Til Elverhøi

...eller egentlig ikke. Til England. I morgen reiser jeg for å besøke lillesøsteren min i Kent. Deretter skal vi besøke en venninne i Salisbury. Vi skal shoppe for penger vi ikke har, og delta på ekte britiske "Easter Shenanigans", komplett med eggrulling ned en bakke og leting etter godteriegg i hagen. Huset i Salisbury er etter sigende fullt av katter i alle fasonger og størrelser. Jeg gleder meg.

Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.

Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.

Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.

Suit up

På lørdag feiret både kjæresten min og en venninne bursdag samtidig. Vi drakk øl sammen, ganske mange, på Trondheims eminente utested Nabo'n (Den Gode Nabo). Etter en del tull med bordreservasjonene fikk noen av oss flyttet oss fra bordet like ved utgangsdøren (der vi ble sittende midt i minusgrader-trekken), og fikk byttet med en gjeng dresskledde smørkjaker med fiffedialekt.

Jeg vet ikke hva det er - mulig det har noe med min raddis-oppvekst å gjøre - men jeg tåler ikke fiff. Vanskelig å være sånn når min egen farmor er litt fiffete, jeg vet - men likevel. Snobb får meg til å miste appetitten på... tja. Livet, egentlig. Og det var en hel gjeng av dem på Nabo'n på lørdag. Likt for dem alle var fettsleik, dresser som, om de ikke var dyre, så så de i alle fall dyre ut - og spisse sko med hullmønster i læret. Mansjettknapper, slips, the works. Jeg fikk litt brekninger. Det er noe med stilen, så vel som væremåten som denne stilen impliserer, som får trusene mine til å knytte seg, for å bruke et vel oversatt engelsk uttrykk. Noe med å kle seg for like mye penger som man kan bruke til å bygge en barneklinikk i Kenya, liksom.

Fullstendig krupp fikk jeg dog ikke før jeg stilte meg i kø for å kjøpe en pils, og det kun var én dress-reke foran meg i køen, og han presterte å bruke en halvtime. Først for å forklare hva han ville ha. Deretter for å presisere nøyaktig hvordan akkurat han ville ha det, som avvek fra normen. Deretter, når det viste seg at Nabo'n ikke hadde det han ba om, ba han om noe annet som krevde minst like lang forklaring. Jeg ga opp og gikk tilbake til bordet mitt lenge før han var ferdig, mens jeg knyttet de små nevene mine og undertrykte trangen til å kvele åndsingen. Hendene mine var vel uansett for små til å rekke rundt hvalrosshalsen hans, men mordlyst kan være vanskelig å holde tilbake noen ganger.

Ja, og så fant jeg et såkalt meme på en annen blogg, og bestemte meg for å gjennomføre det. Her er resultatet:

Fem navn som brukes på deg:

1. Gru, på norske nettfora
2. SmallChange, på deviantArt
3. Hobbitfingra
4. Papaya
5. Buz (tidvis Buz #1)

Tre ting du har på deg akkurat nå:

1. Svart kordfløyelsbukse
2. Svart topp
3. Svart hettejakke

To ting du ønsker deg akkurat nå:

1. Et glass vann
2. En klem

Tre personer som kommer til å gjøre dette memet:

1. Vero
2. ?
3. ?
(Jeg vet ikke om noen fler som både holder en blogg og som gidder å gjøre sånt.)

To ting du gjorde i går:

1. Besøkte en venninne
2. Gikk til fots fra Byåsen til Møllenberg

To ting du har spist i dag:

1. Tunfisksalat
2. Baconcrisp

To personer du sist snakket med på telefonen:

1. Søsteren min
2. En kompis av kjæresten min

To ting du skal gjøre i morgen:

1. Besøke søsteren min etter at hun har tatt mandlene (au au au)
2. Kjøpe en julegave

To lengste bilturer:

1. Taxituren (i sommer) hjem til hotellet fra Paris sentrum, sjåføren kjørte feil og jeg måtte på do hele veien
2. Taxituren (i fjor sommer) fra flyplassen i Barcelona og inn til selve byen, sjåføren var gal og kjørte som om han skulle vinne et løp, mens han røykte ut vinduet og pratet ustanselig i mobilen (ikke handsfree)

To av dine yndlingsdrikker:

1. Pepsi Max
2. Øl

Wii Feit

Den observante har sikkert fått med seg utgivelsen av Nintendospillet Wii Fit, som innebærer å kjøpe et ganske stort brett til å stå på, sammen med CD'en med en rekke spill, "treningstips" og så videre, til over åtte hundre spenn. Wii skal ha kudos for å være en konsoll som utfordrer spillernes evne til å røre på skrotten (allerede i form av en voldsom vifting med kontrollspaken gjennom diverse kjente og ukjente titler) og Wii Fit ser ut til å følge opp dette imaget med et "stepping board" og en bråte minispill som tar dette i bruk. Noen av spillene er ganske morsomme, mens yogaøvelsene bare er kjedelige og gjennomføres etter veiledning av en fryktelig blå/grå/hvit "trener" med britisk aksent i bildet til en ung mann eller en ung kvinne med rare pupper.

Det er mye med Wii Fit jeg ikke liker. Først og fremst er det spillets direkte gjennomskinnelige frekkhet. Når man starter opp spillet, blir man hilset av en animert utgave av "stepping boardet" (heretter kalt brettet) på skjermen, som leder en gjennom det man trenger å gjøre for å begynne å spille. Først må man legge inn høyde og alder, og så blir man veid (jepp, brettet fungerer som en baderomsvekt), og deretter må du gjennom et par "enkle" balanseøvelser som er lette hvis du er vant til hvordan brettet fungerer, og dritvanskelige dersom du er helt ny i spillet og aldri har forsøkt dette før. Til slutt forteller brettet deg hva slags BMI du har, uten å tenke over eller opplyse om at muskelvekt og fettvekt er forskjellige typer vekt og dermed vil gjøre en forskjell på hvorvidt du bør slanke deg eller ikke. Det legger også gjerne til i en belærende tone at du er tjukk, klønete, og gammel, og lurer på om du snubler mye når du går, siden du åpenbart ikke greide de "enkle" balanseøvelsene på første forsøk. Først når dette er over, og man har fått lyst til å knuse trynet på det frekke lille brettet (hadde det bare hatt et tryne), kan man begynne med selve spillene.

Nå har ikke jeg prøvd så mange av spillene siden jeg pleier å bli rasende allerede ved oppstart. Jeg vet at det er irrasjonelt å bli sint på en animasjon, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har litt mage, men jeg nekter å tro at jeg er så overvektig som det frekke lille brettet har nerver til å påstå. Spill gjør meg ofte sint, har jeg lagt merke til. Når man sitter med Nintendo DS'en i hånden og roper "Serriøst da!!" for full hals mens man ønsker at spillprodusenten skal materialisere seg i rommet slik at man kan slå ham ihjel med hans egen oppfinnelse, og det (heldigvis!) ikke er noen andre til stede - da bør man kanskje vurdere å lese en bok i stedet. Eller se den sexy og glamorøse traileren til Watchmen-filmen som kommer neste år.

Når det kommer til selskapsleker må jeg forsåvidt berømme Wii'en. Det er mange flere spill til den som er beregnet på flere spillere, enn det finnes til en del andre konsoller. Samtidig betyr det at vi ikke kan ha gjester i kåken uten at den fordømte Wii'en skal slås på, BMI skal måles, kroppsvekt annonseres, og kontrollere viftes med. For meg som har en latent og murrende senebetennelse liggende i albuer, håndledd og skuldre, er det ganske uinteressant å begynne å veive rundt i tide og utide, og dertil enda mer uinteressant å sitte og se på andre gjøre det, time etter time. For så vidt kan jo de andre gjerne trives med det, men når alle andre unntatt meg blir opptatte av den forbannede konsollen og ikke gidder å prate eller vurdere å gjøre noe annet, blir jeg muggen. Nå skal det jo sies at jeg av og til kan være muggen i sosiale situasjoner uansett (se forrige blogginnlegg), men når jeg faktisk inviterer folk vil jeg jo gjerne ha den oppmerksomheten det innebærer å være vert. Takke meg til brettspill. Selv om det også i lengden blir slitsomt, siden det virker som en obligatorisk sideaktivitet å krange om reglene til kuene kommer hjem.

Jeg har gått opp ca 20 kg i løpet av mine siste ti leveår. Som ved et pussig sammentreff er dette også de årene jeg har hatt fast kjæreste. Utrolig hvor lat man blir av faste muligheter for puling. To kilo i året er kanskje ikke så mye, sier du, men til sammen blir det mer enn jeg veide som sjuåring. Dessuten kom det ikke porsjonert ut i små tokilospakker. Hå nei. Det kom først rundt elleve kilo på ett år (da jeg fylte toogtyve - BAM!) og så kom resten snikende som en fittetjuv på et jenteinternat. Så var jeg Wii Feit. Det skulle vel forøvrig bare mangle, så godterisjuk som jeg er på jevnlig basis. Jeg stapper ikke lenger munnen full av Non-Stop og Pulverpadder til jeg ligger kvalm og pesende på sofaen, slik jeg gjorde som unge. Man slipper for så vidt å trykke opp bilder av meg med teksten "Dette er ansiktet som åt Narvesen i Nordre Gate!" Heldigvis har det hittil i sommer vært så kvelende varmt at lysten på sukkerholdige matvarer som ikke er iskrem har sunket betraktelig.

Når det kommer til iskrem har jeg lagt merke til en økende trend i markedet: Italiensk iskrem. Vanlig kuleis er ikke lenger godt nok, nå skal den være produsert på italiensk vis, uten at jeg tidligere helt har skjønt hva det er eller hvordan det er forskjellig fra annen isproduksjon. Det står faktisk noe om det i denne artikkelen, som jeg fant da jeg søkte det opp (JFGI: Just Fucking Google It): Gelato, som det kalles, lages med mindre fett enn vår typiske iskrem, og den er mindre luftig, noe som etter sigende fører til kraftigere smaker. Sunnere, men med mer smak, altså. Selv har jeg aldri vært noen tilhenger av gelato, nettopp fordi den mangler både "fluff" og den fyldige konsistensen som f.eks. Mövenpick har. Fettprosenten gjør også noe med smaken. I know what I like, and gelato ain't it. Kanskje ikke så rart jeg er Wii Feit.

Apropos godteri også, så har jeg funnet ut at min smak i snop er så voksen at jeg begynner å føle meg gammel hver gang jeg skal kjøpe noe fra godterihyllene på butikken. Lohengrin, Mandelstang, Gullbrød og Drageegg (ja, jeg vet at det egentlig heter dragé-egg) er blant favorittene, mørk sjokolade er en gjenganger, og iskrem skal gjerne være tjukk og kremete med ekte vaniljeprikker. Lakrisbåter og Hockeypulver er heller ikke helt utelukket. Delvis kommer det vel av nostalgi, delvis av endrede smaksløker. Jeg har ikke helt rukket å slå meg på kamferdropsene enda, men det kommer vel. En kamerat av meg har gjentatte ganger klaget på smaken min, og hevdet at han ikke tillot Gullbrød i sitt hjem, fordi lukten gjorde ham uvel. En annen jeg kjenner mente at han ikke torde å prøve Lohengrin fordi han var sikker på at det inneholdt noe skummelt, siden ingen han kjente spiste det (unntatt meg). Twist pleide å være en slager da jeg var barn, men blir jeg tilbudt Twist nå om dagen rapper jeg bare alle banansjokoladene og lar resten være. Alderen har også tatt vekk litt av søtsuget, heldigvis - jeg kjenner allerede nå at mens jeg skriver om snop, avtar lysten på å spise det. Kanskje jeg heller skal ta meg en brødskive.

Selv om jeg jeg i det siste har vært vant til feriedøgnrytme, som innebærer å legge seg klokken fem om morgenen og stå opp rundt Barne-TV-tid, sto jeg likevel opp klokken sju denne morgenen for å spise frokost på Hurtigruta sammen med søsteren min, og moren min og kjæresten hennes, som kom nordfra i natt. Men det begynner å bli noen timer siden, og jeg kjenner sulten gnage igjen. Jeg har lyst på eggesalat, men da må jeg lage den, og den inneholder ganske mye majones. Wii Fit-brettet ser skrått på meg bare jeg tenker tanken. Si noe, din lille jævel, så skal jeg sparke deg til neste uke, tenker jeg. Synd/bra det bare er en død ting. Mmm, eggesalat...

Mine alternative liv

De siste dagene har jeg nytt fruktene av nybegynt ferie... avslapning på sofaen med kjæresten, spise kakerester fra utdrikningslaget forrige helg, jabbe skit over msn, og se film. Ikke pakke til reisen jeg skal på i overimorgen. Neida. Alt må jo gjøres i siste liten. Faktisk, hadde det ikke vært for "siste liten" ville ingenting noen gang bli gjort.

Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:

Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"

Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.

Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).

Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.

Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.

In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.

Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.