The prettiest girl in Itras By

Spillfestivalen Arcon, dag 2: Jeg ankom Blindern i ti-tida, bare for å oppdage at pengene jeg trodde nettbanken min hadde overført til Arcon, ikke var overført likevel. Det ble en masse styr, og jeg endte opp med å betale 50 kroner mer for hele festivalen. Det var riktignok ikke så ille, siden jeg uansett hadde regnet med denne utgiften, men likevel litt surt at jeg mistet deltakerprioriteringene jeg vanligvis ville hatt som forhåndsbetalende. Det til side brukte jeg første pulje av dagen til å sose rundt, lære meg å spille HeroClix, og møte folk jeg (såvidt) kjenner fra Hyperions rollespillforum.

Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.

Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.

Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.

Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.

Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.

HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).

Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.

Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.

På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.