Nostalgørr

I dag var siste arbeidsdag på jobb før juleferien kicker inn. Dvs. det er oppmøteplikt også i morgen, men da er det mest obligatorisk grøtspising med frasen "God jul, ser dere over nyttår!" trygt plassert på tungespissen, klar til bruk. Dagen gikk med til å bl.a. se en film sammen med en engelskklasse bestående av 17-åringer, og under filmen ble jeg tidvis bekymret for at alle sexreferansene skulle bli for mye, men slo det fra meg med tanken på at hadde det vært en voldsfilm hadde jeg nok bidratt til en mye usunnere pedagogikk. Egentlig skulle vi hatt en julefilm på 90 minutter eller mindre, men jeg må ærlig innrømme at der har jeg nok sviktet som planlegger. Alternativene mine besto av Futurama eller noe av Monty Python, hvilket ble nedstemt av dagens rødkinnede ungdom. Over nyttår tror jeg likevel jeg skal vise "Life of Brian" som en del av innføringen i britisk kultur. Tvang kan også være gøy.

Til tross for at jeg nå har jobbet siden 1. august, tar jeg meg fortsatt i å rusle rundt i gangene på skolen mens jeg plutelig tar meg i å tenke "Jøss! Jeg er på jobb!" Alle som har gått arbeidsledige og/eller delvis uføre i mer enn ett år vet hva jeg snakker om, skulle jeg mene. Jeg er ennå ikke blirr en racer på oppmøte i felleslunsjene, og jeg tror ikke jeg er kjempepopulær verken hos medarbeidere eller elever, men det er vel igrunnen heller ikke poenget. Jeg tjener penger, det er poenget. Her om dagen fikk jeg øye på den tidligere Nav-konsulenten min på dagligvarebutikken, og motsto bare såvidt trangen til å løpe bort til henne og rope "In your FACE!" og så le hysterisk og løpe vekk igjen. Life is good.

Og livet er faktisk ganske bra. Det er selvsagt noen små, mørke skyer, men det må jo regne av og til også, ikke sant? Livet går fremover. Dette tenker jeg på mens jeg spiser en eske "Hockeypulver" (eksistert i butikkene siden hockeyseveisens dager) og en pakke "Double Dip" (noe jeg tror fantes allerede i min mors yngre dager, men sikker kan jeg ikke være). "Double Dip" var langt fra så digg som jeg husker det var da jeg var åtte. Bruspulver har liksom ikke samme sjarm lenger nå, over tyve år senere. "Hockeypulver" er derimot fremdeles dritgodt. Nostalgien er ikke helt komplett, med andre ord. Noe var nok bedre før, men ikke alt. Langt fra alt. Hå nei.

Av og til, på jobb, tar jeg meg i å si ting som "Da jeg var på din alder" og "Den gang jeg gikk på skolen", og følge opp med noe som var helt annerledes enn det er i dag. Det var ikke alltid bedre, men det var ofte helt OK. Vi hadde ikke egne laptoper med internett på, på skolen. Noe jeg mener kanskje var like greit. Unge folk i dag (inkludert kjæresten min på over tredve) kan knapt å skrive navnet sitt så man skjønner hva som står. La gå at det er fancy med et fett navnetrekk, til kontrakter og lignende, men alvorlig talt. I Afrika er det et privilegium å lære å skrive med blyant. I Norge, 2009, er det et ork, en byrde, håpløst gammeldags, og kjedelig, og ikke minst unødvendig. I følge mine 16-til-18-årige elever. Dog, skulle man målt alle ting på deres kjedsomhetsskala, hadde man ikke hatt mye morsomt å velge mellom. De som mener det er unødvendig å lære seg skikkelig håndskrift har åpenbart aldri skrevet en handleliste i sitt liv.


Dette tenker jeg på. Mens jeg er ferdig med de siste julegavene. Eller nesten. Må ut og kjøpe noe til kjæresten min fra mammaen min. La gå at det er tolv minus ute; gavene skal frem. Men de trenger kanskje ikke å komme frem akkurat i dag.

Previously, on "God's Lips"...

Jeg levde i tre måneder i et smertehelvete, og alt jeg fikk igjen for det var denne lusne t-skjorten.

Neida.

Det har gått en sommer som har vært blant de kjipeste noensinne. Jeg mistet kjæresten min, manglet bosted, og strevde med økonomien. Så fikk jeg beskjed fra Nav om å ta et jobbkurs, som jeg fullførte til tross for en stadig minkende vilje til å gjøre noe som helst, deretter truet de meg med å ta første og beste praksisplass eller bli nektet støtte. Det eneste positive med denne perioden var at jeg forsto hvor mye vennene mine setter pris på meg, og at jeg uansett hva som skjer har folk rundt meg som kommer til å være der.

Så fikk jeg brått en praksisplass som kontorarbeider i Fredsgalleriet, et galleri som ble startet av kvinnen bak dette her. Det var en trivelig plass å jobbe på (om enn litt loopy), og pga sykdom fikk jeg raskt tilbud om å jobbe der for lønn som vikar. Så ble jeg intervjuet for en jobb i videregående skole. Tre timer etter intervjuet ble jeg oppringt og tilbudt 75% stilling.

Gjett hva jeg svarte?

Så kom kjæresten tilbake.

Vi dro i et fabelaktig bryllup til et par av våre beste venner. Jeg flyttet tilbake "hjem". Jeg fikk tilbudt større stilling på jobb. Jeg gikk på sminkekurs. Jeg fikk god råd. Jeg gikk amok på amazon.co.uk og Topatoco.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort riktig i mitt forrige liv, men noe må det være. Jeg er akkurat nå veldig nær til noe jeg tror kalles "lykkelig".

Faens fittetrynevinter!

Ikke nok med at vinteren 08/09 føles lenger enn vanlig, den er slemmere også. Jeg har allerede nevnt i denne bloggen at jeg tidligere ikke har falt og slått meg på over fem år? Vel i år har jeg brutt samtlige rekorder og kan stolt rømme med første og beste sirkus som passerer Trondheim under tittelen "The Amazing Falling Girl" ("See her get fucking hurt, it's apparently fun!").

Selvsagt falt jeg rett på den ekstra stive delen av korsryggen; på de musklene som jeg har brukt timesvis på å trene i løpet av ukene med muskelterapi. Og ræva, selvsagt. den jeg sitter på. Sånn at det skal gjøre vondt å sitte. Og selvsagt tok jeg meg for med begge armer, og det gjorde så vondt at jeg nå for første gang i år (strengt tatt første gang på mange år) har blitt sett gråtende offentlig. Fy faen. Jeg kjenner ilinger i albuen som stikker helt opp i føkkings nakken!

Ikke nok med det, men denne vinteren greier tidvis å snu sine få lyspunkt om til dritt også. I dag hadde jeg min første vikartime på snart et helt år, og klassen startet ut med å lyve om navnene sine fullstedig åpenlyst, invitere inn en elev fra en annen klasse og så lyve om hvem han var, og deretter krangle på anmerkningene de fikk for å lyve. Dagens ungdom må være fullstendig tilbakestående. Neste gang jeg føler noen biologisk klokke tikke, skal denne hendelsen minne meg på hvorfor den klokka må knuses med slegge og kjøres igjennom en bilknusemaskin før man senker delene ned på forskjellige dyp i Mariannegropen. Jeg synes synd på den ene eleven som faktisk kunne faget noenlunde, den eneste som svarte på oppgaver og holdt seg mer eller mindre i ro.

I'm going straight to the top

Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.

I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.

Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.

Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.

Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.

She is back.

Fear itself

For en ukes tid siden kom jeg over en sak i Dagbladet som jeg leste, snøftet over, og deretter glemte. Da jeg igjen surfet Dagbladet.no etter nyheter i dag, kom jeg over saken igjen. Jeg leste den, og snøftet en gang til. Så innså jeg at verden er skrudd. Det har jeg innsett før, men av og til så vinker verden litt sånn oppmerkomhetssøkende, og peker på seg selv, nikker, og sier "skrudd." Sånn at jeg ikke skal glemme det.

Saken handlet om et kunstfotografi av en naken australsk jente. (Les den her.) Det slår meg at disse sex-overalt-tider også er pedofili-tider, og nåde den som våger å la sitt barn løpe naken på stranda i sommervarmen. Eller ta bilder av sitt nakne barn. Eller la barnet være nakent i det hele tatt. Jeg er ingen nudist, men det er naturlig å være naken. Jeg higer ikke akkurat etter å se hvermansen springe rundt i nettoen, folk kan gjerne kle på seg for min del, men det er ikke noe moralsk tvilsomt med nakenhet i utgangspunktet. Da jeg ruslet rundt i Barcelona i fjor sommer kom en komplett naken mann (unntatt solhatt, sandaler og kamera i bånd rundt halsen) tuslende ned samme gate. Folk lo litt, og tok bilder, og mannen smilte og tuslet videre. Det var liksom ikke noe stor ståhei. Jeg mistenker at dette er fordi nakenhet er naturlig, om enn kanskje litt pussig midt i en by (derav fotograferingen).

Det er jo slik at vi de siste åra har blitt bomardert med (seksuelt ladet) nakenhet i media og i popkultur. Dette påvirker jo særlig den yngre garde. Det selges stringtruser og blonde-BH'er i størrelser helt ned i XXXS. Hva har du i en XXXS-BH? Tyttebær? Da kan man like gjerne holde "puppene" oppe med Donaldplaster. Det gjelder forsåvidt klær også. De gode nyhetene er at kortvokste jenter kan finne sexy dameklær i barneavdelingen, mens kortvokste herrer må nøye seg med Spider-Man-underbukser og Daffy Duck-skjorter. En kar jeg kjenner ble litt kvalm av å oppdage at en jente han hadde gått og sjekket ut bakfra umulig kunne vært mer enn tolv da han fikk sett henne forfra. I USA holdes det missekonkurranser for jenter ned i fireårsalderen (under den alderen holdes det babymissekonkurranser), samtidig som amerikanere hyler ut om pedofile tendenser blant foreldre som lar ungene leke nakne i hagen når det er varmt ute.

Hvis vi er så redde for at skumlinger skal forgripe seg på ungene våre, hvorfor prøver vi da å gjøre dem mest mulig voksne og/eller seksuelt attraktive fortest mulig? Og samtidig: hvorfor kan ikke en voksen se skjønnheten i en naken barnekropp uten at dette liksom skal være seksuelt ladet? Jeg kan mene at et barn er vakkert uten klær, men det betyr fanden skjære meg ikke at jeg har tenkt å ta det på tissen, eller at jeg i det hele tatt under noen omstendighet i villeste fletta kunne tenke meg det. Ærlig talt! Bildet av Olympia Nelson er kjempeflott, og jeg synes ikke det er noe tvilsomt med det. Jeg skjønner godt at Olympia ble opprørt av uttalelsene om at hennes nakne kropp liksom skulle være noe ekkelt. Hva sier det til verdens barn egentlig?

Vi er så redde for pedofili nå for tiden at vi ikke en gang tør å ha ungene våre på fanget uten minst tre lag med klær imellom oss. Skal barnet dusje? Da går vi ikke inn på badet. Skal barnet legge seg? Da skal det ha pysj på, eller så kan vi ikke gi godnattkyss uten at vi har ett lag dyne og to lag klær imellom oss. Skal barnet bade i sjøen? Badebukse, gjerne så stor og dekkende som mulig, eller heldekkende badedrakt for piker. Skoleelever ned i åtteårsalderen er redde for å dusje etter gym på skolen fordi de har lært at det er unaturlig å være naken slik at andre kan se det. Jeg vet ikke om jeg liker denne trenden. Det er greit å ikke overdrive, det er greit å ikke ha lyst til å være nudist, men det er ikke greit å være så usikker på egen nakenhet at man ikke kan holde seg ren etter å ha løpt og svettet i gymmen, særlig ikke når man skal holde seg på skolen i noen timer til. Eller ikke tørre å gå naken ut av badet hjemme fordi man har hørt om fedre og mødre som liker å gjøre slemme ting med nakne barn. Eller ikke tørre å la barna gå nakne ut av badet hjemme fordi man har hørt at... ja, hørt at hva da? At man kan bli spontanpedofile av å se en naken barnerumpe?

En eller annen tulling sa en gang: "The only thing we have to fear, is fear itself." Jeg tror jaggu han hadde rett.

The angriest girl in Oslo

Arcon, dag 3: Jeg sover lenge. Mest fordi jeg har prata med Vero på msn hele natta, for jeg kom igrunn hjem tidlig natt til lørdag etter en intervjurunde og dropping av brettspill. Jeg sover faktisk så lenge at jeg hopper over Kindred of the East-modulen som jeg mest hadde meldt meg på av pur nysgjerrighet. Drit og dra, asiatvampyrer. Klokka ti står jeg da opp og stikker på butikken. Der kjøper jeg shampoo, balsam, en hårkurgreie så håret mitt ikke er ut som håret til Doris i Ernie, et par sokker, en boxershorts, og så stikker jeg og dusjer. Mmm, duuusj.

Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.

Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.

Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.

Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.

Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:

Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -

wait for it -

to tolvåringer.

To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!

Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.

Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.

Mine alternative liv

De siste dagene har jeg nytt fruktene av nybegynt ferie... avslapning på sofaen med kjæresten, spise kakerester fra utdrikningslaget forrige helg, jabbe skit over msn, og se film. Ikke pakke til reisen jeg skal på i overimorgen. Neida. Alt må jo gjøres i siste liten. Faktisk, hadde det ikke vært for "siste liten" ville ingenting noen gang bli gjort.

Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:

Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"

Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.

Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).

Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.

Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.

In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.

Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.

Kontinuum

Forfatterspiren i meg har vaagnet! Senest i går kveld jobbet jeg meg igjennom kapitel ni av en bok jeg har jobbet med i årevis. Den er på engelsk, men det vil kanskje være mulig å poste utdrag fra den her i "norskebloggen" likevel - selv om jeg må passe meg for folk som stjeler skjønnlitteratur fra internett som ravner. Jeg kan si så mye som at det er fantasy, i en verden jeg har skapt selv. Som om det skulle være så voldsomt originalt? Neida. Det er det sikkert ikke. Men det er mitt. Så det. Jeg har villet bli forfatter siden jeg var liten sneip, og selv om jeg ikke har klart å leve av skriving, så hører jeg stadig vekk at jeg er skremmende flink til det. Det gjør meg glad. Jeg liker å være flink.

På den andre lyse siden er streiken endelig over, og selv om jeg ikke ble så hardt rammet (to dager "fri" i fint vær skal man ikke kimse av), så er jeg glad for å være tilbake på jobb. Det er en fin jobb. Jeg har fine elever. Tenk at jeg som for noen år siden vurderte å slutte på lærerskolen fordi jeg ikke holdt ut tanken på å jobbe med barn, nå bejubler mine gode skoleår og føler meg motivert til å jobbe så lenge "barna" er over seksten! Sånn kan det gå.

Det jeg nå ser frem til er en tur til Oslo for å gjøre research omkring rollespill, deretter, den 11. juli, er det premiere på den nye sesongen av Stargate: Atlantis. Hurra! Stargate-filmen Continuum kommer også i slutten av juli, dersom man skal tro GateWorld. Og det gjør man gjerne.

God sommer? I think so.