Jeg vet ikke hva det er med hovedstaden som får meg til å bli fullstendig mongodritings hver gang jeg går ut og drikker der. Jeg vet ikke helt hvorfor øl plutselig blir sterkere av å drikkes i Oslo, eller hvorfor jeg ser ut til å være uknekkelig i min drikkestamina helt til jeg plutselig folder som et litt patetisk korthus hver gang jeg drikker i Oslo.
Ta gårkvelden, for eksempel. Jeg var på Chateu Neuf på "Oktoberfest". Jeg hadde 20 bonger (= 10 øl). Jeg kan ikke huske at jeg drakk 10 øl, men når sant skal sies kan jeg ikke en gang huske at jeg dusja da jeg kom tilbake på hotellet, enda jeg VET jeg dusja fordi håndkleet er fuktig og det er vann ved sluket. Jeg husker vagt at jeg drakk et øl som smakte julekake, og at det var helt forjævlig. Jeg kommer til å spontanbazookaspy med en gang juletida nærmer seg på grunn av det fryktelige ølet. Jeg husker også vagt at jeg gikk på feil t-bane da jeg skulle tilbake til hotellet, men at det gikk bra fordi den gikk i en runding - det ble bare en litt lengre tur enn jeg hadde tenkt. Sneik gjorde jeg også, for jeg var for full til å skjønne noe av billettautomaten. Da jeg våkna klokka ni i morges var jeg full fremdeles. Jeg har spydd fire ganger. Hver gang jeg drikker noe eller spiser noe, spyr jeg. Jeg spyr faktisk med sånt trykk at jeg tror jeg har sprengt noen blodkar rundt øynene - jeg er i alle fall ganske prikkete der.
Nå er det jo mulig at noe av skylden må legges til at det første ølet jeg drakk het "Satan" og holdt rundt 8%, men jeg velger å tro at det er Oslo. For den som har fulgt med litt, har jeg jo en historie full av dårlige valg og for mye alkohol i Oslo, og dette er altså bare toppen på korthuset, for å si det sånn.
Jeg håper jeg klarer å holde nede de to bitene med eple jeg spiste for en halvtime siden, men det ser ikke lyst ut. Femte bønn over porselensalteret er i emning.
Viser innlegg med etiketten full. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten full. Vis alle innlegg
lørdag 10. oktober 2009
søndag 2. november 2008
Robin Hood var laiver
Noe av det morsomme med å bo på et leierom i Oslo var å ha tilgang på massevis av TV-kanaler. Hjemme har vi ikke egentlig noe særlig til signal, og dermed blir det til at vi ikke ser på noen kanaler i det hele tatt. Vi ser dvd, laster ned filmer og TV-serier, eller ser nett-TV. Jaja, vi stjeler sikkert livsverket til en del fattige TV-serie-produsenter, men til gjengjeld kan jeg si at jeg kjøper faktisk det beste av det jeg ser - når jeg har råd.
Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.
Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.
Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).
Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.
Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.
Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.
Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.
Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).
Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.
Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.
fredag 31. oktober 2008
The most hungover girl in Oslo?
Jeg sitter for øyeblikket og ser på "Nanny-hjelpen" på TvNorge. En overvektig kvinne med fett hår forteller kameraet at barnepikene ikke aner hva de snakker om når de prøver å fortelle henne hvordan hun skal unngå magesår og en alt for tidlig død av å drive og rydde opp etter de tolv ungene sine. Jepp, tolv. De er fosterunger, og mange av dem i rullestol eller med andre handikapp. Jeg aner ikke hvorfor jeg ser på slike programmer - det eneste de gjør for meg er å minne meg på hvorfor jeg ikke vil ha unger.
Til tross for at jeg drakk så mange øl i går at jeg ikke en gang husker at jeg gikk hjem, er jeg i forbløffende god form. Det betyr ikke at jeg føler meg fullstendig "hundre kroner". Det betyr bare at jeg heller vil se på lamme TV-programmer enn å faktisk gjøre det jeg bør gjøre; skrive scenario til Hexcon og lage en artikkel til Imagonem. Noe av det må nok gjøres på togturen hjem i morgen.
Det beste med å drikke øl i går var å kunne prate med folk jeg ikke ser hver dag, i en rimelig snydens tilstand. Jeg drikker ikke øl så ofte lenger nå, siden jeg er så blakk, så det var også en avveksling slik sett. Jeg må få legge til at Cacadou er et flott sted å drikke øl på. Brunt inventar, "Ørn Bjørn & Jørn" av Tore Strand Olsen over baren, tegninger av Flu Hartberg som dekor på dass, billig pils, innrammet tegneseriekunst på veggene. Jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i hovedstaden.
Til tross for at jeg drakk så mange øl i går at jeg ikke en gang husker at jeg gikk hjem, er jeg i forbløffende god form. Det betyr ikke at jeg føler meg fullstendig "hundre kroner". Det betyr bare at jeg heller vil se på lamme TV-programmer enn å faktisk gjøre det jeg bør gjøre; skrive scenario til Hexcon og lage en artikkel til Imagonem. Noe av det må nok gjøres på togturen hjem i morgen.
Det beste med å drikke øl i går var å kunne prate med folk jeg ikke ser hver dag, i en rimelig snydens tilstand. Jeg drikker ikke øl så ofte lenger nå, siden jeg er så blakk, så det var også en avveksling slik sett. Jeg må få legge til at Cacadou er et flott sted å drikke øl på. Brunt inventar, "Ørn Bjørn & Jørn" av Tore Strand Olsen over baren, tegninger av Flu Hartberg som dekor på dass, billig pils, innrammet tegneseriekunst på veggene. Jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i hovedstaden.
Chunky monkey
Jeg er per øyeblikket meget full. Jeg spiser Ben & Jerry's Chunky Monkey-iskrem. Jeg er litt kvalm, men også litt glad. I dag har jeg kjøpt en lue og et par tegneserier. Jeg føler meg litt oppstemt, men også litt usikker, siden jeg har vært (og er) veldig full. Tjaja. Møtt Elin, Even og OP, samt Magnus. Og Ingvill. Koselig.
søndag 24. august 2008
Lever i en drøm...
...en temmelig vill en.
Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.
Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.
Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.
På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.
Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.
Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.
På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.
Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.
I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.
Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.
Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.
Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.
På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.
Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.
Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.
På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.
Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.
I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.
søndag 10. august 2008
Full, sekkert
Jeg har vært deltager i et utdrikningslag for en kar jeg overholdet aldri har møtt før. Før jeg noen sinne har vekslet et ord med ham har jeg sett ham i Supermann-underbukse og lite annet. Spennende. Jeg og fire andre jenter hadde et vorspiel hjemme hos en kamerat, med planlagt oppdukking av utdrikningslag med påfølgende stripping. Vi fem greide å lage et helvetes leven forsåvidt, noe som bare var flott, siden vi var så få. Deretter gikk noen av oss på byen. Derfor er jeg noget full i skrivende stund. La deg ikke lure av rettskrivningen. Jeg bruker meget lang tid på å rette opp feil akkurat nå.
Nå skal jeg se Futurama og spise kyllingsandwicher. Jepp, jeg gidder å lage meg fancy foodstuffs selv om jeg er full. I'm just that good.
Nå skal jeg se Futurama og spise kyllingsandwicher. Jepp, jeg gidder å lage meg fancy foodstuffs selv om jeg er full. I'm just that good.
søndag 13. juli 2008
Idioti
På vei hjem fra fest i dag (natt) kom vi over en kar som lå oppå(!) de stablede stolene til Dromedars utendørsservering på Bakklandet og sov. Klokken var jo tross alt halv fire-fire, så så snodig var det dog ikke; Trondheim er jo en studentby tross alt, og fulle studenter kan sove hvor det skal være. Kjæresten tok like godt et bilde av ham med mobilen, men det ble ikke noe bra, og vi dreit i det og gikk videre. Samtidig hadde jeg nylig opplevd at noen jeg brydde meg om hadde blitt så full at han/hun sannsynligvis ville blitt kvalt i eget spy, hadde vedkommende funnet det for godt å kaste opp. Derfor hintet jeg kraftig til kjæresten om at vi kanskje skulle gå tilbake og vekke fyren og høre om det sto til liv. Han lå tross alt på ryggen med nakken bakover, og hadde han faktisk kastet opp hadde han sannsynligvis, nesten uten tvil, blitt kvalt. Som sagt så gjort. Da vi gikk tilbake så vi to andre som hadde gått bort til fyren, to jenter i hotpants og skinnjakker, og jeg sa håpefullt til kjæresten: "Hei, kanskje de der sjekker hvordan det står til med ham?" Den gang ei. De tok også bilde av ham, og begynte å bevege seg nærmere og ta flere bilder. Vi kom bortover, og jeg sa til dem: "Kanskje vi skal sjekke at han er våken, eller ved sine fulle fem, det er jo ikke bra at han blir liggende sånn?" Hvorpå de svarte: "Neisjda." Til dette ble jeg noe provosert, og svarte med saksopplysningen: "Vel, han kan jo kveles om han spyr!" De svarte til dette: "Han spyr da ikke."
"Han spyr da ikke"?!?
La meg bare spørre om følgende: Hvordan faen vet dere det?!
Hvordan faen vet dere blonde bær om han kommer til å kaste opp i fylla eller ikke, hæ? Har dere full oversikt over helsetilstanden til denne fremmede fyren, dere som tilfeldigvis er på vei ut fra 7-11 med kreppet hår og mongosmå håndvesker med plass til ikkeno unntatt en kondom og pappas visakort? Folk som ikke har filla snøring på menneskelig fysiologi, ikke nok til å vite sånt en gang - herre min hjulhatt! Jeg skjønner ikke hvordan folk tør å sovne i fylla i Trondheim by uten å ha organdonorkort på seg, for du kan takke faen på at ingen gidder å bry seg om du dauer eller ikke. Det eneste de er interessert i er å ta bilder med totusenkronersmobilene sine og vise til venner og si "sjekk han her som sov i sentrum, da, lol!" uten tanke på at det kan være nettopp denne karen det står om i Adresseavisen helgen etter, som gikk i vei fordi ambulansepersonalet ble varslet for sent. Never mind at det faktisk er idioti å sovne på gata i sentrum - drikker du såpass mye kan det være greit å alliere seg med noen som kan få deg hjem, ellers er du ganske teit i utgangspunktet - men at folk som er edru nok til å tenke seg om to ganger ikke en gang tar ansvar nok til å sjekke om døddrukne folk er i livsfare eller ikke... unnskyld meg. Da er det noe galt et sted.
Det minner meg faktisk om noe som skjedde for noen år tilbake. Jeg og to kompiser var på vei fra sentrum og vestover etter en kveld på byen. På veien gikk vi gjennom et smug, og der satt det en kar og sov på en benk. Mind you, dette var klokken to om natten, i februar, og det var rundt tyve minusgrader på stokken. Vel vitende om at hvis denne karen satt der mye lenger ville han fryse jamt ihjel, satte vi oss fore å vekke ham og kanskje få ham innomhus. Da han ble vekt påsto han at han var på Trondheimsbesøk hos broren, som bodde i huset han satt foran, og forsikret oss om at broren var på byen, men kom til å komme hjem snart. Selv hadde han ikke nøkler til stedet, og var blitt kastet ut fra Tiger Tiger, og etter utkastelsen (som han forsikret oss var helt uberettiget - ja, sikkert!) hadde gått rett hit for å vente på broren. Da vi spurte om han visste hvor broren var, kunne han ikke svare, og han kunne heller ikke få tak i broren, for vedkommende svarte ikke på mobilen. Det vi da gjorde var at en av oss oppholdt ham mens de andre ringte politiet - bedre at fyren fikk sove i fyllearresten enn at han skulle omkomme på gaten, tenkte vi. Onkel Blå ankom etter et kvarters tid, og stilte mye de samme spørsmålene som oss, og fikk mye de samme svarene. Tilfeldigvis ankom broren til fyren akkurat da politiet var der, hvorpå politibetjentene henvendte seg til oss tre barmhjertige samaritaner - og ga oss refs! Refs! For å ha villet hjelpe til?! "Han hadde da folk til å passe på seg!" Ja, tilfeldigvis, ja! Akkurat idet dere kom hadde han tilfeldigvis det. Enn om broren hadde blitt ute på byen i et par timer til? Enn om han hadde dratt på nachspiel med et tilfeldig bær uten å huske på broren sin? Hadde dere tenkt på det, snutjævler? Nei! Det hadde dere faen ikke! Takke faen. Jo, takk, vi er jævlig glade for å være samvittighetsfulle borgere, takk skal du faen meg ha for oppmuntringen.
Verden er for stor. Det er plass til for mange idioter.
(Det gikk forresten bra med fyren. Vi fikk vekket ham og sendt ham hjem. Lurer på om han husker oss i morgen. Sikkert ikke.)
"Han spyr da ikke"?!?
La meg bare spørre om følgende: Hvordan faen vet dere det?!
Hvordan faen vet dere blonde bær om han kommer til å kaste opp i fylla eller ikke, hæ? Har dere full oversikt over helsetilstanden til denne fremmede fyren, dere som tilfeldigvis er på vei ut fra 7-11 med kreppet hår og mongosmå håndvesker med plass til ikkeno unntatt en kondom og pappas visakort? Folk som ikke har filla snøring på menneskelig fysiologi, ikke nok til å vite sånt en gang - herre min hjulhatt! Jeg skjønner ikke hvordan folk tør å sovne i fylla i Trondheim by uten å ha organdonorkort på seg, for du kan takke faen på at ingen gidder å bry seg om du dauer eller ikke. Det eneste de er interessert i er å ta bilder med totusenkronersmobilene sine og vise til venner og si "sjekk han her som sov i sentrum, da, lol!" uten tanke på at det kan være nettopp denne karen det står om i Adresseavisen helgen etter, som gikk i vei fordi ambulansepersonalet ble varslet for sent. Never mind at det faktisk er idioti å sovne på gata i sentrum - drikker du såpass mye kan det være greit å alliere seg med noen som kan få deg hjem, ellers er du ganske teit i utgangspunktet - men at folk som er edru nok til å tenke seg om to ganger ikke en gang tar ansvar nok til å sjekke om døddrukne folk er i livsfare eller ikke... unnskyld meg. Da er det noe galt et sted.
Det minner meg faktisk om noe som skjedde for noen år tilbake. Jeg og to kompiser var på vei fra sentrum og vestover etter en kveld på byen. På veien gikk vi gjennom et smug, og der satt det en kar og sov på en benk. Mind you, dette var klokken to om natten, i februar, og det var rundt tyve minusgrader på stokken. Vel vitende om at hvis denne karen satt der mye lenger ville han fryse jamt ihjel, satte vi oss fore å vekke ham og kanskje få ham innomhus. Da han ble vekt påsto han at han var på Trondheimsbesøk hos broren, som bodde i huset han satt foran, og forsikret oss om at broren var på byen, men kom til å komme hjem snart. Selv hadde han ikke nøkler til stedet, og var blitt kastet ut fra Tiger Tiger, og etter utkastelsen (som han forsikret oss var helt uberettiget - ja, sikkert!) hadde gått rett hit for å vente på broren. Da vi spurte om han visste hvor broren var, kunne han ikke svare, og han kunne heller ikke få tak i broren, for vedkommende svarte ikke på mobilen. Det vi da gjorde var at en av oss oppholdt ham mens de andre ringte politiet - bedre at fyren fikk sove i fyllearresten enn at han skulle omkomme på gaten, tenkte vi. Onkel Blå ankom etter et kvarters tid, og stilte mye de samme spørsmålene som oss, og fikk mye de samme svarene. Tilfeldigvis ankom broren til fyren akkurat da politiet var der, hvorpå politibetjentene henvendte seg til oss tre barmhjertige samaritaner - og ga oss refs! Refs! For å ha villet hjelpe til?! "Han hadde da folk til å passe på seg!" Ja, tilfeldigvis, ja! Akkurat idet dere kom hadde han tilfeldigvis det. Enn om broren hadde blitt ute på byen i et par timer til? Enn om han hadde dratt på nachspiel med et tilfeldig bær uten å huske på broren sin? Hadde dere tenkt på det, snutjævler? Nei! Det hadde dere faen ikke! Takke faen. Jo, takk, vi er jævlig glade for å være samvittighetsfulle borgere, takk skal du faen meg ha for oppmuntringen.
Verden er for stor. Det er plass til for mange idioter.
(Det gikk forresten bra med fyren. Vi fikk vekket ham og sendt ham hjem. Lurer på om han husker oss i morgen. Sikkert ikke.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
