Mannedrap

...is on my mind. Sånn er det når man står opp møkkatidlig etter en kort natt med ekstremt dårlig søvn (for varmt med dyne, for kaldt uten, kjæreste som vrir seg), bare for å finne ut at bussen man skulle ta ikke kom før fem minutter senere enn man trodde, og dermed ikke korresponderer med den neste bussen man burde tatt fra sentrum for å komme seg dit man skal i tide. T-fitte-kortet mitt hadde selvsagt ikke fylt seg opp selv om jeg puttet penger på det for over en uke siden, og ikke hadde jeg småpenger på meg heller, så den barmhjertige-men-sure bussjåføren lot meg sitte på til sentrum hvor det finnes minibanker som spytter ut busspenger.

Fett nok. Det meste av dette kan jeg koke ned til min egen udugelighet, i og med at jeg kan klokken, men at den egenskapen tydeligvis går i glemmeboken hver gang jeg skal rekke en buss, og at jeg er for indoktrinert i busskort-modus etter mange år som student, at jeg aldri har småpenger. Dette kan jeg leve med, evt jobbe med for å få det til å bli bedre. Hvis jeg gidder. Så jeg kommer meg til sentrum, og lo and behold, den rette bussen står og venter på meg, og den har faktisk ikke gått ennå. Konge. Da trenger jeg bare å ta ut penger til å kjøpe billett.

Men nei. I et tilfelle av det ekspertene kaller "min type flaks" er minibanken på 7-11 ute av drift. Greit. Løpe videre til neste minibank, 20 meter oppi gaten. Den jævla fittetryneminibanken tar ikke kort fra Fokus. Neivel? Den tar altså ikke kort fra en av landets største føkkings banker. Jeg forbanner luremusminibanken med hele mitt hjerte idet jeg løper videre til neste. På dette tidspunktet har selvsagt bussen gått, men nå handler det om prinsippet, og om å rekke neste buss med hånden full av kronasjer. Det har vært litt for mange billettkontroller i det siste på den strekningen til at jeg tør å dra t-kort-bløffen og late som om jeg ikke visste at kortet ikke funker og dermed (som regel) få lov til å sitte på likevel. Jeg ankommer tredje minibank som også er ute av føkkings drift! Hva faen? Det er nå to minibanker igjen innenfor rimelig radius, og jeg løper til den første, og den spytter ut pengene mine som en lydig liten bikkje, og jeg river seddelen til meg og løper tilbake til bussholdeplassen mens jeg forbanner teknologien og det samfunnet som ikke klarer å bestemme seg for om det skal omfavne den eller ikke.

For det er en annen ting: Hvorfor i heiteste har bussene opplegg til t-idiot-kort, men ikke til annen betaling enn kontant? Hva med å føkkings trekke bankkort? For det første er det verdens mest upraktiske situasjon å havne i når man bipper et t-kort som har gått tomt uten et eneste jævla knyst av et forvarsel, og så står man der med lommer tomme for cash fordi man - i et så jævla opplyst teknosamfunn som det vi lever i i dag - har vokst fra å gå rundt med krøllete femtilapper og svette tiere på seg, når man i stedet kan ha en kjekk liten stålboks med minibankkortet i. Minibankkortet som man ikke kan bruke på bussen fordi... ja, hvorfor det, egentlig? Det finnes overhodet ingen grunn til dette annet enn for å gjøre livet upraktisk, flaut, og irriterende for byens befolkning. Ingen! Grunn! Overhodet! Det gir meg lyst til å finne en ansvarlig jeg kan rive hodet av, for så å benytte halsåpningen som avtrede.

Dersom dette fortsetter blir det GTA: Trondheim. Balltre, maskinpistol, helikopter, og blodig ran av TT-kontoret. Bare vent.

EDIT: Siden jeg skrev dette har selvsagt t-kortet prøvd å rævpule meg igjen. Ved innlogging for å se hvor mye som står på reisekontoen, får jeg beskjed om at passordet mitt er feil. Jasså? Jeg sjekker mailen min for å se om jeg kan ha lagret noe der. Der finner jeg fire mailer som alle er engangskoder fra t-kortet, fra tidligere slike innloggingsforsøk. Fire! Og jeg vet med sikkerhet at jeg alltid bytter til standardpassord på slike innlogginger, så det vil si at jeg har byttet til standardpassordet mitt fire føkkings ganger uten at det har hatt noen betydning som helst, for neste gang jeg skal logge inn, så må jeg få tilsendt en ny helvetes engangskode, for så å bytte tilbake til det samme jævla passordet for femte gang! Hver gang!

Ikke nok med det, men når man bestiller engangspassord på denne måten, pleier det å gå rimelig raskt. Men ikke fra t-kort, nei, du verden! De har jo greid å gjøre meg forbannet hele tiden frem til nå, why change a winning streak? Der kommer det ikke mail når man har bruk for det, og det tas ikke hensyn til at når man nettopp prøvde å logge inn på kontoen sin så kan det hende at det er fordi man trengte å gjøre det akkurat nå. Nå! Ikke om en føkkings uke!

Jeg kommer til å dø ung av sprengte blodkar i hjernen.

Suit up

På lørdag feiret både kjæresten min og en venninne bursdag samtidig. Vi drakk øl sammen, ganske mange, på Trondheims eminente utested Nabo'n (Den Gode Nabo). Etter en del tull med bordreservasjonene fikk noen av oss flyttet oss fra bordet like ved utgangsdøren (der vi ble sittende midt i minusgrader-trekken), og fikk byttet med en gjeng dresskledde smørkjaker med fiffedialekt.

Jeg vet ikke hva det er - mulig det har noe med min raddis-oppvekst å gjøre - men jeg tåler ikke fiff. Vanskelig å være sånn når min egen farmor er litt fiffete, jeg vet - men likevel. Snobb får meg til å miste appetitten på... tja. Livet, egentlig. Og det var en hel gjeng av dem på Nabo'n på lørdag. Likt for dem alle var fettsleik, dresser som, om de ikke var dyre, så så de i alle fall dyre ut - og spisse sko med hullmønster i læret. Mansjettknapper, slips, the works. Jeg fikk litt brekninger. Det er noe med stilen, så vel som væremåten som denne stilen impliserer, som får trusene mine til å knytte seg, for å bruke et vel oversatt engelsk uttrykk. Noe med å kle seg for like mye penger som man kan bruke til å bygge en barneklinikk i Kenya, liksom.

Fullstendig krupp fikk jeg dog ikke før jeg stilte meg i kø for å kjøpe en pils, og det kun var én dress-reke foran meg i køen, og han presterte å bruke en halvtime. Først for å forklare hva han ville ha. Deretter for å presisere nøyaktig hvordan akkurat han ville ha det, som avvek fra normen. Deretter, når det viste seg at Nabo'n ikke hadde det han ba om, ba han om noe annet som krevde minst like lang forklaring. Jeg ga opp og gikk tilbake til bordet mitt lenge før han var ferdig, mens jeg knyttet de små nevene mine og undertrykte trangen til å kvele åndsingen. Hendene mine var vel uansett for små til å rekke rundt hvalrosshalsen hans, men mordlyst kan være vanskelig å holde tilbake noen ganger.

Ja, og så fant jeg et såkalt meme på en annen blogg, og bestemte meg for å gjennomføre det. Her er resultatet:

Fem navn som brukes på deg:

1. Gru, på norske nettfora
2. SmallChange, på deviantArt
3. Hobbitfingra
4. Papaya
5. Buz (tidvis Buz #1)

Tre ting du har på deg akkurat nå:

1. Svart kordfløyelsbukse
2. Svart topp
3. Svart hettejakke

To ting du ønsker deg akkurat nå:

1. Et glass vann
2. En klem

Tre personer som kommer til å gjøre dette memet:

1. Vero
2. ?
3. ?
(Jeg vet ikke om noen fler som både holder en blogg og som gidder å gjøre sånt.)

To ting du gjorde i går:

1. Besøkte en venninne
2. Gikk til fots fra Byåsen til Møllenberg

To ting du har spist i dag:

1. Tunfisksalat
2. Baconcrisp

To personer du sist snakket med på telefonen:

1. Søsteren min
2. En kompis av kjæresten min

To ting du skal gjøre i morgen:

1. Besøke søsteren min etter at hun har tatt mandlene (au au au)
2. Kjøpe en julegave

To lengste bilturer:

1. Taxituren (i sommer) hjem til hotellet fra Paris sentrum, sjåføren kjørte feil og jeg måtte på do hele veien
2. Taxituren (i fjor sommer) fra flyplassen i Barcelona og inn til selve byen, sjåføren var gal og kjørte som om han skulle vinne et løp, mens han røykte ut vinduet og pratet ustanselig i mobilen (ikke handsfree)

To av dine yndlingsdrikker:

1. Pepsi Max
2. Øl

Ekte blod

Jeg har, tro til min egen superheltinnestatus som Kaptein Prokrastinering (Frk.), brukt de siste par dagene på å se HBO-serien True Blood. Seriens premiss er at vampyrer har blitt anerkjent som borgere av USA, etter at man har oppdaget hvordan man kan fremstille syntetisk blod som de vandøde da kan drikke i stedet for å være en trussel mot mennesker. Vampyrene har til og med fått egne politisk engasjerte representanter, som vi får se gjennom glimt fra TV-debatter og -intervjuer omkring vampyrspørsmålet. Jævlig snedig gjennomført. Seriens handling er satt til Louisiana, og har et mildt sagt fargerikt persongalleri. Av disse er det faktisk de to hovedpersonene som interesserer meg minst.

Hovedpersonen Sookie Stackhouse (Anna Paquin) kan høre hva folk tenker. Hvorfor, og hvor dette kommer fra, skal jeg ikke si noe om. Hun blir positivt overrasket over at hun ikke kan høre tankene til Bill (Stephen Moyer), som viser seg å være en vampyr som prøver å tilpasse seg en eksistens blant de levende. Bla bla bla.

Uten å spoile noe særlig må jeg bare legge til at første gangen jeg så karakteren Bill på skjermen brøt jeg ut i hånlatter. Fyren har en "kreetchur ov de naaight"-feeling over seg som bare virker så stereotyp og latterlig at jeg ikke kunne holde meg. I det minste var han ikke kledd i flosshatt og sminke, det skal han ha, men de kunne droppet det åpenbare "sinister, but sexy"-imaget som - for å være helt ærlig - ikke funker på en flekk. Jeg har sett vampyrer i Buffy the Vampire Slayer som har hatt mer integritet enn han her hadde i første episode. Trøsten må være at Bill blir litt bedre etter hvert. Litt. Hovedrollen Sookie oppfører seg også litt som et brødhue noen ganger, men det blir man også fort vant til. Ellers er hun rimelig grunn og uinteressant, men det gjør ikke egentlig så mye. Det er hennes forhold til Bill som etter hvert blir kjernen i karakteren hennes, og dermed gjør den mer spennende.

Men: Det som virkelig er interessant, er alle de andre intrigene som utspiller seg mellom Sookies mange venner og bekjente på stedet der de bor. Persongalleriet er som nevnt utrolig fargerikt, og med folks interne intriger mot bakteppet av den nye "vampyr-loven", ligger det an til å bli en veldig god og langlivet serie. Den vil faktisk, etter min mening, være verd å se på grunn av bipersonene og biplottene alene. Hvis den får fortsette. Man har jo stygge erfaringer med TV-stasjoner som legger ned brilliante serier. HBO er ikke uskyldig. Trenger jeg nevne Carnivàle og Deadwood? Rome? Styrken til True Blood er ikke hovedplottet, så å si, men karakterenes mangfold og integritet, og lignelsen mellom rollenes "problemer" med vampyrer og den generelle raseproblematikken i Sørstatene.

Man kan spørre seg hvorfor man må trekke inn vampyrer for å kunne si noe om raseproblematikk. Kanskje er det å ta det for langt. Tross alt tror ikke hvite mennesker at svarte mennesker kommer til å drepe dem for et godt ord. Eller gjør de? Det finnes folk som innbiller seg det - de som har en "drep eller bli drept"-innstilling til alt som er fremmed for dem. Men vampyrene i True Blood ønsker faktisk i flere tilfeller å drepe eller dominere mennesker. Er dette da en sammenligning som i bunn og grunn er rasistisk? Bygger serien opp under fremmedfrykt ved å vise at vampyrene, som her symboliserer de fremmede, virkelig er farlige? Har vi noe å frykte fra dem som er annerledes enn oss? Vil dette stille andre typer "fremmede" i et dårligere lys? Det er ingen fasitsvar på dette. Men jeg antar at alle typer ligninger innebærer en risiko for å bli misoppfattet i totalt motsatt retning av det som var intensjonen.

Se gjerne serien, døm for deg selv.

"Like du å sitt i pulk da?"

Your Personality is Very Rare (INTP)

Your personality type is goofy, imaginative, relaxed, and brilliant. Only about 4% of all people have your personality, including 2% of all women and 6% of all men. You are Introverted, Intuitive, Thinking, and Perceiving.

How Rare Is Your Personality?

Småprat: Jeg er skikkelig dårlig på det. Noen ganger føler jeg meg virkelig som Oddvar Brå i Ut i Vår Hage 2-sketsjen hvor han spiller en parodi av seg selv. Dette slår ofte dårlig ut i sosiale sammenhenger. Hva snakker man om når man er tom for meningsfylte emner? Det verste uttrykket jeg vet er "Og ellers da?" Og ellers hva da?! Du mener utenom de tingene som faktisk betyr noe? Ikke kom her og fortell meg at du er interessert i å vite hvordan jeg valgte fargen på stueveggen da vi pusset opp leiligheten for to år siden. Ikke kom å si at du gidder å høre på et resymé av den siste D&D-spillingen min (unntak finnes dog), turen min på IKEA, eller hvordan jeg limte sammen delene av en knust kopp. Du er ikke interessert. Og hvis du mot formodning er det, så er du skikkelig pussig.

Det er mulig det virker mot sin hensikt å si til folk som kan finne på å lese denne bloggen at de er skikkelig pussige. Men det er nok sant. Jeg er pussig selv også, så det er ikke det at jeg mener det er noe underliggende feil med å være pussig. Det er bare... pussig.

Dette er til og med noe som sliter på mitt forhold til de menneskene jeg er mest glad i. Min mening om saken er at man vet at man er nær et menneske når man kan sitte i samme rom uten å føle seg presset til konversasjon. Man kan til og med gjøre helt forskjellige ting. Null press. Stresset kommer når man føler at den andre personen liksom venter på at man skal si noe meningsfylt. Eller når man selv er den personen. Må man snakke om alt?

Nå har jeg jo selv uttalt flere ganger, i påhør av andre, at jeg synes folk flest kommuniserer for dårlig. Jeg står ved det. Men kommunikasjon er ikke å måtte jabbe konstant. Kommunikasjon kan være mange ting. Misforståelser er grunnlaget for mange flere krangler enn uenighet. Man kan være enige om å være uenige (med mindre det handler om menneskeverd eller annet grums), men man må være sikker på hva den andre parten mener før man uttaler seg. Er man ikke det kan det fort bli stygt. Jeg er ingen fan av å jatte med folk i debatter, så hvis man er lei av å diskutere et emne kan man, uten å direkte gi seg, heller si: "du, kan vi la dette ligge akkurat nå, jeg orker ikke å diskutere mer i dag" - og det betyr da gjerne nettopp det man sier. Jeg er nemlig heller ingen fan av å avslutte en diskusjon bare fordi jeg er i ferd med å tape - vinn og tap med samme gap - og mener det bør finnes alternativer. Et slags midtpunkt mellom "æ vinnj" og "æ tape", en gylden "Get out of jail free"-billett som man kan vifte med for å utsette all jabbingen til et tidspunkt man føler seg mer i form til det.

For jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes det er fryktelig morsomt og underholdende å diskutere. Særlig dersom man legger litt følelser i det. Jeg elsker å vinne på rasjonelt vis (altså ikke via snarveier som gråting, raseri, storme ut og smelle med dørene, osv. men med faktabeviser eller overbevisende argumenter), men jeg elsker faktisk å tape på rasjonelt vis også (ingenting er bedre enn å få bevis for at man tar feil, eller oppdage selv hvordan ting henger sammen, så man slipper å irritere seg fordi det ikke finnes en fasit på meninger).

Jeg elsker diskusjoner, men noen ganger hater jeg å prate. Hvordan kan dette henge sammen? Jeg aner ikke. Men halsen min blir grinete hvis jeg prater for mye. Er jeg spilleder for et rollespill en kveld kan du banne på at jeg ikke er tilsnakkende dagen etter, fordi jeg er så lei av å prate. Det vil si, noen mener kanskje at dette må være feil, for jeg prater ganske mye... jeg er kategorisert som en "jabbsaft", og det har jeg etter farmor, som prater i ett kjør selv med mat i munnen og motsier og digreserer seg selv jevnlig med kun minutters mellomrom uten at noen andre i familien får klemt inn et ord sidelengs. Jeg kan prate småprat, noen ganger i timesvis, før det plutselig stopper og jeg er tom. Og da blir jeg også ofte pisse lei av å prate omtrent med det samme. Det vil si, så lenge noen andre prater kan jeg lytte og hmm'e og nikke og svare på spørsmål, men jeg kan liksom ikke bidra med så mye. Dette er frustrerende og stressende, både for meg og andre, kan det virke som.

Derfor foretrekker jeg ofte å sitte i stillhet, eller å se på eller lytte til noe man kan prate om underveis eller etterpå. Dark Knight er for eksempel en fantastisk konversasjonsstarter. Superheltfilmer generelt er litt utbrukt som samtaletema, men Dark Knight har liksom fornyet emnet litt. Fantastisk film, forresten. Måtte fanden sjøl skjære ørene av dere jævler som kom for sent til filmen på Prinsen Kino, sal 5, i går kveld og tråkket forbi rett i glaninga på meg så jeg ikke fikk med meg filmen uforstyrret. Flere ganger! Det minste dere ubrukelige høkkerter kan gjøre er å lære dere klokka, og når dere åpenbart ikke klarer det, så kan dere i hvert fall huke dere sammen sånn at de som sitter bak dere kan fortsette å se på filmen selv om dere føler at dere må trampe forbi halve salen med de digre, forseintkommende pailabbene deres. Sitt i trappen neste gang, og ikke plag folk med de knitrende snacksposene deres og de jævla lysende mobiltelefonene deres. Man ber folk skru av mobilen for en grunn, og det er at jeg ikke - neste gang jeg blendes av en Nokia-skjerm i en mørk kinosal - skal hoppe på deg som Jokeren på Batman og stappe den rosa telefonen med dusker så langt opp i du-vet-hvor på deg at du ikke kan gå rett etterpå. You have been warned.

Hm, det var visst dagens utblåsning. Og dessuten: alt ravvelet om at Heath Ledger fortjener en Oscar for rollen som Jokeren kan godt høres ut som en overdrivelse og opphausing som kun skyldes det faktum at han er død - men jeg må komme med en faktaopplysning til saken: Rollen er brilliant gjennomført, helhetlig, og realistisk. Jepp, realistisk. Det hadde du ikke trodd, hva? I en superheltfilm; realisme? Jovisst. Jeg må få tilføye at jeg elsker karakteren Jokeren, og alltid har gjort det, fordi Jokeren er ubønnhørlig, kaotisk, nådeløs, og grusom på det verst tenkelige vis - han søker ondskap for ondskapens egen skyld, og er ikke motivert av grådighet eller andre typiske skurkemotivasjoner. Skurker i moderne film er ofte ute etter enten penger eller hevn, fordi dette er det mest realistiske. Men for noen som er mentalt ustabil i ordenes rette og alvorligste forstand, vil ikke dette være vesentlig i det hele tatt. Fortjener Heath Ledger en Oscar? Jeg vet hva jeg mener om saken. Gå og se filmen.