Når det suger litt å spille gode spill

Så jeg fikk endelig lånt det sagnomsuste Xbox-spillet Mass Effect, laget meg et grymt utseende soldattryne, og satte spillet i gang. I løpet av kort tid spredte det seg en glede dypt inne i gamer-kjertelen min over hvor smuud konversasjonen var, hvor kult designet var, og hvor spennende verdenen var og plottet virket. O glæde!

Så kom nedturen.

Nedturen kom i form av en kalddusj av et kontrollsystem. Å sikte tar fem minutter med att-og-fram-manøvrering av to forskjellige spaker, gjerne samtidig, mens en runding og noen røde trekanter virrer rundt og prøver å fortelle deg hvor du peker våpenet hen, og på det tidspunktet du har funnet rett koordinasjon, så er du dævv. Jeg fikk selvsagt også drept lagkameratene mine i hytt og gevær, mens jeg sto bak ei kasse og tenkte "Spillfiguren min er soldat, hvordan i helvete kan jeg ikke treffe de gutta her?" Jeg tok meg selv i å gli inn i våte drømmer om Zelda-spillenes enkle siktesytem: Holdt man inn sikteknappen så siktet man, gjorde man det ikke, så siktet man ikke. Og dett var dett.

Grunnen til at dette skuffet mer enn vanlig er at man rett og slett ikke snubler over spill med et så fett design og en så spennende story så fryktelig ofte. Jeg hadde rett og slett gledet meg til å prøve spillet litt for lenge. Og så gikk forhåpningene for langt. Ikke det at jeg ikke kommer til å prøve spillet en gang til, for ordens skyld - jeg vil jo så gjerne få det til! - men jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli sittende like lenge som jeg gjorde med Viva Piñata.


Viva Piñata var forresten et artig spill, den stunden det tok meg å innse at man ikke egentlig oppnår noe med det annet enn å få griser til å fly, bokstavelig talt. Det ble fort kjedelig. Og de norske stemmene var kanskje det aller mest irriterende jeg har hørt på en stund om man ikke regner med den nokså langtrukne Republican Space Rangers-episoden man finner på TV'en et sted i Grand Theft Auto IV. Gudbedre, den var morsom de første 30 sekundene før den ble så masete at jeg vurderte å stikke hodet i stekeovnen.

Greia er vel den at jeg må innse at for å være flink til å skyte romvesener i TV-spill så må man være flink til å skyte romvesener i virkeligheten også. Det holder altså ikke med et ønske om å spille et skikkelig kult spill der kampkontrollene kan være noget automatiserte, sånn at oss puny humans også kan nyte opplevelsen av en godt planlagt og gjennomført setting. Men dessverre. I morra, når vi drar på helgetur til feriehuset på Frosta, må jeg nok øve meg på å rulle rundt på gresset og sette meg opp i siktende stilling (pun intended) før robotmonstrene (les: noen av de andre som er med) tar rotta på meg med supersprengekanonene sine (les: eplekart).