Jeg velger meg April

I dag var min siste dag i muskelterapi. Takk, guder og gode krefter! Jeg er så jævlig sinnssykt lei av å stå på tredemøllen på 3T og se på snøstormen som herjer triangelbygget og Maskinagentur på den andre siden av hovedveien. Snøstormen, ja. I April.

"Jeg velger meg April," sa en eller annen dikter. Jeg tror jaggu det var Bjørnson. Han har jeg generelt sett lite til overs for (Synnøve Solbakken meg i ræva); nå også med skepsis til hans lovprisning av denne måneden. Jeg er på dag to av April, og irriterer meg allerede over hvor lite vår som har kommet til Trondheim.

Av de sikre vårtegnene er disse nå på plass:
- Hestehov (la jeg merke til først i forgårs)
- Hundebæsj
- Regn i stedet for snø
- Jeg har gått i joggesko utendørs for første gang i år
- Sommertid

Dette mangler:
- Knopper på trærne
- Antydninger til grønt gress
- Snøsmelting (skikkelig)
- Gå ut uten lue
- Fuglekvitring

At Bjørnson hevder at "i [April] blir somren til!" er kanskje å ta i litt. Men så tror jeg også Bjørnson var kjent for det; å ta i. Han var i alle fall utro som bare pokker. På et tidspunkt hadde konen hans sagt at om han var utro igjen, skulle hun hoppe fra verandaen. Da han så kom hjem, var det første han sa til henne: "Hopp, Karoline! Hopp!" Da snakker vi manipulativ satan, altså.

Forresten, skriver man månedsnavn med stor bokstav i Norge? Eller blander jeg med engelsk nå?

Vess æ fekk være sola di

Det er sol ute. Egentlig, i en fornuftig og hyggelig verden, er det fint. I går ble jeg invitert på utepils, som etterhvert ble innepils; en idé fremkalt av det fine været og til tross for minusgradene som fremdeles (og igjen) knuger Trondheim og suger livslysten ut av f.eks. meg. Jeg ble sittende sammen med tre venner, som etter hvert økte til fire pluss kjæresten min, og vi var vel strengt tatt ganske giddy alle tre, beruset på en mikstur av øl og vårsol.

Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.

I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).