlogginger, så det vil si at jeg har byttet til standardpassordet mitt fire føkkings ganger uten at det har hatt noen betydning som helst, for neste gang jeg skal logge inn, så må jeg få tilsendt en ny helvetes engangskode, for så å bytte tilbake til det samme jævla passordet for femte gang! Hver gang!

Ikke nok med det, men når man bestiller engangspassord på denne måten, pleier det å gå rimelig raskt. Men ikke fra t-kort, nei, du verden! De har jo greid å gjøre meg forbannet hele tiden frem til nå, why change a winning streak? Der kommer det ikke mail når man har bruk for det, og det tas ikke hensyn til at når man nettopp prøvde å logge inn på kontoen sin så kan det hende at det er fordi man trengte å gjøre det akkurat nå. Nå! Ikke om en føkkings uke!

Jeg kommer til å dø ung av sprengte blodkar i hjernen.

I'm going straight to the top

Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.

I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.

Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.

Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.

Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.

She is back.

Karve og diesel

Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.

Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.

Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.

Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!

Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).

Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?

Åpenbart ikke.