Et TV-serie-meme

Reglene:

• Merk alle TV-serier du har sett minst tre episoder av, med fet skrift.
  
• Merk med kursiv hvis du mener å ha sett hver bidige episode.
• Rappet fra The Urban Recluse.
  

24

7th Heaven
ALF
Alias

American Gothic
America’s Next Top Model
Angel
Arrested Development
Babylon 5
Batman: The Animated Series
Battlestar Galactica (the old one)
Battlestar Galactica (the new one)
Baywatch
Beverly Hills 90210 (original)
Bewitched
Bonanza
Bones
Bosom Buddies
Boston Legal
Boy Meets World
Brothers And Sisters
Buffy the Vampire Slayer
Californication
Chappelle’s Show
Charlie’s Angels
Charmed
Cheers
Chuck
Clarissa Explains it All
Columbo
Commander in Chief
Crossing Jordan
CSI
CSI: Miami
CSI: NY
Curb Your Enthusiasm
Dark Angel
Dark Skies
DaVinci’s Inquest
Dawson’s Creek
Dead Like Me
Deadwood
Degrassi: The Next Generation
Designing Women
Desperate Housewives
Dexter
Dharma & Greg
Different Strokes
Doctor Who
Dragnet
Due South
ER
Everwood
Everybody Loves Raymond
Facts of Life
Family Guy
Farscape
Fawlty Towers
Felicity
Firefly
Frasier
Freaks & Geeks
Friends
Fringe
Futurama
Get Smart
Gilligan’s Island
Gilmore Girls
Gossip Girl
Grey’s Anatomy
Grange Hill
Growing Pains
Gunsmoke
Happy Days
Hercules: the Legendary Journeys
Heroes
Home Improvement
Homicide: Life on the Street
House
I Dream of Jeannie
I Love Lucy
Invader Zim
Invasion
Hell’s Kitchen
JAG
Jackass
Joey
Kim Possible
Knight Rider
Knight Rider: 2008
Kung Fu
Kung Fu: The Legend Continues
La Femme Nikita
LA Law
Laverne and Shirley
Law and Order
Law and Order: SVU
Law and Order: CI
Leverage
Little House on the Prairie
Lizzie McGuire
Lois and Clark: The New Adventures of Superman
Lost
Lost in Space
MASH
MacGyver
Malcolm in the Middle
Married… With Children
McLeod’s Daughters
Melrose Place
Miami Vice
Mission: Impossible
Mod Squad
Monk
Mork & Mindy
Murphy Brown
My Life As A Dog
My Three Sons
My Two Dads
Mythbusters
NCIS
Ned Bigby’s Declassified School Survival Guide
Nip/Tuck
Numb3rs
One Tree Hill
Oz
Perry Mason
Power Rangers
Press Gang
Prison Break
Private Practice
Privileged
Profiler
Project Runway
Psych
Pushing Daisies
Quantum Leap
Queer As Folk (US)
Queer as Folk (UK)
ReGenesis
Remington Steele
Rescue Me
Road Rules
ROME
Roseanne
Roswell
Sanctuary
Scooby-Doo, Where Are You?
Scrubs
Seaquest DSV
Seinfeld
Sex and the City
Six Feet Under
Slings and Arrows
Smallville
So Weird
South of Nowhere
South Park
Spongebob Squarepants
St. Elsewhere
Star Trek
Star Trek: The Next Generation
Star Trek: Deep Space Nine
Star Trek: Voyager
Star Trek: Enterprise
Stargate Atlantis
Stargate SG-1
Starsky & Hutch
Superman
Supernatural
Surface
Survivor
Taxi
Teen Titans
That 70’s Show
That’s So Raven
The 4400
The Addams Family
The Amazing Race
The Andy Griffith Show
The A-Team
The Avengers
The Beverly Hillbillies
The Big Bang Theory
The Brady Bunch
The Cosby Show
The Daily Show
The Dead Zone
The Dick Van Dyke Show
The Flintstones
The Fresh Prince of Bel-Air
The Golden Girls
The Honeymooners
The Jeffersons
The Jetsons
The L Word
The Love Boat
The Magnificent Seven
The Mary Tyler Moore Show
The Monkees
The Munsters
The Office (US)
The Powerpuff Girls
The Pretender
The Real World
The Shield
The Simpsons

The Six Million Dollar Man
The Sopranos
The Suite Life of Zack and Cody
The Twilight Zone
The Waltons
The West Wing
The Wonder Years
The X-Files
Third Watch
Three’s Company
Twin Peaks
Twitch City
Unfabulous
Ugly Betty
Veronica Mars
Weeds
Whose Line is it Anyway? (US)
Whose Line is it Anyway? (UK)
Will and Grace
Wings
Xena: Warrior Princess

Seriehøst

11. september begynte min seriehøst. Det vil si, den startet på en måte litt tidligere, med sesong to av True Blood og fortsettelsen av sesong tre av Eureka, men da var det jo strengt tatt ikke høst enda.

Nå er det høst. Bladene på trærne blir gule og røde. Det er hustrig, det regner, og mens jeg tar igjen det tapte av Burn Notice, venter jeg på nye torrents for serier jeg har vært foruten en hel, lang sommer. Dette er seriene som skal hjelpe meg gjennom en enda lengre, mye hustrigere vinter:

Supernatural (torrent ute på fredager fra 11. september)
Den etter hvert så episke serien om to brødres kamp mot (og tidvise allianse med) mørkets krefter i nåtidas USA. Roadmovie/skrekkfilm-preg, sexy hovedpersoner, og til tider gode gjesteskuespillere i tøffe roller: Jeffrey Dean Morgan som guttenes far, Christopher Heyerdahl som en mektig demon, Jim Beaver som en tøff gammel "onkel". Sesong 5.

Bones (torrent ute på fredager fra 18. september)
Forensics-serien med den aller mest minneverdige hovedpersonen, sosialt tilbakestående Dr. Temperance Brennan, i tospann med en gung-ho FBI-agent spilt av eks-Angel-stjerna David Boreanaz. Kjemien mellom skuespillerne er fabelaktig, og serien har en høy gørr-faktor mht levninger etter mordofre som blir spadd opp og prosessert i hytt og gevær. Bedre enn CSI. Sesong 5.

Fringe (torrent ute på fredager fra 18. september)
Blanding av X-Files og... tja. Mer X-Files? Ikke egentlig en så voldsomt god serie, men verd å få meg seg av og til for den utrolig morsomme karakteren Dr. Walter Bishop, spilt av John Noble (kjent som Denethor i Ringenes Herre). Hovedpersonen virker delvis hysterisk og delvis sprøere enn havrekjeks, og plottet med Bishop og hans sønn David blir alt for lite utforsket i sesong 1. Serien kan sies å gi inntrykk av å være det jeg syntes X-Files var da jeg var fjorten, men egentlig er den nærmere hva X-Files er når jeg ser det på nytt i en alder av nesten 30. Sesong 2.

House (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Alles favorittdrittsekk kommer tilbake snart. Den geniale, handikappede, narkomane legen som slenger dritt og kommer unna med det. En moderne medisins Sherlock Holmes. Gleder meg som en unge til å se hva de kommer til å gjøre ut av plot twisten i siste episode av forrige sesong. Sesong 6.

How I Met Your Mother (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Vår tids Friends, bare bedre. Foreløpig. Jeg frykter at serien kommer til å ramle inn i et forutsigbart mønster og at skribentene kommer til å kreke ut av seg minst fire sesonger mer enn serien har potensiale til, men jeg håper selvsagt jeg tar feil. For nå funker det, og det funker bra. Gjengangere fra tidligere serier gjør jobben sin godt (Neil Patrick Harris, Alyson Hannigan). Sesong 5.

Heroes (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Helteserien som har svingt opp og ned i kvalitet så ofte at jeg føler at jeg er på tivoli. Jeg har ikke sett ferdig sesong tre ennå, så jeg håper den tar seg opp og baner vei for en ny og bedre sesong nå. Sesong 4.

Criminal Minds (torrent ute på torsdager fra 24. september)
FBI-serie med fokus på psykologi og profilering av kriminelle. God nok, men litt lite karakterfokus etter min smak. Serien tapte seg da Mandy Patinkin sluttet, men går fremdeles tidvis rett hjem hos meg. Det bugner av gode gjestestjerner i alle typer roller fra seriemorder til irritert lokal politisjef. Sesong 5.

The Mentalist (torrent ute på fredager fra 25. september)
Sjarmerende eks-conman Patrick Jane assisterer det føderale California-etterforskningsbyrået med å finne og avsløre kriminelle, mens de i bakgrunnen jakter på seriemorderen Red John. Det spørs hvor mange episoder denne serien overlever, dessverre. De to episodene som er lagt opp til ser ut til å være showdown-episoder ifht Red John, og ingen tredje episode er annonsert, noe som får meg til å tro at serien er ønsket nedlagt. Sesong 2.

Dollhouse (torrent ute på lørdager fra 26. september)
Joss Whedons siste genistrek. Jeg hadde i forkant hørt mye negativt om Dollhouse, at serien ikke var "det samme" som Buffy og Firefly. Nei så faen er det ikke det samme! Det er ikke meningen heller. Whedon er ikke den som hangler i samme spor når han har en ny idé. Dollhouse stiller ubehagelige spørsmål og setter fokus på veldig gråmelerte moralske problemstillinger. Det er etter min mening noe av det beste vi har på TV om dagen, og jeg håper at den får fortsette til den i det minste har fått en skikkelig avslutning. Sesong 2.

Family Guy (torrent ute på mandager fra 28. september)
Også en serie med svært variabel kvalitet, men jeg har likt den bedre og bedre fra og med sesong tre. Tidvis irriterende persongalleri, men deadpan-humoren slår til oftere enn jeg lar meg irritere over småting. Bedre, eller i det minste mer utfordrende, enn The Simpsons. Sesong 8.

The Simpsons (torrent ute på mandager fra 28. september)
Snakker om sola. Gode gamle udødelige Simpsons-familien. Sesong 21 (!).

Lie To Me (torrent ute på tirsdager fra 29. september)
Fantastiske, gamle Tim Roth går til TV som grumsete menneskelig løgndetektor, og trenger jeg å si det? He fights crime. Ikke fryktelig originalt, og vitenskapen bak det er tvilsom at best, men persongalleriet er godt, og skuespillerne enda bedre. Synd det ikke er flere episoder i sesongen. Sesong 2.

Stargate: Universe (torrent ute på lørdager fra 3. oktober)
Sci-fis nye Stargate-serie bør fanden pule meg være verd kanselleringen av forgjengeren Stargate: Atlantis, en av mine personlige favoritter.Traileren ser dog bra ut, jeg har tro på den karakteren som ser ut til å være hovedpersonen. Også er Robert Carlyle med, i hvert fall enn så lenge. Jeg har et åpent sinn. Sesong 1.

Av serier jeg liker, men som ikke har fått noen ny dato for nye episoder, nevner jeg kort:

• Burn Notice: Underholdende serie om en eks-spion som får sparken (blir "burned") og må rydde opp i privatlivet sitt mens han forsøker å finne ut hva som skjedde. Har Bruce Campbell! To og en halv sesong.
• My Name Is Earl: Redneck og eks-småkriminelle-kjipis Earl Hickey og den tilbakestående broren Randy gjør opp for forbrytelsene sine fordi de forsøker å oppnå bedre karma etter å ha hørt noen snakke om det på TV. Utrolig morsom, med drøssevis av fantastiske cameos. Avsluttet etter fire sesonger med en cliffhanger no less, og lite håp om fortsettelse. Grem.
• Chuck: Serien om IT-hjelpen som får en hemmelig datamaskin lastet ned i hodet sitt og må hjelpe CIA eller dø. Veldig morsom, småromantisk, godt laget. Har gode skuespillere, bl.a. Adam Baldwin fra Firefly. To sesonger, fortsetter ikke før godt uti neste år.

Vess æ fekk være sola di

Det er sol ute. Egentlig, i en fornuftig og hyggelig verden, er det fint. I går ble jeg invitert på utepils, som etterhvert ble innepils; en idé fremkalt av det fine været og til tross for minusgradene som fremdeles (og igjen) knuger Trondheim og suger livslysten ut av f.eks. meg. Jeg ble sittende sammen med tre venner, som etter hvert økte til fire pluss kjæresten min, og vi var vel strengt tatt ganske giddy alle tre, beruset på en mikstur av øl og vårsol.

Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.

I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).

Watching the Watchmen

Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.

Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.

Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.

For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.

Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.

Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.

Gå og se den. Mer er det ikke å si.

I'm going straight to the top

Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.

I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.

Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.

Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.

Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.

She is back.

Ekte blod

Jeg har, tro til min egen superheltinnestatus som Kaptein Prokrastinering (Frk.), brukt de siste par dagene på å se HBO-serien True Blood. Seriens premiss er at vampyrer har blitt anerkjent som borgere av USA, etter at man har oppdaget hvordan man kan fremstille syntetisk blod som de vandøde da kan drikke i stedet for å være en trussel mot mennesker. Vampyrene har til og med fått egne politisk engasjerte representanter, som vi får se gjennom glimt fra TV-debatter og -intervjuer omkring vampyrspørsmålet. Jævlig snedig gjennomført. Seriens handling er satt til Louisiana, og har et mildt sagt fargerikt persongalleri. Av disse er det faktisk de to hovedpersonene som interesserer meg minst.

Hovedpersonen Sookie Stackhouse (Anna Paquin) kan høre hva folk tenker. Hvorfor, og hvor dette kommer fra, skal jeg ikke si noe om. Hun blir positivt overrasket over at hun ikke kan høre tankene til Bill (Stephen Moyer), som viser seg å være en vampyr som prøver å tilpasse seg en eksistens blant de levende. Bla bla bla.

Uten å spoile noe særlig må jeg bare legge til at første gangen jeg så karakteren Bill på skjermen brøt jeg ut i hånlatter. Fyren har en "kreetchur ov de naaight"-feeling over seg som bare virker så stereotyp og latterlig at jeg ikke kunne holde meg. I det minste var han ikke kledd i flosshatt og sminke, det skal han ha, men de kunne droppet det åpenbare "sinister, but sexy"-imaget som - for å være helt ærlig - ikke funker på en flekk. Jeg har sett vampyrer i Buffy the Vampire Slayer som har hatt mer integritet enn han her hadde i første episode. Trøsten må være at Bill blir litt bedre etter hvert. Litt. Hovedrollen Sookie oppfører seg også litt som et brødhue noen ganger, men det blir man også fort vant til. Ellers er hun rimelig grunn og uinteressant, men det gjør ikke egentlig så mye. Det er hennes forhold til Bill som etter hvert blir kjernen i karakteren hennes, og dermed gjør den mer spennende.

Men: Det som virkelig er interessant, er alle de andre intrigene som utspiller seg mellom Sookies mange venner og bekjente på stedet der de bor. Persongalleriet er som nevnt utrolig fargerikt, og med folks interne intriger mot bakteppet av den nye "vampyr-loven", ligger det an til å bli en veldig god og langlivet serie. Den vil faktisk, etter min mening, være verd å se på grunn av bipersonene og biplottene alene. Hvis den får fortsette. Man har jo stygge erfaringer med TV-stasjoner som legger ned brilliante serier. HBO er ikke uskyldig. Trenger jeg nevne Carnivàle og Deadwood? Rome? Styrken til True Blood er ikke hovedplottet, så å si, men karakterenes mangfold og integritet, og lignelsen mellom rollenes "problemer" med vampyrer og den generelle raseproblematikken i Sørstatene.

Man kan spørre seg hvorfor man må trekke inn vampyrer for å kunne si noe om raseproblematikk. Kanskje er det å ta det for langt. Tross alt tror ikke hvite mennesker at svarte mennesker kommer til å drepe dem for et godt ord. Eller gjør de? Det finnes folk som innbiller seg det - de som har en "drep eller bli drept"-innstilling til alt som er fremmed for dem. Men vampyrene i True Blood ønsker faktisk i flere tilfeller å drepe eller dominere mennesker. Er dette da en sammenligning som i bunn og grunn er rasistisk? Bygger serien opp under fremmedfrykt ved å vise at vampyrene, som her symboliserer de fremmede, virkelig er farlige? Har vi noe å frykte fra dem som er annerledes enn oss? Vil dette stille andre typer "fremmede" i et dårligere lys? Det er ingen fasitsvar på dette. Men jeg antar at alle typer ligninger innebærer en risiko for å bli misoppfattet i totalt motsatt retning av det som var intensjonen.

Se gjerne serien, døm for deg selv.

Robin Hood var laiver

Noe av det morsomme med å bo på et leierom i Oslo var å ha tilgang på massevis av TV-kanaler. Hjemme har vi ikke egentlig noe særlig til signal, og dermed blir det til at vi ikke ser på noen kanaler i det hele tatt. Vi ser dvd, laster ned filmer og TV-serier, eller ser nett-TV. Jaja, vi stjeler sikkert livsverket til en del fattige TV-serie-produsenter, men til gjengjeld kan jeg si at jeg kjøper faktisk det beste av det jeg ser - når jeg har råd.

Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.

Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.

Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).

Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.

Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.

Hundre filmer

Hvis du bare skal se hundre filmer i ditt liv, så er du enten amish eller så liker du ikke film. Kanskje gjør du som moren min, og leser avisen samtidig (eller i stedet), og går dermed glipp av halparten og må spørre sidemannen om "hvorfor den mannen kliner med den damen, var ikke de gift på hver sin kant?"

Vanligvis foretrekker jeg TV-serier fremfor film, fordi TV-serier har en mye lengre utvikling både mht plottlinjer og karakterer, men det finnes mye bra film. Det skal jeg gladelig innrømme. Her er de hundre forslagene jeg har til filmer du bare må se før du dør. Det er ikke en gang spørsmål. Noen av forslagene lister flere filmer i en serie eller som henger sammen på et eller annet vis - disse regner jeg som ett forslag. Filmene er ikke satt opp i noen prioritert rekkefølge. Det er anbefalt å se alt!

Lykke til.

1. Star Wars-trilogiene i rekkefølgen 4, 5, 6, 1, 2, 3 (1977-2005), George Lucas
2. Indiana Jones and the Last Crusade (1989), Steven Spielberg & George Lucas
3. Fight Club (1999), David Fincher
4. Batman (1989), Tim Burton
5. The Nightmare Before Christmas (1993), Tim Burton
6. Iron Man (2008), John Favreau
7. Lord of the Rings-trilogien (2001-2003), Peter Jackson
8. Spirited Away (2001), Hayao Miyazaki
9. El Laberinto del Fauno (2006), Guillermo Del Toro
10. Taxi (1998), Luc Besson
11. Der Untergang (2004), Oliver Hirschbiegel
12. Big Fish (2003), Tim Burton
13. The 5th Element (1997), Luc Besson
14. Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003), Gore Verbinski
15. Hero (2002), Yimou Zhang
16. El Espinazo del Diablo (2001), Guillermo Del Toro
17. Ringu (1998), Hideo Nakata
18. Dark Knight (2008), Christopher Nolan
19. Short Cuts (1993), Robert Altman
20. The Matrix (1999), Wachowski-brødrene
21. The Cube (1997), Vincenzo Natali
22. Casablanca (1942), Michael Curtiz
23. Love Actually (2003), Richard Curtis
24. Das Experiment (2003), Oliver Hirschbiegel
25. Tilsammans (2000), Lukas Moodysson
26. Dobermann (1997), Jan Kounen
27. Snatch (2000), Guy Ritchie
28. Strange Days (1995), Kathryn Bigelow
29. Se7en (1995), David Fincher
30. Bender's Big Score (2008), Matt Groening
31. Monsters, Inc (2001), Pixar
32. South Park: Bigger Longer & Uncut (1999), Trey Parker
33. X2 (2003), Bryan Singer
34. Resevoir Dogs (1992), Quentin Tarantino
35. The Shawshank Redemption (1994), Frank Darabont
36. Shrek (2001), Andrew Adamson/Vicky Jenson
37. Monty Python and the Holy Grail (1975), Terry Gilliam/Terry Jones
38. Edward Scissorhands (1990), Tim Burton
39. The Lion King (1994), Roger Allers/Rob Minkoff
40. The Others (2001), Alejandro Amenábar
41. L.A. Confidential (1997), Curtis Hanson
42. Stay (2005), Marc Forster
43. Léon (1994), Luc Besson
44. James Bond: Goldeneye (1995), Martin Campbell
45. Hellboy (2004), Guillermo del Toro
46. Pulp Fiction (1994), Quentin Tarantino
47. The Usual Suspects (1995), Bryan Singer
48. American History X (1998), Tony Kaye
49. James Bond: Casino Royale (2006), Martin Campbell
50. No Country For Old Men (2007), Coen-brødrene
51. Sin City (2005), Robert Rodriguez
52. 12 Monkeys (1995), Terry Gilliam
53. Fargo (1996), Coen-brødrene
54. Forrest Gump (1994), Robert Zemeckis
55. Gone Baby Gone (2007), Ben Affleck
56. The Prestige (2006), Christopher Nolan
57. Frida (2002), Julie Taymor
58. Poltergeist (1982), Tobe Hooper
59. The Proposition (2005), John Hillcoat
60. The Illusionist (2006), Neil Burger
61. Schindler's List (1993), Steven Spielberg
62. Memento (2000), Christopher Nolan
63. Chicken Run (2000), Peter Lord/Nick Park
64. Night Watch (2004) og Day Watch (2006), Timur Bekmambetov
65. The Last King of Scotland (2006), Kevin Macdonald
66. Life Of Brian (1979), Terry Jones
67. Detektor (2000), Pål Jackman
68. Clerks (1994) og Clerks II (2006), Kevin Smith
69. Brokeback Mountain (2005), Ang Lee
70. Hawaii, Oslo (2004), Erik Poppe
71. Road to Perdition (2002), Sam Mendes
72. The Crow (1994), Alex Proyas
73. Robin Hood: Men In Tights (1993), Mel Brooks
74. The Princess Bride (1987), Rob Reiner
75. Smoke (1995), Wayne Wang
76. The Big Lebowski (1998), Coen-brødrene
77. The Boondock Saints (1999), Troy Duffy
78. Dogma (1999), Kevin Smith
79. Bram Stoker's Dracula (1992), Francis Ford Coppola
80. Mystery Men (1999), Kinka Usher
81. The Birdcage (1996), Mike Nichols
82. Dead Poets Society (1989), Peter Weir
83. Mississippi Burning (1989), Alan Parker
84. The Messenger: The Story of Joan of Arc (1999), Luc Besson
85. The Ninth Gate (1999), Roman Polanski
86. Dead Man (1996), Jim Jarmusch
87. A History of Violence (2005), David Cronenberg
88. Le Pacte Des Loups (2001), Christophe Gans
89. Crouching Tiger, Hidden Dragon (2000), Ang Lee
90. Wayne's World (1992), Penelope Spheeris
91. Things To Do In Denver When You're Dead (1995), Gary Fleder
92. Ocean's 11 (2001), Steven Soderbergh
93. The Mummy (1999), Stephen Sommers
94. The Breakfast Club (1985), John Hughes
95. Requiem For A Dream (2000), Darren Aronofsky
96. Monster (2003), Patty Jenkins
97. Dodgeball: A True Underdog Story (2004), Rawson Marshall Thurber
98. Good Will Hunting (1997), Gus Van Sant
99. Heat (1995), Michael Mann
100. The Sixth Sense (1999), M. Night Shyamalan

"Hei, det er han fyren!"

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ser en del TV-serier til tross for at antennekabelen ikke er plugget i TV-apparatet. Dette er først og fremst takket være The Pirate Bay, som med sin vanlige oppi-rompa-di-holdning til kreativ eiendomsrett forsyner meg med ukentlige oppdateringer av det beste amerikansk TV kan tilby. Om jeg skammer meg over å stjele andres livsverk? Kanskje litt. På samme måte som jeg skammer meg over å mislike unger: når det passer seg sånn.

Siden jeg har hatt (og til en viss grad fortsatt har) influensa, har jeg tilbragt noen timer foran kopekassen i uken som gikk. Jeg har også vært innom et fabelaktig nettsted kalt TV Tropes. Ordet trope henspiller på mønstre eller temabruk, og denne lille wikien presenterer de mest typiske innen sjangrene TV, film, litteratur, manga, vestlig animasjon, dataspill, m.fl. Blant de mest minneverdige artiklene er Idiot Ball og Refuge In Audacity. I eksemplene er de mest direkte spoilerne skrevet med hvitt på hvit bunn, sånn at man kan markere teksten med pekeren dersom man ikke bryr seg om å vite hvem som drepte Dumbledore. Og for de som nå leser dette og sier: "Er Dumbledore DØD? Takk skal du ha for DEN spoileren!" så svarer jeg "Dere er minst et par år for sent ute." Både Dumbledores død og identiteten til hans morder er, etter min mening, på dette tidspunktet, så lenge etter at serien er avsluttet, fritt vilt. Det var forresten Snape som gjorde det.

En annen artikkel som forsåvidt også fascinerte meg grenseløst er Hey, It's That Guy! Enhver person som har sittet på samme buss som meg daglig eller ukentlig i en viss tid, og som etter hvert kanskje begynner å bli lei av den lille damen som sitter og studerer ansiktstrekkene deres, kan skrive under på at jeg er ganske god på å huske ansikter fordi jeg synes ansikter er ganske spennende generelt. (Navn er det verre med, men det er en annen sak.) På denne måten blir det nesten umulig for meg å se en TV-serie uten å utbryte "Hei, det er den fyren!" på jevnlig basis.

Noen eksempler: Jeg følger med på kriminalserien Criminal Minds. Her blir (og jeg bruker kjente rollenavn for ekstra effekt) hovedpersonen Jason Gideon spilt av Inigo Montoya. Hans nestkommanderende/visesjef/whatever er Aaron Hotchner, spilt av Greg fra Dharma & Greg. Da Jason Gideon trakk seg tilbake, ble rollen som ny veteran på teamet, David Rossi, spilt av stemmen til Fat Tony i The Simpsons. Snakk om å få inn en kjent person som ikke egentlig er kjent! ...med mindre du hører skikkelig godt etter. De virkelig store problemene kommer når man ser på serier med stor gjennomtrekk av kule gjestestjerner, slik som CSI eller My Name Is Earl, og særlig hvis det er snakk om flere serier laget av samme person eller produsert av samme team (Angel, Buffy the Vampire Slayer, Firefly - alle skapt av Joss Whedon). For eksempel spiller Barney fra How I Met Your Mother både rollen som Dr. Horrible (i Dr. Horrible's Sing-Along Blog) og en birolle som desperat matematiker i en episode av Numb3rs. Numb3rs er forsåvidt også belemret med at John Cage fra Ally McBeal plutselig spiller birollen som den geniale matematikeren Dr. Larry Fleinhardt. Lily i How I Met Your Mother spilles av Willow fra Buffy the Vampire Slayer, og Agent Booth fra Bones spilles av Angel, den elskelige vampyren med en sjel fra TV-serien med samme navn. Og jeg måtte nesten konstant konsentrere meg i løpet av de første par episodene av Supernatural, siden Dean og Sam Winchester spilles av henholdvis den forholdsvis barske kjæresten til Lana Lang i Smallville og den litt håpløse kjæresten til Rory Gilmore i Gilmore Girls. Snakk om å gå fra jenteserier til gutteserie! De to måtte jo bli leie av å bare snakke om følelsene sine til pene jenter, og gikk over til å sparke demonrumper og snakke om følelsene sine til hverandre i stedet. Og mens vi snakker om Gilmore Girls, så klarer jeg aldri å få ut av hodet mitt at Rory Gilmores tidligere kjæreste ikke er den samme personen som Peter Petrelli i Heroes. Begge løp jo også på et tidspunkt rundt med en diger Idiot Ball. Og når det gjelder Heroes... ikke putt penger på meg, for jeg kommer aldri til å stoppe. Her om dagen var det da også en venninne som anbefalte meg å se serien Chuck, fordi "Jayne er med i den". Det noen sikkert vet, er jo at både rollen som Jayne (fra Firefly), John Casey (i Chuck), Knowle Rohrer (fra X-Files), og Marcus Hamilton (fra Angel) alle spilles av Animal Mother fra Full Metal Jacket.

Det verste er når slike oppdagelser overtar seerens oppfatning av seriens eller filmens diegese. Dette skjer faktisk spesielt ofte i norsk film, hvor Bjørn Sundquist like gjerne bare kunne spilt alle menn i Norge, for det gjør han jo likevel. I alle fall de som ikke spilles av Aksel Hennie. Aksel Hennie ser forøvrig litt ut som en frosk. Og Kristoffer Joner ser litt ut som en stork. Jeg har hørt at stork spiser frosk, og det passer jo litt, siden jeg synes Joner er mye bedre i jobben sin enn Hennie. Frosken må passe seg for storken, liksom. Men nå tror jeg at jeg vrøvler.

Den beste skuespilleren på TV nå om dagen? Ethan Suplee som spiller den godslige, men tilbakestående Randy i My Name Is Earl. Også kjent som den überonde überfeite übernynazisten Seth Ryan fra American History X. Se episoden The Magic Hour (nummer 1, sesong 4), så får du ikke bare se Suplees skuespillertalent, men også Scott Evil og hans mor, Frau Farbissina fra Austin Powers-filmene spille en dødssyk gutt og hans mor. Gisp!

Opp og ned

Så, ikke mer enn en knapp dag har gått siden jeg leverte klagen min på Nav, og hva skjer? Jo, jeg sitter i bil på vei til Tiller, og telefonen ringer. Et ukjent Trondheims-nummer. Hallo, sier jeg. Jo, hører jeg i røret, det er fra Nav. De har mottatt klagen, men det kommer jo til å ta så lang tid å behandle den, så i stedet foreslår den hyggelige damen i andre enden at Nav heller bare skal overføre de manglende pengene til min konto på dagen, så blåser vi i hele klagen. Høres ikke det bra ut?

Jeg gikk med på det.

Jeg vet at jeg sannsynligvis solgte sjelen min til Nav der og da, hvilket potensielt sett er verre enn å selge den til en viss kar med høygaffel og geiteskinnslangunderbukser, men jeg trenger pengene. Og jævla Nav vet det. Trass i dette så lar jeg det gå. Min sjel er billig, og jeg har nå råd til ting enda en liten stund. Betale tilbake lånte gryn, f.eks. Shit in, shit out.

Av det mer negative slaget: Jeg nevnte tidligere at jeg har blitt hektet på Xbox-spillet Lost Odyssey. Et langt og godt spill som kan beskrives som asiatisk sword & sorcery krysset med steampunk, med turbasert kamp og mange forskjellige personer man kan sette sammen laget sitt av. God grafikk, god bakhistorie, dype og nydelige cutscenes, og "drømmer" som hovedpersonen har i form av små, godt skrevne noveller. Skåret i gleden kom da jeg puttet CD nummer fire i spilleren og boksen ikke greide å lese den. "Disk read malfunction, clean disk with a soft cloth and restart the console." Da jeg gjorde dette for ørtende gang uten å komme noe videre, innså jeg at spillet var, bokstavelig talt, tapt. Pardon the pun.

Dette kan, muligens kanskje, ha noe å gjøre med at CD fire ligger i en føkkings løs papirserviett og skrangler inne i coveret mens de andre CD'ene ligger pent og pyntelig stablet der de skal og bør være. Spillprodusenter kan lage de vakreste og kuleste spill noensinne, men lagre dem riktig? Aldri i Bergen. "Ok, vi har nå designet et spill med fire CD'er. La oss lage et cover som holder tre av dem trygt på plass, og så spytter vi litt på den siste CD'en før vi gnir den inn litt med knust glass og pakker den inn i en papirserviett fra McDonalds. Så legger vi den inni coveret, og passer på å ikke feste den til noe. Åja, og putter ekstra lim på papirservietten sånn at vi er sikre på at kunden klisser til CD'en litt ekstra når han/hun skal ta den i bruk." Ræv og ræv. Jeg skjønner ikke helt poenget, liksom. Det blir som å pakke Mona Lisa i en brukt dassrull før man frakter maleriet mellom muséene ved å kaste det inn i en glassbutikk og deretter lime det fast til skosålene til den som skal frakte det. OK, mulig jeg overdriver littegrann, men ærlig talt.

Det er godt at jeg har kjøleskapet fullt av sjokoladekake i det minste. Og har nye episoder av House, Bones, og Criminal Minds å titte på mens jeg venter på at kjæresten min skal klage til den som solgte oss et malfungerende Lost Odyssey. Apropos nye episoder av ting: Heroes, sesong tre. De to første episodene fikk meg til å sitte igjen med gapende munn, lett siklende, mens jeg lurte på om jeg var blitt fullstendig lurt til å tro at manusforfatterne ikke går samme veien som manusforfatterne til LOST, eller om de rett og slett har lurt meg til å tro det, mens de egentlig driver på med noe genialt. Jeg aner ærlig talt ikke. Det var kult å se igjen de kule karakterene, litt kjipt å se igjen de treige, og jeg begynner å bli lei av Sylar. Jeg synes rett og slett han er litt klam. Episode to bragte også med seg den brutale ødeleggelsen av den ene stakkars tingen jeg elsket Heroes for. Skuffet!! Se episoden, så skjønner du kanskje hva jeg mener.

Man does not create

"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi

En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.

La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.

Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.

Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.

Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!

House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.

Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.

Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.

Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!

"Good news, everyone...

...I've got some bad news, everyone."

OK, så har jeg kanskje sett litt for mye Futurama i det siste. Moving on to Dexter, som jeg synes er underholdende, men som går for sakte frem til at jeg føler meg fryktelig engasjert akkurat nå.

I morgen skal jeg ut og spise på restaurant med kjæresten. Fancypants? Jepp. Anledningen? En meget gledelig en, som jeg skal avsløre siden. Alt jeg kan si er at jeg ikke er præggers og at vi ikke skal gifte oss. Jeg har heller ikke blitt til en superhelt, eller vunnet i Lotto. Patience, young padawans. Jeg skal fortelle det når det er offisielt.

Ellers har jeg luftet en bitteliten hund i dag, som skal venne seg på å være alene hjemme mens naboene er på jobb om dagene. Siden han er så liten, dog, så rekrutterte de meg til å passe på at han fikk tisset fra seg utendørs i stedet for på kjøkkengulvet. Heldigvis bæsjet han ikke, for selv om jeg er en innbitt tilgenger av å plukke opp etter hunden sin når den driter, så så jeg ikke frem til følelsen av en varm "blautis" i hånden, selv ikke med en (tynn!) bæsjepose imellom.

Hvilket leder meg videre til en rant: Hundeeiere i Trondheim beware! Jeg vet at dere går rundt med loppesekkene deres og lar dem drite over-føkkings-alt og deretter går videre mens dere ser uskyldige ut og plystrer og ser opp i luften eller whatever. Jeg vet at dere av og til, når folk ser på, plukker opp bæsjen i en pose, knytter pent sammen, venter til tilskuerne går eller ser vekk, og dermed hiver posen med innhold rett i rennesteinen uten å tenke på de fulle studentene som har tenkt å legge seg til å sove der (se en tidligere post). Jeg vet at dere er late idioter som foretrekker å la bikkjefaen deres drite rett i snøen vinterstid uten å plukke opp, og uten å tenke over at hele byen lukter hundebæsj come springtime. Trondheim er mesteparten av tiden dekket av et tynt lag bæsj takket være dere, og ingen anger er å se over det heller.

Men en dag. En vakker dag. Du åpner postkassa di, og der ligger den. Bæsjeposen som du trodde du så snikete hadde gjemt under hjulet på den parkerte mopeden du passerte i går kveld. Hvordan havnet den her, i postkassa? Og hvorfor brenner den? Og hvorfor... Du får aldri noe svar. Du ser deg om neste gang du er ute med hunden, usikker på hvem av de passerende som er din bæsjenemesis. Du tar en sjanse, og plukker ikke opp denne gangen heller. Neste morgen finner du kjøkkenvinduet oversmurt med hundelort. Det er en tynn sprekk i glasset, og noe av dritten har trengt igjennom og lagt et lag av avføringsdugg på innsiden av den ytterste glassplaten. Du ser anklagende på hunden, som kikker tilbake med et blikk som sier "ikke se på meg, jeg bare gjør mitt fornødne. Det er du som har ansvaret." og du vet at den har rett. Den jævla bikkja har rett, og ikke bare det, den er deg moralsk overlegen. Neste dag tør du ikke annet enn å plukke opp bæsjen og bære posen til nærmeste søppelbøtte, i frykt for hvilke represalier du vil måtte gjennomgå hvis du lar møkka ligge. Og den dagen er en virkelig vakker dag.

Det støggast trøndersk ordet

I går (19. juli) var jeg i det nydeligste bryllupet jeg noen gang har vært. Nå har jeg riktignok bare vært i tre, og det er mulig jeg er partisk siden det var i dette siste jeg følte at jeg hørte hjemme. Tidligere har jeg vært i bryllup to ganger som kjærestens "pluss én", og sist var han også forlover, noe som gjorde at jeg såvidt så snurten av ham i løpet av dagen og kvelden og natten. Denne gangen var det også mine venner som ble smidd i hymens lenker, hva nå det egentlig skal bety. Jeg pleier ikke å være så stor fan av bryllup, fordi jeg igrunn mener at ekteskapet er en utdatert institusjon som bare har praktiske funksjoner, og ikke feirer kjærlighet: Det er økonomisk trygghet i det, men bare dersom ingen av ektefellene er uføre eller arbeidsledige. Det er trygghet for eventuelle unger i det, men ikke dersom man ikke har unger, og man bare kan skille seg.

Jeg innrømmer at jeg nok er merket av det faktum at mine foreldre skilte seg da jeg var rundt sytten-atten. Det var klart at de både hadde lyst til og burde ha gjort det mye tidligere, og jeg tror ikke de hadde det så bra i perioden før dette. Å "holde sammen for ungene sin del" er ikke et godt grunnlag for å tyne seg gjennom et skakkjørt samliv, og kan gjerne til og med gjøre ting verre. Nå hadde mine foreldre i all sin fornuft valgt å hele tiden informere oss ungene og forsikre oss om at ting skulle gå bra, og all ære til dem for å ha greid å oprettholde et slags vennskap selv mange år etter skilsmissen og med nye partnere på hver sin kant. De er flotte mennesker på alle vis, men å være gift greide de ikke. Dette får meg til å tro at ekteskap ikke er ment for alle.

Likevel var jeg ikke uberørt av helgens bryllupsfest. Jeg skal ikke si så mye om talene av frykt for å tråkke på noen tær som jeg egentlig ikke kjenner menneskene til, men både brudens og brudgommens taler samsvarte med de personene jeg kjenner dem som. Fabelaktige folk. Det var ikke så mye fjasete romantikk, ikke noe kliss, ikke noe rosafarget tjafsitjafs. Det var direkte og ekte, det var jordnært og rett frem, uten mellomlegg, rett i fletta LOVE. Det ga meg troen på at om man ikke nødvendigvis skal gjøre hver minste ting sammen så kan man i hvert fall ha seg en real fest og feire det man har her og nå.

Til neste år skal jeg i kast med min første tale i et bryllup. Da er det jeg som skal stå i brudepikekjole og prate om første gangen jeg møtte bruden. Jeg som skal drite ut brudgommen før forloveren rekker å gjøre det. På vekselvis norsk og engelsk. Det kan bli spennende. Eventuelt kan det bli katastrofalt. Særlig siden brudens familie ikke kan et kløyva ord norsk bortsett fra noe banning og ingrediensene i husholdningssaft.

Ellers benytter jeg sjansen til å promotere bandet som spilte i bryllupet, folk/rockbandet Glød - Trondheimsbasert, bestående bl.a. av to veldig gode venner av meg (og resten av bandet er også greie folk). Følg med på deres karriere, og man vil etter hvert kunne høre låter med tekster skrevet av yours truly. På nynorsk. Jeg er ingen fan av nynorsk, men når man en gang skal synge på dialekt er det kanskje litt greiere å forholde seg til det enn til bokmål, som ofte kan bli for oppstyltet. Glød, altså: Finn, lytt, lik. Det ligger ikke så jævlig mye ute på nett enda, av den enkle grunn at bassisten (som legger ut ting) er litt sløv. Disclaimer/redigering: Det er ikke bassisten, men vokalisten som legger ut ting. Beklager. Sløve vokalisten!

Jeg ble her om dagen ferdig med boken Snuff av Chuck Palahniuk. Ikke egentlig blant hans beste, men med groteskt mange ukjente(?) og skremmende detaljer fra pornoindustrien. Ikke skremmende som i "folk blir utnyttet", for det vet man jo strengt tatt fra før, men mer skremmende fordi det er så mye sært. F.eks. påstanden om at hvis man smekker i stedet for å presse på huden der man nettopp har vokset bort kjønnshårene, vil det stagge smerten bedre. Og at Hitler var oppfinneren av den første oppblåsbare Barbaraen. Obskuriteter, absurditeter, og en ganske spesiell historie. Slutten skuffet meg litt, men bare litt. Den er verd å lese.

Av TV driver jeg for tiden og ser My Name is Earl. Den anbefales på det sterkeste. Det er en feel good-serie med gode skuespillere i kule roller. Den driver ap med den amerikanske white trash-kulturen samtidig som den portretterer personer derfra i et velmenende lys. Ulovlige immigranter, yrkeskriminelle, tilbakestående, lause kvinnfolk, knarkere, eks-skjønnhetsdronninger, rednecks, hicks, token black guys. Flott blanding. Jason Lee har vært en av mine favoritter av B-skuespillere ganske lenge, faktisk helt siden han hadde en liten rolle i Almost Famous fra 2000, samt hatt småroller i omtrent alle filmer Kevin Smith noen gang har hatt de lubne små sossissfingrene sine borti. Earls tilbakestående bror spilles av samme kar som i sin tid spilte feit nazist i American History X fra 1998. Jeg lar meg lett imponere av noen som greier det spranget, for å si det sånn, selv om nazister ofte kan omtales (and justly so) som tilbakestående.

Næh. På tide å legge seg, kanskje? Med denne linken sier jeg god natt: TV Nord-Trøndelag.

"This is what I look like when I'm not laughing, Colonel."

Den 29. juni, uten at jeg fikk vite det før i dag, uten at englebasuner trompeterte det eller at gudenes hender stakk ned fra himmelen eller opp av jorda eller ut av trærne og pekte på det med gloriøse pekefingre, døde Don S. Davis.

Don S. Davis var en amerikansk TV-skuespiller. Han var kanskje mest kjent fra science fiction-seriene Twin Peaks, X-Files og Stargate: SG-1, men hadde også mindre roller i en del filmer. Det gjør meg veldig trist å tenke på at han ikke er iblant oss mer. Han døde av et hjerteinfarkt i en alder av 65 år. Det er igrunn alt for tidlig for et menneske å dø.

Det jeg husker best av Don S. Davis er hans portrettering av General Hammond i Stargate SG-1. Den vennlige, men strenge onkelfiguren som forfektet et urealistisk "leave no man behind"-perspektiv, og som gjorde sitt beste for å gjøre ting på en skikkelig måte. Den metaforiske, berømte klippen i Stargate Command. Han med en "isse av marmor", for å sitere en av seriens skurkinner Hathor.

Jeg kommer til å savne Don S. Davis.

Murr!

Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.

Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.

Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.

Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.

I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.

Vi små en alen lange

Så er 17. mai overstått, heldigvis også i år uten antydning til korps, kø, snørrunger, trengsel, übernasjonalromantikk, osv. Ni av oss dro fra kaotiske Trondheim til et lånt feriehus på fredelige Frosta over 17. mai-helgen, drakk øl, spiste kake, og skjøt ballonger med luftgevær, og det var utrolig mye bedre enn alternativet.

Nå skal det jo presiseres at ingen av de involverte har barn, så det var ingen komplikasjoner der eventuelle barn ville ha gnålt høl i huet på samtlige om å få mer is, mer pølse, mer gudvethva. Unger som bazookaspyr krone-is-spy på 17. mai har jeg overhodet ingen ønsker om å oppleve, og forhåpentligvis slipper jeg å ta stilling til det på mange år enda. I stedet opplevde jeg et rått drikkepress på Fernet Branca (som jeg ikke ga etter for, siden det lukter malingfjerner av skiten), og jeg lærte meg å spille Amerikaner - igjen. Jeg tror muligens jeg har lært det spillet tretten-fjorten ganger nå uten å huske det fra gang til gang.

Før jeg dro hadde jeg tenkt å poste artikkelen jeg skrev om dramaturgi og karakterutvikling i rollespill og TV-serier, men så kom jeg på at dersom sensor sjekker nettet for om jeg har kopiert teksten fra noe sted så er det jo litt kjipt om han/hun finner den selvsamme teksten ordrett gjengitt på en anonym blogg (selv om bloggen og artikkelen er skrevet av samme person). Ergo venter jeg til etter sensuren har falt. Det er vel bare et par uker igjen til det.

Jen, hvis blogg dere finner i margen et sted, skal gifte seg om ett og et halvt år. Da skal jeg være brudepike. Jeg driver fortsatt og vurderer om jeg skal skaffe meg en kjole eller få sydd en kjole eller rett og slett kjøpe en dress.
Det er vel mest kosher med kjoler på brudepiker, men samtidig så har jeg aldri likt verken kjoler eller skjørt. Folk sier det kler meg å gå i dem, men gudene vet at jeg ser ut som et lubbent lemen uansett hva jeg har på meg. Det hadde dog vært snasent å ha en kjole så jeg kan se litt feminin ut for en gangs skyld - jeg følte at det ble most noen ugler da venninnen min Vero forsnakket seg og kalte meg mann i helgen. Hun skal også være brudepike, så jeg kommer til å ha masse tid på meg til å ta igjen. Mohaha.

Vero har også i sin blogg (se link på siden her) utfordret meg til en greie:

"Plukk opp nærmeste bok.
Slå opp på side 123.
Finn den femte setningen.
Post de neste tre setningene.
Tag fem andre, og gi heder og ære til den som tagga deg."

You might make someone remember a wedding ceremony, but you couldn't implant a whole courtship and marriage. In any event, the memory is temporary. It fades within 2-5 hours and certainly vanishes after a night's sleep.

Jeg har egentlig ingen å tagge som Vero ikke allerede har tagget (tagd?), så jeg tagger alle som vil hurra!

Ellers er jeg lam på venstre side av ansiktet etter nok en tur til tannlegen. Det er vanskelig å drikke vann, og det gjør litt vondt å le. Det kjipeste ved å være til tannlegen er ikke lenger svelginga av litervis med vann som genereres av boret. Det er heller ikke bomullen som blir dyttet inn i hamsterkinnene dine. Det er ikke å ligge opp ned. Det er et stykke papir av metall, som sandpapir nesten, som tvinges inn og rasper mellom tennene sånn at tannlegen skal kunne tvinge inn ei løkke av stålbånd som skrus fast inni der fåglarna vet hvorfor! Dæven døtte sykkelstøtte!

Men tennene blir fine, da. Unntatt den jeg skal trekke fordi det er billig og lettvint. Den skal ut. Auf wiedersehen, gamle gnager, det var hyggelig å ha deg til å kna tyggegummi, sette fast bringerbærsteiner og valmuefrø i, pusse med superliten tannbørste, og... nei, vent. Alt det der suger jo lut. Mulig det bare kommer til å bli flott å bli kvitt den skittanna, altså. Jepp.