Hester når jeg sover

Av og til når jeg sover

ser jeg hester som snur på hodet

ved Piccadilly Circus

og snikende jegere i tunnelene

solnedganger fylt av svarte fugler i flukt

silhuetter

av mørk blodsprut over et maleri

kraksingen av en glemt kråke

greiner som brekker uten trær

av og til ser jeg hester som snur på hodet

og tygger blomster

i øyeblikket før galopp

fjernt og for alltid frosset
ser jeg hester når jeg sover

Copyright meg selv. Ingen knabbing! Jeg vet hvor du bor.

Elgeseter bro

Jeg skal møte deg
på den mest forurensede broen i Europa
der man kan se ned på ei grunn elv
som narrer deg til å tro at du kunne
stått på bunnen
men vannet ville spent bein på deg

Vi skal møtes i støyen og smogen
og minnes et liv
da vi begge på sett og vis var barn
en tid hvor du ennå ikke var gitt videre
men forsatt tilhørte meg

Jeg skal se inn i øynene dine og se
at dypet i dem går lenger
enn baksiden av hodet ditt
og at det blanke blikket ditt er grumsete av sorg
og jeg skal vite
at det ikke er noe jeg kan gjøre

Når vi møtes skal det være solskinn
men du har gardinene trukket for
og du vil helst snakke
om noe helt annet


Copyright meg, 2009.

Den syngende gråten fra store hvaler

Jeg gråt også før -
store perletårer på en snor ned kinnet
nå gråter jeg som en lekkasje
som en dryppende kran

Jeg lo også før -
ubåtlattere, dype som ekkolodd
stigende som boblene i cola
og fiskesprettsteiner
nå ler jeg som en sulten rev
en døende motor
jeg ler ikke lenger enn nesen rekker
med den sørgmodige lyden av knitrende cellofan

Jeg smilte også før -
som et lysglimt
en refleksjon av solen i en vindusrute
hvert smil en begynnelse, en oppfordring
nå smiler jeg som en døende hai
tannløs og stanset opp i kaldt hav
jeg smiler som frontlykter
- hvert smil er sekundet før det smeller
en rykning i munnvikene
en dør som slamrer
en sprekk i ansiktets glasur

Jeg levde også før -
jeg tenkte i innsikter og levde gjennom allegorier
og alt jeg trodde jeg visste
og alt jeg trodde jeg holdt fast på
ble til vann mellom hendene mine og til aske i munnen
selv sanden mellom tærne mine ble borte i speil og røyk
og fingrene til mine ufødte spøkelsesbarn strøk meg over kinnet i sørgmodig avskjed
og hva enn man gjør så er det ikke nok
det er ikke nok

Jeg lever også nå
som yringen av maur
en vandring i løssnø
en dukke av vatt med lange, mørke sørgebånd

Jeg lever som havet
formløst og ufattelig og nådeløst
jeg lever som en kasting av stein mot fjellet
i øyeblikk av trefninger
med eple i halsen og syv sørgende dverger

Jeg lever også nå
på den andre siden av titteskapet
i gamle filmers stumhet
i klippingen av lås og kjede
i slangebittets uskyld
i et fall fra en bryggekant av sviktende tre

Det jeg visste er støv i vinden, og løvetannfrø
det jeg visste har slukket lyset
det jeg visste er dagen etter en fest
med tomme glass dekt av fingeravtrykk
det jeg visste er fillete rester
det er ingen fotspor i betong
og ingen klokker har stanset

Jeg lever også nå
i en lydløs og langsom kollisjon
i metallets sammenkrølling
i drivisens knakende løsrivelse
i styrtingen av et fly

Tilbake er et slukket lys
et forhørskammer, en analyse
en forståelse av "hjertetørke"
en nål gjennom nakken
og den syngende gråten av store hvaler


Copyright meg. Dette er originalen, en oversettelse til engelsk ligger her.

Jeg er inne i en personlig krise, hjertet mitt er knust, og bloggen kan forbi uoppdatert en stund. Peace out.

Guds lepper

Guds lepper synger apocalypso
Han kysser de dødes øyelokk og spiller musikk for dem på tunge trommer
det er Hans plikt å emulere deres tidligere hjerteslag
så de kan danse seg inn i Hans tåkearmer
øynene Hans er sydd igjen og ørene uimottakelige for bønner
dette tykke, slimete babbelet som får Ham til å hoste til Han brekker seg
de døde stopper opp da, forsiktig balanserende på sine xylofon-skjeletter

All denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds hånd!"
men det var Hans lepper
all denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds vilje!"
men det var Hans skjebne


Copyright meg. Tjuveri vil bli straffet ved at jeg oppsøker tjuven og slår ham med en spade til han/hun slutter å puste. Egen oversettelse, originalen finnes her. Ordet "apocalypso" har jeg knabba fra skaperne av Itras By.

Ferskenkjernen

Jeg blødde neseblod ved synet av Gud
jeg var ikke nær døden i øyeblikket, men nær livet
det strøk meg over hornhinnene som vingene til en møll
mot en lyspære

det er lenge siden jeg var søt og føyelig
det er lenge siden jeg var marsipan
men jeg blødde neseblod ved synet av Gud

og selv den mykeste fersken har en hard kjerne
som du, om sommeren, kan knekke en tann på
hvis du biter for hardt
og løpe gråtende til mamma og få trøst

Copyright meg selv. Egen oversettelse; originalen ligger her.

St. Valentin i kulden

Kulden svever like over oss og gjør oss frigide
krymper hudene våre, får oss til å klø
og øynene våre er store og tørre -
de stirrer over våtkanten mot et monotont landskap

Det er ingen ende på disse enorme pupillene
disse bunnløse brønnene våre øyne engang er

Hjernene våre vrir seg ved formasjonene av iskrystaller
munnene våre er piper av damp fra langsomme livsmotorer
knoklene våre sprø av krystallisert marg
som sprukne metallmuttere i arktisk maskineri

Hva holder vi fast ved i krampe
med giktiske fingre?
Hjertene våre pumper sørpe; hvis du skjærer i oss
får vi sprekker, ikke sår
vi blør ikke, vi lekker

Hjertene våre vil knuses
som små kopper av porselen
og alle ting går sakte
og er ubrukelige


Copyright meg selv. Egen oversettelse. Originalen finnes her.

Den gode, den onde, og den amerikanske

Valget er over. Den siden jeg vil kalle "min side", selv om jeg overhodet aldri har satt mine bein på amerikansk jord eller forstått meg på amerikansk politikk, vant. USA har fått sin første fargede president.

USA, landet som fremdeles - til tross for Irak-krigen, Guantanamo, MacDonalds, og sin enorme og urettferdige skildnad på fattig og rik - fremstår som en hildring på den andre siden av en svært stor og svært blå sjø. I alle fall for meg. USA er landet jeg bare har sett på TV eller hørt i musikk, men det er likevel en stor del av kulturen jeg vokste opp med. Bøkene jeg leste; Jack Kerouac, Allen Ginsberg, musikken jeg dyrket; Patti Smith, Bob Dylan, og de store kulturelle fenomenene som påvirket hele den kulturelle verden fra Japan til Smøla; Star Wars, grunge-bølgen, jeg vet ikke hva. Og 9/11, selvsagt. Hendelsen som av Karlheinz Stockhausen ble karakterisert som "verdens største kunstverk". Jeg må si at uttalelsen fremmer både avsky og beundring hos meg. Avsky fordi man knappest kan kalle en forskrudd og hatefull hevnaksjon som denne for "kunst" på noe vis. Beundring fordi mannen i det minste hadde nok guts til å si nøyaktig hva han syntes om saken. Heldigvis er han død (jeg sier heldigvis fordi fyren laget så horribel musikk at den kunne få fluer til å falle døde til jorden - effektivt som insektmiddel, ikke kult for oss andre).

Men tilbake til valget. Det var med fortvilelse jeg så Barack Obama og Hillary Clinton knive om de demokratiske velgerne når republikanerne allerede hadde satt John "Gjeipen" McCain på tronen knapt utfordret av andre kandidater i det hele tatt. I mine øyne var både Obama og Clinton verdige kandidater. Hadde de kunnet bli enige om hvem som skulle gå først, hadde det knapt vært noe problem å la den ene stille til valg denne perioden og den andre til neste periode. I stedet brukte de tid og ressurser på å dra hverandre ned mens McCain tilsynelatende kunne gni seg i hendene og le hele veien til valglokalet.

Det er litt morsomt å tenke på at McCain saboterte seg selv ved å - som hjertesyk, gammel mann - velge en psykotisk, pengeslukende fundamentalist som visepresidentkandidat. Palin var i denne situasjonen som Fru Smith var for sin ektemann J. Howard Marshall; et "sexy" trekkplaster for velgerne, men et ukløktig valg av partner for en "døende" mann. På samme måte som Howards barn protesterte mot ekteskapet, var det mange i McCains leir som protesterte mot visepresidentkandidaturet. Og med god grunn! Se for deg at McCain blir valgt, og deretter parkerer tøflene i løpet av de første månedene i jobben. Da har man plutselig USAs første kvinnelige president - en president som på alle vis oppfyller fordommene mot kvinner i maktposisjoner: En hysterisk husmor som tar med barna overalt, bruker penger på klær og styling, tror at Jesus bor i en blåbærmuffin, og ikke vet hvor Russland ligger. Jeg synes det er fantastisk at en av fansen hennes uttalte til en avis at "jeg skjønner ikke hva Obamas side prater om, jeg velger Palins side, for hun er så pen". Denne personen, må tillegges, var en 13 år gammel gutt. "Hei, jeg er 13 og jeg forstår ikke politikk." Gisp! Sjokk! "Hei, jeg er en 13 år gammel gutt som nettopp har fått rogn i påsan, og jeg stemmer på den kandidaten som har pupper." Outstanding! Jeg skjønner ikke hvor avisene tar scoopene sine fra, altså. Palin ville uansett kjønn vært verre enn Bush - Bush hadde i det minste Dick "Evil Genius" Cheney i ryggen. Det Palin ville hatt i ryggen ville forhåpentligvis, så fort som mulig, vært en kniv dekket med curare, og som satte fyr på hele kjerringa.

Med Clinton ville USA fått sin første kvinnelige president, og hun kunne faktisk også gjort noe saklig ut av det. I stedet fikk de nå sin første svarte/fargede/whatever president. Begge deler er ganske fantastisk. Selv om Obama skulle finne på å bæsje i skuffen som president, har han fremdeles satt en ny standard som gjør at USA sannsynligvis i fremtiden vil være åpnere for minoriteter i maktposisjoner. Og jepp, jeg regner fortsatt kvinner som en minoritet. Så lenge nyfødte jentebarn fortsatt hives i elva i visse land i verden, vil kvinner holde en lavere posisjon jevnt over.

Jeg leser med stor fornøyelse (eller snarere skrekkblandet fryd) i Dagbladet.no at McCains skuffede velgermasse ser ut til å oppriktig mene at Obama er "ond og grusom" og vil ødelegge landet deres. Til og med når McCain selv uttaler at han gratulerer Obama med seieren og ønsker ham lykke til med å styre landet de begge elsker. Det skal han ha, "Gjeipen" - han er en god taper. Og Obama er foreløpig en god vinner.

Barack Obama, skuff meg ikke! Valget har gitt meg ny tillit til landet jeg beundret som barn, ble skeptisk til som tenåring, og likegyldig til som ung voksen. Ikke gå til flere kriger. Rydd opp, brett opp ermene, og smil mens du jobber. Vær vennlig, USA. Vær det forbildet du gjerne vil være.

Let America Be America Again

Fløytisten

Jeg går i halvmørket
punktert av lyskjegler fra lampehullene i virkeligheten
som å gå langs innsiden av en kjempefløyte

Noen ganger er det noen som snakker til meg og jeg tror det er telefonen min
et hviskende, syngende dialektcrescendo
kroppen min er ekvivalenten til en levende, ensom tone

Vinden er sur pust som kaster løv i ansiktene våre
fløytisten er en guddom som animerer oss med resonanse
ved enden av den mørke gaten finnes kun de enorme leppene til den aller helligste

Vi er ikke alene; vi er alltid alene
nålepunkter som skifter mellom lag av mørk materie
den røykaktige blodskyen i monsterfylt farvann


Copyright meg, osv. osv. Originalen på engelsk finnes her.

Glemt

Jeg ønsker å vite,
når livet mitt nærmer seg slutten,
at jeg skal bli glemt.

Jeg ønsker å vite med absolutt sikkerhet
at mitt siste pust ikke vil lyde
som et ekko gjennom generasjoner,
men heller tynnes ut i luften
sammen med alle andres pust,
til det slutter å eksistere, og for den saks skyld,
til det slutter å bety noe
at det i det hele tatt har eksistert.

Slutten på et liv
er også svaret på en stor gåte:

Hvis livet mitt slutter, slutter også hendene mine?
Kommer bein og muskler til å miste all mening
når de stopper sin endeløse koreografi?
Når minnenes maskineri -
dette vridende systemet av strevende tanker -
endelig og langsomt stopper,

når skjebnens hender slutter å pumpe hjertet mitt
eller elde forsteiner blodet mitt,
når gardinene trekkes for og lyset stenges ute -
hvilke skikkelser vil jeg møte i mørket?

Vil jeg bli tilgitt?
Er døden en elsker
som venter på et øyeblikks lykke?

Hvis livet mitt ender vil jeg bli glemt -

dette er ikke et rop om hjelp,
men en bønn om stillhet.


(Originalen på engelsk ligger her. Copyright meg, osv. osv.)

Svart kaffe

Ja, jeg skrev navnet mitt i lys på bunnen av arket
hvorfor spør du?
Er det ikke heller åpenbart/sjarmerende/nyttig/fantastisk
som en sprekk sett fra innsiden av noens skalle
det lille lyset som lokker -
"frihet finnes her"

Ja, navnet mitt er skrevet i lys
så du alltid kan finne meg
på samme måte som bestemødre lærer oss at Gud kan

Er du redd?
Det jeg lever av er det jeg dør av
sakte og omhyggelig
et svømmende speilbilde i øynene til en hjemløs hund

Du spør ikke fordi du ønsker å vite
men fordi du ikke ønsker det
på samme måte som vi ser en bil kræsje
og alle i den brenne levende i vraket
fordi vi ikke ønsker å kjenne lidelse

Ja, jeg knytter skoene mine med innvoller
ja, jeg drikker kaffen min svart

(Originalutgaven på engelsk finnes her. Copyright meg, osv. osv.)

Det er slik verden ender

Jeg våknet plutselig, som om
noe, noen
hadde tatt meg i skulderen og ristet den
som om jeg ikke var sikker på om jeg fortsatt pustet
jeg våknet til halvmørket
delt i ujevne stykker av den hule gløden
fremkalt av lokkende gatelys
jeg våknet i et plutselig innpust
armene spredt, til intervaller av damp
fra ditt eksosrør, munnen
som langsomt fuktet og tørket armhulen min
håret ditt stille som en kornåker
på en vindløs dag
like før tordenvær, himmelen
tung og fiolett
jeg våknet i redsel og visste ikke
hva som ville skje men sikker på at noe
ville og jeg torde knapt å puste av frykt
av spenning av forventning og du
rullet mot meg som en bølge av hud
og kjærlighet og jeg kunne ikke helt huske om du
var en ny elsker eller en gammel flamme
om du noen gang hadde vasket klærne mine eller pult
meg foran TV'en
og du la beinet ditt over mitt
tung av søvn og trygg
du strakte deg over brystet mitt
som over en ørken etter vann
og jeg følte det hende, nå
nå

Det er nå det skjer, tenkte jeg
det er slik verden ender

76 fordømte tromboner

Det er ingen regnfulle parader, ingen bannere som trekkes gjennom sølen
for de som har møtt sin skjebne vil ikke lenger finne mening i noe flagg
det er ingen forløsning for de hviskende ånder
når de slippes ut i hvite haller og korridorer, svøpt i bomull
for å finne sin egen vei, uvitende
urovekkende stille og kun vagt registrert
gjennom de ufokuserte, søvn-størknede blikkene til de dødssyke

man ser ikke at lyset i øynene slukner
for det var ikke noe lys der fra før og det er det heller ikke nå
sannheten er at pupillene alltid har vært mørke
det er ikke noe sjelelig vekttap som komplimenterer den varme skrotten
ingen gråtekoner med svarte hansker som samles i veikanten
nylig snudd jord dufter det samme om den er til frø eller grav -
det er innbildningen vår, situasjonen vi er i,
drømmene våre som stinker når de faller fra hverandre
akkurat da de heller burde falle sammen

det er ingen fantastiske seilaser som venter oss
havet vil ikke slå bølgearmene sine mot stranden i sorg
bølgene har alltid slått og vil gjøre det bestandig
sørgepilen sørger ikke for oss, den har alltid sørget
uten at vi har visst grunnen til det
eller at vi noen gang vil få vite det
det som hvisker til oss at det finnes mening må tie
for det er ingen
ingen engler vil kjøle de salte kinnene våre med viftende, glødende vinger
Gud vil ikke snakke til oss med overveldende stemme
det er ingen himmelske trommer å danse på
og heller ingen fordømte tromboner til å annonsere vår avreise

det er ingen fred, det er ingen ting som venter på oss
ingen bok vil noen gang holde navnene våre nedskrevet gjennom alle tider
det kommer et øyeblikk hvor selv en konge slutter å føle seg som en konge
eller, for den saks skyld, som noe som helst
hva vi enn er, er vi like

det er ingen parader, ingen bannere, ingen fabelaktige forestillinger
beskjedent og usett forlater vi verden
vi legger oss alle ned som sauer til slutt

Oppenheimerfortellingen

Han må ha vært en forsiktig og intelligent gutt
med strålende åpenbaringer, omfattende og drivende
med beinstødige hender og fingre;
tanke og handling i én flytende bevegelse

jeg ser for meg at han satte pris på de små tingene:
lukten av sin mor, kandiserte epler -
de tingene avansert fysikk ikke kunne forklare
de små vidundrene
gåtene han ikke følte for å løse

det var ingen grunn til å rive forhenget ned
og avsløre renkespillene til et endeløst dreiende hjul
maskineriet til tusener av guder
og spøkelsene vi mennesker jager for ingenting

det var ingen grunn til å kikke bak det dunkle sløret med lynskarpt blikk;
rasjonalisere de magiske lyktene, møte øynene til dem som er bakenfor
ved å alltid leve på kanten av mysteriene, omgitt av dem
unnslapp han sine studier og visste kun om det man ikke vet

det var yoga, handling uten tanke på resultat
en hinduistisk tankekjerne i den kognitive frukten av moderne vitenskap
utigivelig, uutholdelig, kun friheten som tilhører vitenskapens menn
tillot ham å stille spørsmål, tvile, søke, og korrigere
men idet han krysset fjellpasset så han kun et nytt og skremmende land

han må ha vært en forsiktig og dypt tenkende mann
vitenskapen foldet seg ut foran ham som kronbladene på en blomst
Moksha, tenkte han nølende, motstrebende -
og delte illusjonenes hav for sent

Det kan ikke finnes barrierer, sa han, for forskning
vi klynger oss alltid til det vi vet vi kan -
og han ga jorden sine kopparr i en opplyst eksplosjon;
nå er jeg blitt til døden selv -
en ødelegger av verdener

Spøkelser i tennene

Fanget i mobilkameraet inne på badet
som en hund fanget i en kokende sommerbil
lyset jager skygger inn i hjørnene
pupillene forvandlet til valpeøyne av flytende søvn

speil, speil, på veggen der
frels meg fra lekkasjer
fra lukten av råtnende kroppshår
sopp og rustne vannlåser

speil, speil, på veggen der
min bleke panne vasket i neonhvitt
skårne kinnbein, munnen på gløtt
spøkelser i tennene

Tusen meter høy

Jeg er tusen meter
tusen meter høy

skarp som en kniv
og blir skarpere stadig

slått på som man slår på en radio
stemmer i hodet
kommer aldri ut

synger der inne:
Jeg er tusen meter
tusen meter høy

som en mast i vind
uten flagg, uten merke

knitrer i ubrukt elektrisitet
sender og mottar
uvøren kjærlighet

Kor e alle heltar hen?

Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.

Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.

1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.

2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.

3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.

4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.

5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.

6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.

7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.

8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.

9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.

10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.

11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.

12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.

13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.

14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.

15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.

Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.

Nå også på norsk

Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en blogg. En norsk en. Jeg har en engelsk en fra før, men her om dagen, da jeg skulle forklare noe til noen på jobb, fant jeg ut at jeg fullstendig hadde glemt hvordan man uttrykker seg sammenhengende og utførlig på norsk. Da jeg samme dag sprang meg på norsklæreren min fra Høgskolen, følte jeg skammen vokse... norsk er tross alt ett av de to språkene jeg mestrer best, og det skulle forøvrig bare mangle - jeg er jo norsk! Ikke er jeg innvandrer i noen generasjon heller, så vidt jeg vet, og kan ikke forsvare meg med å ønske mer tilhørighet til noen annen, likestilt kultur.

Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.

Aldredom eller visdom? Hvem vet.