Fres

Så mange ting som reelt plager meg for tiden; så mange faktiske "sjelelige sår", og jeg finner fortsatt tiden til å irritere meg over småting.

Eller, små og små... først har man de fire ultrablonde ripsene som okkuperte hele busskuret ved Rotvoll her om dagen. De hadde vært på IKEA, var sannsynligvis høye på sukker etter å ha stappet i seg smågodt som de fortsatt drev og drøvtygde på (og kastet rundt seg i skuret!), og holdt et støynivå som kunne rivalisert en primalskrikekonkurranse i en hønsegård. Det ble så ille at jeg, med port-a-pro-headsettet mitt og Muse på full guffe, fortsatt ble så plaget at jeg måtte gå og stille meg utenfor skuret. Hadde jeg hatt en golfkølle hadde det kunnet bli stygt. Deretter har man den utrolig slitsomme quizzen på BrukBar, der man broadcaster alt quizmasterne sier og spiller av i hele lokalet, på full vreng, sånn at gjester som vil holde en samtale må gå ut og sette seg i uteserveringen, og gjerne prate via sms, sånn at man ikke skal (gud forby!) være nødt til å høre noe. Og så er det selvsagt inkompetente kassearbeidere på apoteket, som slår inn medisinen min feil to ganger før de innser at det er feil medisin altogether.

Så mange ting som går meg på nervene, så lite tid.

Feeling like my best was never good enough

Every cloud has a silver lining,
every dog has his day
She said, "Now don't say nothin'
if you don't have something nice to say."
The tough, now they get going
when the going gets tough
But for you my best was never good enough

"Now don't try for a home run, baby
If you can get the job done with a hit"
Remember, "A quitter never wins
and a winner never quits"
"The sun don't shine on a sleepin' dog’s ass"
And all the rest of that stuff
But for you my best was never good enough

"If God gives you nothin' but lemons
then you make some lemonade"
"The early bird catches the fuckin' worm,
Rome wasn't built in a day"

"Now life's like a box of chocolates,
You never know what you're going to get"
"Stupid is as stupid does
and all the rest of that shit"
Come'on pretty baby, call my bluff
'Cause for you my best was never good enough

- Bruce Springsteen

Noen gang hatt den følelsen av at du ikke strekker til? At det er så mye du skulle gjort og fått til, så mange du skulle hjulpet, så mye du skulle lært, så mange du skulle hatt det moro sammen med, men det er bare ikke sånn det fungerer? Sånn har dagen min vært. Eller er det bare dagen? Er det ikke egentlig livet? Hele forbanna livet? Hver gang noe positivt skjer kan du ta deg faen på at noen river ned hele skiten og tråkker på luftrøret dens.

Jeg blir lei meg. Det er ikke ofte jeg blir lei meg og føler at jeg har en skikkelig grunn, men there it is. Jeg kan takle at jeg er arbeidsledig, jeg kan takle pengeproblemer og mas, jeg kan takle kjeft, jeg kan takle kjedelig husarbeid, jeg kan takle sykdom. Jeg kan prøve å takle respektløshet, som jeg har blitt møtt med flere ganger i det siste. Jeg kan gjøre mitt beste for å takle ignoranse, motvilje, arroganse og umulighet. Jeg nekter å la meg knekke! You can't bloody bring me down!

Men så har det altså skjedd. Kanskje. Jeg har nådd et punkt hvor jeg er klar til å begynne å grine i samlet frustrasjon over alt det som går meg imot, som har gått meg imot, i det siste. Never mind at mitt hat, mitt raseri, vanligvis er bensinen i min bloggende motor. Jeg gidder ikke. Jeg gidder ikke anstrenge meg mer, jeg gidder ikke å prøve å holde hodet oppe mens verdens åndspygméer stikker meg i halsen med froskegiftspydene sine og kvekker arrogante hersketeknikker. Jeg gidder heller ikke å være glad i folk som ikke setter pris på meg, men hvordan skal jeg kontrollere det? Følelser er noe jævla dritt, og man hadde kanskje klart seg bedre uten.

Jeg er zen. Jeg er jævla zen. Men det er en jævlig tynn linje mellom å være zen og å være såkalt "dead inside". Farmoren til Arne And hadde kanskje rett: "Det er hatet som holder deg i live." Ubehaget som får deg til å føle at livet gnager på knoklene dine, at du ennå ikke er død. Ikke helt.

Er det for mye forlangt å bli satt litt jævla pris på? Hæ? Er det det?

Whatever.

En æra er over

I går så jeg episoden som avslutter den fem sesonger lange TV-serien Stargate: Atlantis. Det var en god episode, men litt vemodig. Ja, jeg vet at det anses som grunnlag for innleggelse når man føler sterkt om trivielle ting, men jeg har vært moden for innleggelse før, uten at det har skremt meg noe særlig.

Stargate: Atlantis sin forløper Stargate: SG-1 har slått ny vei innen science fiction for TV ganske lenge før både Firefly og Battlestar Galactica. Ikke så lenge før i forhold til Star Trek, riktignok, men Star Trek inneholdt strengt tatt færre skuespillertalenter enn den gjengse barneskoleoppsetning av Snehvit (med unntak av den alltid eminente Patrick Stewart i TNG). Idet man lanserte Stargate som et TV-konsept hadde man innsett at skuespillertalent er relativt viktig (kanskje fordi de ikke hadde dette i filmen? Jeg mener; Kurt Russel og David Spader? Ærlig talt). Dette tok de videre i oppfølgingsserien Atlantis, med sterkt undervurderte og (dessverre) tidligere oversette David Hewlett i en av hovedrollene.

Stargate-franchisen er dog ikke død. To filmer er planlagt videre i Atlantis, den første kommer vel rundt medio juli, mens en ny serie er på trappene, sågar med Robert Carlyle i en av hovedrollene. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg, men jeg er i alle fall spent. Spørsmålet er om det er et godt tegn at de tar inn en kjent og god skuespiller som kan heve serien, eller om det er et dårlig tegn fordi det betyr at serien trenger all den livbøye den kan få.

Andre nyheter: Jeg skal bli strukturert. Jepp. You heard me. Jeg skal begynne å stå opp om morgenen selv om jeg ikke har noe å stå opp til. Selvsagt skal jeg prøve å finne meg noen saklige aktiviteter, men i utgangspunktet skal jeg bare stå opp tidlig for å stå opp tidlig. Det som er kjedelig med det er at jeg alltid, uten unntak, får mageknip av å stå opp før... jeg vet ikke helt, klokken ti, kanskje? Jeg har enda ikke greid å kartlegge hvilket tidspunkt som utgjør den magiske grensen. Både fem, seks, sju, åtte og ni er i alle fall stå-opp-tidspunkter som gir meg mageknip enten jeg spiser frokost eller ei. Da jeg hadde jobb gikk jeg med mageknip på jobben hver bidige morgen. Og folk lurer på hvorfor jeg er morgengretten?

"Curiosity killed the cat, you know." - "I know."

10 poeng til den som gjetter hvilken film tittelen på innlegget er et sitat fra.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en halloween-fest der 90% av gjestene var under min alder med godt og vel fem år. Det var en tanke spesielt. Å føle seg gammel, liksom. Jeg har ikke egentlig noe problem med det per se, jeg bare... er sånn. Gammel, altså. Dvs. ifølge en del andre folk er jeg jo ung.

Alder er sært. Som lærer er jeg for ung - foreldre vil ikke ta meg seriøst dersom jeg forteller dem at ungene deres trenger strengere oppdragelse eller mindre sukker i kosten. Som alt annet er jeg for gammel. Som kvinne, f.eks. Alle har en utløpsdato, og den kommer tidligere for kvinner enn menn. Det er litt urettferdig. Menn: 50, kvinner: 30. Om de i det hele tatt rekker å bli 30 før mannfolk tenker "whateevør". Ikke for det, menns seksuelle høydepunkt er i tenårene, kvinners seksuelle høydepunkt er nærmere førtiårsalderen. Det er litt betryggende, men også litt skremmende, å tenke på.

Min første halloween på noen år uten lillesøsteren min. Trasig. Hun befinner seg i Kent, England, på lysdesignstudiet ved Rose Bruford-skolen. En av de første hendelsene hun ble vitne til var at en av romvenninnene hennes (fra Wales) prøvde å ta sitt eget liv ved å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Vedkommende overlevde med hjernerystelse, knust håndledd og brukket kravebein. Det er trist, men samtidig så tenker man at når noen faktisk overlever med så få skader, så prøvde de ikke hardt nok. "Rop om hjelp." Jepp.

Ellers: Godt å se igjen gamle, om enn unge, venner i Oslo. Oslo, dette sluket som suger til seg vennene mine på løpende bånd og så ser jeg dem sjelden igjen. Jævla Oslo. Men så har jeg i det minste en unnskyldning til å reise litt, da. Tja. Savner Trondheim.